søndag, oktober 01, 2017

Musikk-temablogg #1: Final Fantasy

Hver dag i oktober presenterer jeg musikk fra en film, en TV-serie eller et spill/spillserie. Les mer om musikk-temabloggen her.

Å skulle begynne temabloggen med Final Fantasy-musikken er å ta ganske kraftig sats. Bringe ut de store kanonene. Full rulle, full pupp, melk og sukker, honning og melk, sparer ikke på kruttet ... listen kan gjøres lang.

Final Fantasy er ikke bare en av de mest kjente spillseriene noensinne. Gjennom sin tretti år lange levetid har også serien blitt viden kjent for å inneholde eksepsjonelle mengder god musikk. Ja, man kan nesten gå så langt som å si at musikken skal ha en stor del av æren for seriens popularitet og holdbarhet. Mye av æren for dette går til ingen ringere enn komponist Nobuo Uematsu, som i dag høster en popularitet blant spillmusikkelskere som bare kan sammenlignes med navnet John Williams innenfor filmmusikken (han kommer vi tilbake til, forresten).

Uematsu sto alene for seriens musikk fra det første Final Fantasy i 1987 til Final Fantasy IX i 2000. Med Final Fantasy X fikk han følge av to andre komponister, Masashi Hamauzu og Junya Nakano, og siden den gang har Uematsus største bidrag til Final Fantasy-seriens musikk vært online-rollespillet Final Fantasy XIV.

For meg er det nesten noe symbolsk å skulle starte denne bloggserien med nettopp musikk fra Final Fantasy og Nobuo Uematsu. Det var nemlig seriens musikk som introduserte meg for serien, fremfor motsatt rekkefølge. Mye av æren skal nok min forlover Martin ha, som i studietiden introduserte meg for bandet The Black Mages (i FF-spillene er Black Mage en egen klasse rollefigurene kan ha, hvis spesialfelt er offensiv magi). The Black Mages var et band hvor blant annet Uematsu selv var medlem, og som fremførte progrock-tolkninger av Final Fantasy-musikk. Deres tolkninger av sanger som Clash on the Big Bridge, Vamo' Alla Flamenco og Those Who Fight Further var med på å åpenbare en helt ny musikkverden for meg.

Siden den gang har reisen gjennom FF-serien vært lang og innholdsrik. Jeg har stiftet bekjentskap med spillene bak sangene The Black Mages introduserte meg for, og med tiden blitt mer glad i originalene enn i coverversjonene (selv om disse alltid vil ha en plass hos meg). Jeg har spilt gjennom alle hovedspillene i serien, samt et par spin off-titler her og der. Musikken har alltid vært et kjært innslag i disse spillene, selv i spill som Final Fantasy XIII, et spill som ikke akkurat er berømt for ... vel, kvalitet. Musikken har blitt en sentral del av musikkbiblioteket mitt, og det er nesten utenkelig å se for deg de siste ti musikkårene mine uten musikken fra serien.

Å skulle bare velge én enkeltsang fra Final Fantasy er så godt som umulig. Det er mye følelser knyttet til mye av musikken, da det ikke bare er snakk om vakre toner men også minner og assosiasjoner som dukker opp når man hører musikken fra konkrete spillsituasjoner. Stykker som To Zanarkand, Servants of the Mountain og Beyond the Door har en emosjonell undertone hos meg, stykker som Those Who Fight og kamptemaet fra Final Fantasy VI minner meg på alle timene brukt på å utforske mystiske lokasjoner og kjempe mot monstre, og la oss for all del ikke glemme operaen Maria and Draco fra Final Fantasy VI, hvor du må innta rollen som stand-in for en operastjerne og praktisk talt spille deg gjennom en hel opera (fortsatt en av tidenes mest unike interaktive musikkopplevelser). Spill som Final Fantasy VII kan skimte med en rekke glitrende musikalske verk, med alt fra Opening: Bombing Mission, JENOVA og ikke minst One-Winged Angel, stykket som går for å være et av de mest kjente fra serien med sin karakteristiske tritonus-spekkede åpningssekvens. Mye av Final Fantasy-musikken har dessuten fått orkesterbehandling gjennom Distant Worlds-konsertene (i regi av blant andre Uematsu selv), og for dem som måtte ha interesse er dette fire plater som varmt kan anbefales.


Om jeg likevel skal velge ut ett enkeltstykke over alle, faller likevel avgjørelsen på Dancing Mad fra Final Fantasy VI, nærmere bestemt The Black Mages-tolkningen av stykket (originalen kan høres her, og orkesterversjonen kan høres her). Spillet er min personlige favoritt i serien, mye takket være dens mørke tematikk, stemningsfulle musikk og ikke minst en klin hakke gal sjefsskurk kalt Kefka.

Kefka ser kanskje banal ut som den hoffnarren han er, men han viser seg raskt å være en like stor kaoskraft som Heath Ledgers tolkning av Joker i The Dark Knight (Kefka og Final Fantasy VI ble for ordens skyld presentert for oss i 1994, 14 år før The Dark Knight). Spillet avsluttes med en svært lang kamp mot Kefka, hvor man må klatre gradvis høyere opp et forvrengt tårn og kjempe mot ham, og det er denne trinnvise oppbyggingen vi hører gjenklang av i Dancing Mad. Dette er et stykke over 12 minutter som viser noe av mangfoldigheten og genialiteten til komponist Nobuo Uematsu, samtidig som det også gjenspeiler galskapen og kaoset Kefka representerer. Dessuten er orgel et av hovedinstrumentene i stykket. Å høre dette live med fullt orkester i Royal Albert Hall i 2015 er en opplevelse jeg sjelden kommer til å glemme.


PS: Skulle det friste å høre litt Final Fantasy-musikk fremført live, kan det være verdt å sjekke ut konserten Melodies of Lifestream lørdag 7. oktober i Oslo Konserthus. Tittelen er en pun på sangen Melodies of Life fra Final Fantasy IX og Lifestream, en grunnleggende del av historien i Final Fantasy VII. Pianokonserten vil ta for seg musikk fra Final Fantasy VII, og prisen er ikke verre enn at dette er verdt å sjekke ut for dem som måtte være interesserte. 

2 kommentarer:

Christer van der Meeren sa...

Those Who Fight var eneste jeg kjente igjen, men den kjente jeg også godt igjen og bragte fram minner. Spilte FF7 litt hos en kompis i min barndom - men det er min eneste kjennskap til serien.

Ingar T. Hauge sa...

Ett stykke man kjenner igjen er til gjengjeld det som skal til for å fremkalle minner (forhåpentligvis av det gode slaget). Det er noe av styrken ved spillmusikk som går igjen flere ganger i et spill, tenker jeg.