tirsdag, oktober 10, 2017

Musikk-temablogg #10: The Lord of the Rings

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.


"The world is changed. I feel it in the water. I feel it in the earth. I smell it in the air. Much that once was, is lost. For none now live who remember it."

Det er ikke akkurat en hemmelighet at forfatterskapet til J. R. R. Tolkien har spilt en sentral rolle i mitt liv siden tenårene. Hobbiten fikk jeg i gave rundt årtusenskiftet, og Ringenes Herre fulgte tett etter. Senere fulgte også Silmarillion, og dermed var det gjort. Sjelden har enkeltbøker formet min interesse og min identitet så mye som Tolkiens bøker - jeg skrev tross alt masteravhandlingen min om mannen (vel, Tolkien og C. S. Lewis, for å være presis), noe som burde si sitt.

Høsten 2000 begynte jeg på ungdomsskolen. Det betyr at den første av The Lord of the Rings-filmene kom ut mens jeg gikk i 9. klasse, og dermed var jeg solgt. Å oppleve filmer av denne størrelsen, skalaen og omfanget som disse tre filmene midt under de formative tenårene er en opplevelse som knapt nok kan underdrives. Jeg var rett og slett i rette alder til rette tid, og både bøkene og filmene ble starten på en lang og spennende reise inn i fantasylitteraturens verden. Ferden holder fortsatt på, men med jevne mellomrom må jeg alltid ta en tur tilbake til der det hele begynte.

I dag (10. oktober 2017) lanseres spillet Middle-earth: Shadow of War, et spill basert på Tolkiens univers, skjønt spillet henter mest inspirasjon fra filmtolkningene av Middle-earth og mindre fra bøkene (noe som til tider oppleves frustrerende med tanke på historien). Jeg har ingen formeninger om hvordan spillet er eller kommer til å være, men siden dagen i dag til en viss grad står i Tolkiens tegn tenkte jeg anledningen var til stede for å ta turen innom noe av den mesterlige musikken. Nærmere bestemt sikter jeg til musikken fra The Lord of the Rings-filmene, komponert av Howard Shore.

Selv om Shore gjorde en god jobb med å komponere musikken til The Hobbit-filmene, er det uten tvil The Lord of the Rings-musikken som vil bli stående som milepælen i hans karrière. Shores eminente bruk av et bredt spekter av instrumenter og ledemotiver makter på mesterlig vis å kle Middle-earth i et tonalt perspektiv som bare filmmusikk kan, med en følelsesformidling som har gått rett hjem selv hos dem som ikke er like ... vel, fanatisk opptatt av The Lord of the Rings som det jeg er. Beste eksempel? Spill av Concerning Hobbits for et tilfeldig publikum og se hvor mange som reagerer på en positiv måte.

Shores musikk ledsager universet på en måte som til enhver tid føles organisk og naturlig. Musikken knyttet til hobbitene er lett og lystig. Musikken knyttet til alver og alviske steder som Rivendell og Lothlórien er høytidelig, svevende og mystisk. Musikken knyttet til Saruman og Isengard går i en uvanlig 5/4-takt og runger av industrielt maskineri med sine metalliske slag og kjettinglyder. Hardingfelen er knyttet til Rohan, et rike med klare norrøne trekk. Valthornet med sin nærmest kongelige prakt er knyttet til Gondor, dette store riket hvis storhetstid nå er borte. Musikken knyttet til dverger og Moria befinner seg i det dypere registeret, og musikken knyttet til mørkets makter i Barad-Dûr og Mordor er mollpreget, dramatisk og av det skumle slaget. Og la oss for all del ikke glemme den fryktinngytende bruken av strykere i Shelob's Lair.

Å plukke ut ett enkeltspor fra trilogiens lydspor er egentlig en håpløs oppgave. For mer enn noe annet har lydsporet fra The Lord of Rings fulgt meg som en helhet i alle år og blitt spilt av i bakgrunnen i mang en sammenheng (Concerning Hobbits var for eksempel inngangsmarsjen i vielsen vår). Tankene har streifet innom mange spor: The Breaking of the Fellowship, Gollum's Song, The White Tree, The Steward of Gondor, The Return of the King, The Uruk-Hai, The Riders of Rohan ... listen over verdige kandidater er, som dere skjønner, uhorvelig lang.


Dagens innslag ble til slutt The Bridge of Khazad-dûm fra den første filmen. Stykket er et dramatisk, intenst stykke jeg husker fra mange anledninger, som bakgrunnsmusikk under brettspillkvelder eller lignende, men først og fremst representerer det et dramatisk vendepunkt i den første filmen hvor brorskapet må rømme fra orker og det som verre er i Moria. De taktfaste trommene, det dype dvergekoret, det dramatiske klimakset og den sørgmodige tonen det siste halve minuttet formidler et enormt spekter av innhold og følelser som bare The Lord of the Rings kan.

Ingen kommentarer: