mandag, oktober 30, 2017

Musikk-temablogg #30: Whiplash

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"Not quite my tempo."

På temabloggens nest siste dag tenkte jeg å komme med et filmmusikk-innslag. Nå mangler det ikke akkurat på innslag jeg kunne kommet med, og altfor mange filmer har måtte vike fra denne lista - Superman, Avengers, The Nightmare Before Christmas, How to Train Your Dragon, Forrest Gump, Interstellar, Pirates of the Caribbean, The Firm, The Chronicles of Narnia, The Rock, Lost in Translation, The Prince of Egypt, The Godfather, The Good, the Bad and the Ugly og Pacific Rim, bare for å nevne noen av de mange, mange, maaaange filmene hvis filmmusikk jeg gjerne skulle snakket mer om. Oktober har tydeligvis for få dager.

Siden det ennå er mye TV- og filmmusikk jeg gjerne skulle delt med dere, benytter jeg anledningen til å promotere spillelisten min for film og TV på Spotify. Listen er en work in progress, så med jevne mellomrom dukker det opp noe nytt der.

I dag vil jeg imidlertid trekke frem en film jeg gjerne snakker om, men som kanskje ikke alle forventer jeg snakker så mye om. Filmen er nemlig verken en animasjonsfilm, superheltfilm eller innenfor fantasy- eller sci-fi-sjangrene, men en helt vanlig film om en musikkstudent i New York.

Filmen jeg vil trekke frem i dag er Whiplash fra 2014, en film som ikke på langt nær fikk den oppmerksomheten den fortjente her til lands da den kom ut, til tross for at skuespiller J. K. Simmons skulle gå hen og vinne Oscar for beste mannlige birolle for sin opptreden i filmen (en av de mest fortjente utmerkelser innenfor kategorien). Whiplash er regissert av Damien Chazelle, som det siste året har fått langt mer oppmerksomhet for sin nyeste film, La La Land. Filmen skildrer en ung og lovende jazztrommeslagers dager ved et prestisjetungt musikkakademi i New York og hans møte med en av lærerne ved akademiet. Læreren er kjent for å løfte opp studentene han oppdager til nye høyder, men hans mildt sagt psykotiske og nedbrytende metoder gjør at studenten må stille seg et viktig spørsmål: Hvorfor må en bli best, og hvor mye er det verdt å ofre for å bli best?

Whiplash er et eminent stykke kunst når det kommer til dialog og fortellerteknikk. Progresjonen i filmen er genial, og det hele blir bare enda mer brutalt og nervepirrende av eminent skuespill, ikke minst av nevnte J. K. Simmons i rollen som tyrannisk lærer. Jeg kan vel ikke få anbefalt filmen nok, så anbefalingen er herved gitt.

Siden filmen har en jazztrommeslager i hovedrollen, sier det seg selv at filmmusikken involverer mye jazz. Filmmusikken kan deles inn i tre deler: originale jazzlåter, original filmmusikk av Justin Hurwitz og klassiske jazzlåter fra gamle travere som Duke Ellington, Stan Getz og så videre. Sangen Whiplash av Hank Levy er selvfølgelig med, og filmens overtyre av Justin Hurwitz er også verdt å merke seg. Men det er ikke dit vi skal i dagens innslag.

Dagens innslag er Caravan av Duke Ellington og Juan Tizol. Stykket representerer filmens klimaks, og i en film som består av konstant nervepirrende persondrama er musikken ganske enkelt ti minutter med forløsende kattarisk jazzmagi.

Ingen kommentarer: