onsdag, august 30, 2017

Om Dunkirk, mirakler og nåde

Følgende tekst ble holdt som andakt på Fjellhaug 29.08.2017

Det er mye her i livet man kan karakterisere som en andektig opplevelse. For min del opplever jeg dette rett som det er når jeg ser en god film.

Det har vært en god sommer for oss som er glad i å gå på kino og se film (og da er det ikke så farlig hvorvidt sommerværet er godt eller dårlig). Den beste filmopplevelsen i sommer vil jeg tilskrive den nyeste filmen til regissør Christopher Nolan, mannen bak storfilmer som Inception, The Dark Knight og Interstellar. I sommer har Nolan på nytt vært aktuell med krigsfilmen Dunkirk, basert på begivenhetene i byen ved samme navn under andre verdenskrig.

Dunkirk er en relativt liten kystby nordvest i Frankrike, men er en plass som fikk veldig stor betydning under starten av krigen. I mai 1940 ble de allierte styrkene vest i Europa presset tilbake av nazi-Tyskland, helt til de britiske og franske troppene ble omringet og presset opp i et hjørne i nettopp Dunkirk. Her, i den lille franske kystbyen med de lange strendene mot den engelske kanal, var over 300.000 soldater omringet av fienden uten en annen utvei enn over havet.

Så skjer det noe rart. Nazi-Tyskland hadde omringet Dunkirk, men ventet med å sette nådestøtet. Noe av forklaringen finner vi hos de 40.000 franske soldatene som gjorde det de kunne for å forsinke tyskerne, men det var likevel et opphold på noen dager hvor tyskerne ventet med å angripe Dunkirk. Kanskje tok de seieren på forskudd? Vi vet ikke, men det vi vet er at dette åpnet opp for at de britiske styrkene kunne evakueres over den engelske kanal. Det var bare ett problem: Hvordan evakuerer du over 300.000 soldater fra fiendens terreng og fiendtlig farvann?

Den korteste ruten fra Dunkirk over den engelske kanal er på 72 km. 72 km er ikke så veldig langt. Hvis du kjører nordover fra Fjellhaug langs E6 og kjører 72 kilometer, kommer du sånn omtrentlig til sørspissen av Mjøsa på godt under en time. Men når de 72 kilometerne består av hav og ikke land, blir situasjonen ganske annerledes med en gang. Da er det spørsmål om liv eller død, slik det gjerne er i krig.

Det som skjer videre, og som historien i filmen Dunkirk handler om, er det som i ettertid har blitt omtalt som «mirakelet i Dunkirk». For der britiske krigsskip ikke kunne komme frem uten å bli skutt av tyskerne, mobiliserte nå England alt de kunne av små sivile båter for å bistå i evakueringen, samtidig som pilotene i Royal Air Force skulle gjøre sitt for å gi luftstøtte.

Det vi ser er mer eller mindre evangeliet i miniatyr: Over 300.000 soldater står fortapte på en strand uten mulighet til å berge seg selv og med den sikre død som eneste mulige utfall. Så, midt i fortvilelsen og nøden, dukker hjelpen opp utenfra. En plan er satt i gang for å berge dem. Og her spiller det ingen rolle hva slags soldater de har vært, hvor de kommer fra og hvor godt de har prestert på slagmarken. Det eneste som betyr noe, er at de er der og trenger hjelp, og at de ikke er i stand til å hjelpe seg selv. Og når hjelpen omsider kommer i form av små fiskebåter og fritidsbåter, er det bare en ting å gjøre: komme seg om bord i båten.

I år feirer vi 500-årsjubileet for reformasjonen. Det er mye vi kan diskutere når det kommer til Luther og luthersk teologi, men ett grunnleggende prinsipp for teologien skal vi virkelig ta med oss inn i jubileumsåret: Nåden alene. Selve fundamentet for kristen tro hviler på det grunnleggende prinsippet om at frelsen er ikke noe vi gjør noe fra eller til for å fortjene. Som vi leser i Efeserbrevet, er det slik med Guds nåde at den «hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.»

I 2011-oversettelsen av Bibelen kan vi lese en overskrift over versene i Efeserbrevet hvor dette verset står: «Fra død til liv.» Og litt på samme måte som soldatene opplevde å gå fra død til liv, opplever vi det samme i møte med Jesu død og oppstandelse. Nåden handler om hvordan Gud strekker en hjelpende hånd til oss, og hvordan «Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.»

Siden Dunkirk er en historisk film, vet vi en del på forhånd hvordan det går: de aller fleste britiske soldatene ble evakuert og kom seg trygt over til Storbritannia. Her får de utlevert tepper og mat. Idet soldatene går om bord i toget, går de forbi en gammel kar som står og deler ut suppe. «Well done,» sier han igjen og igjen, «well done.» En av soldatene sier til ham: «All we did was survive.» «That’s enough, son,» svarer den gamle mannen.

Det er ikke noe vi gjør i møte med Guds nåde, annet enn å ta imot den. Overleve, så å si. Og det er nok.

Sang: Farao nådde oss like ved stranden (Norsk Salmebok #184)

Ingen kommentarer: