mandag, juni 12, 2017

Yooka-Laylee

Som stolt eier av en Nintendo 64 for nesten tjue år siden var det noen spill som utmerket seg ekstra når det kom til underholdningsverdi. Ikke overraskende var det ofte Nintendo selv som viste seg å lage noen av de beste spillene til konsollen, og kanskje også noensinne. Nintendo-titler som Super Mario 64, Mario Kart 64, Super Smash Bros. og The Legend of Zelda-titlene Ocarina of Time og Majora’s Mask var selvsagte titler å eie.

Samtidig var det en annen spillprodusent som viste en særegen og unik evne til å levere kremtittel etter kremtittel til Nintendo 64. Britiske Rare ga oss noen særdeles minneverdige spill til konsollen, og med spill som GoldenEye 007, Perfect Dark, Diddy Kong Racing, Jet Force Gemini, Conker’s Bad Fur Day og Donkey Kong 64 utgjør Rare-spill en like stor del av Nintendo 64-identiteten til mange som det Nintendos egne spill gjorde.

De to Rare-spillene jeg selv har best minner fra er likevel Banjo-Kazooie og Banjo-Tooie, to plattformspill som etter mitt syn bygget utrolig godt videre på grunnlaget Super Mario 64 hadde lagt for moderne plattformspill. Spillene var breddfulle av sjarm, særegen stil, humor, utfordring, eventyrlyst og ikke minst knallgod musikk av Grant Kirkhope. Bjørnen Banjo og den rappkjefta fuglen Kazooie presenterte oss for to meget gode spill, og tapet av denne radarduoen var nok den største sorgen for en Nintendo-eier da Microsoft kjøpte opp Rare på tidlig 2000-tallet.

Nesten tjue år senere har Kickstarter blitt en maktfaktor i spillbransjen, og folkefinansierte spill har blitt en realitet. Midt i denne virkeligheten dukker en kampanje for å finansiere spillet Yooka-Laylee opp. Spillet markedsfører seg selv om et moderne spill i Banjo-Kazooies ånd, og har mange av de kreative hodene bak sistnevnte med seg på laget (inkludert komponist Grant Kirkhope). Nostalgikeren i meg blir interessert. Er det lov å håpe på at et spill i dag kan levere noe av den samme moroa som det vi fikk for nesten tjue år siden?

Svaret: Nei. Eller, «både og» er vel et mer presist svar.


Yooka-Laylee satser fullt ut på å være en moderne versjon av Banjo-Kazooie, og likhetstrekkene er derfor mange. Vi har en duo i hovedperson-setet bestående av to dyr med musikk-relatert navn. Vi har dialog som ikke blir fremført på engelsk, men med merkelige lyder. Vi har en hoved-verden som fungerer som en hub til alle spillets verdener. Vi har store verdener hvor det er mye å samle og finne. Og progresjon i spillet er avhengig av at man finner nok gylne gjenstander – der det i Banjo-Kazooie var puslespillbrikker, er dette erstattet med gylne sider fra en bok i Yooka-Laylee. Spillet er preget av humor og ordspill av ymse kvalitet, fargerike omgivelser og særpreget musikk.

Det er mer enn nok likhetstrekk mellom det gamle og det nye. Så hvorfor oppleves da Yooka-Laylee som en nedtur der Banjo-Kazooie var en klassiker? Årsakene til det er dessverre mange.

Først og fremst kan vi trekke frem rollefigurene. Selve hovedduoen er i seg selv ikke like sjarmerende som de gamle røverne, selv om de kommer et godt stykke på vei. Enda verre er det derimot med skurkene i spillet. Banjo-Kazooie hadde nemlig et skurkegalleri som fungerte veldig godt med spillets helhetlige tone. Yooka-Laylee sliter derimot særdeles mye på dette området, enten det er snakk om små fiender man møter underveis, bossene for hver verden man besøker, eller sjefsskurken Capital B og hans nærmeste håndlangere. Å kullkaste deres planer og kjempe mot dem føles til enhver tid som et ork, ikke som en arbeidsoppgave jeg egentlig har lyst å ta på meg.

Orket blir ikke mindre av alle spillets plagsomme lyder. Jeg hadde aldri trodd at stemme-"skuespill" i Banjo-Kazooie-stil ville plage meg, men Yooka-Laylee bommer virkelig fullstendig på dette området. Verst er det med stemmene man ikke alltid kan hoppe over, slik som de ustanselige kommentarene til sjefsskurken Capital B eller handelsmannen Trowzer (handels-slangen er vel mer korrekt). Mine tanker og bønner går herved til alle foreldre som må lide seg gjennom disse stemmene i bakgrunnens mens ungene i huset spiller …

Og mens vi snakker om lyd, så er musikken i spillet temmelig skuffende. Den utmerker seg aldri på noe tidspunkt, og ettersom mine forventninger til spillet var ganske høye på dette området kan jeg ikke si annet enn at sluttresultatet er skuffende. Tonene er lite minneverdige, gjentakende og, i likhet med så mye annet i spillet, til tider veldig irriterende.

Selve kjernen i spillet handler om å reise til forskjellige verdener, samle gylne sider og deretter åpne nye verdener. Som et nytt element introduserer også Yooka-Laylee en funksjon hvor man kan utvide en verden man allerede har åpnet. Dagens stalltips er at man utvider spillets verdener så fort som overhode mulig. Årsak: Spillets verdener er store, åpne og temmelig tomme til å begynne med. Det er her spillet virkelig kommer til kort, både sammenlignet med inspirasjonskildene og opp imot eventyrspill av nyere dato. Siden Banjo-Kazooie ble lansert i 1998 har spill som Super Mario Galaxy, Ratchet & Clank, Rayman Legends og andre vist oss hvordan plattform-eventyrspillene sakte men sikkert har utviklet seg og hevet standarden for hva man kan forvente av denne spillsjangeren. Da nytter det ikke å designe en spillverden som om tiden har stått stille. Å manøvrere seg gjennom en verden i Yooka-Laylee er nok en oppgave som føles som et ork, og de store, tomme og uinspirerte landskapene klarer rett og slett aldri å vekke eventyrlysten i deg som spiller.

Når man først kommer til oppdrag som skal være med på å sikre deg en gylden bokside, er det heller ikke mange av dem som fremstår som særlig minneverdige. I farten sliter jeg faktisk med å huske særlig mange av oppdragene og oppgavene som skal gjennomføres for å vinne en side, noe som ikke akkurat er et godt tegn. Det hele går for det meste på autopilot, og etter noen timer sitter man der uten å virkelig føle at man har kost seg underveis.


De tekniske løsningene i Yooka-Laylee er heller ikke spesielt gode. Spiller man på PC oppfordrer jeg herved på det sterkeste at man kobler til en håndkontroll, for å spille dette med mus og tastatur er en lidelse. Selv med en god håndkontroll kommer man likevel ikke unna at spillet har noen tekniske problemer som setter sitt preg på spillopplevelsen, slik som et lite samarbeidsvillig kamera.

Det er absolutt mulig å finne positive ting ved Yooka-Laylee, og det er også fullt mulig at flere av spillets irritasjonsmomenter ikke vil gå inn på deg i samme grad. Ergo bør man gjerne sjekke ut spillet hvis man har interesse for det. Likevel er det mye ved spillet som overhode ikke svarer til forventningene, og for min egen del kan jeg ikke si annet enn at Yooka-Laylee havner i samme kategori som fjorårets Mighty No. 9: Nostalgi er vel og bra, men det er ikke alene nok til å lage et nytt spill med samme kvalitet og underholdningsfaktor som de gode, gamle klassikerne.

Score: 5/10

Ingen kommentarer: