torsdag, mai 25, 2017

NieR: Automata

Hva er forskjellen på menneske og maskin? Eller maskin og maskin seg imellom, for den saks skyld? Kan maskiner tenke og føle? Er det noen forskjell i forhold til hva slags maskin man er, om man er en androide eller en mindre menneskelig maskin? Hva er formålet og meningen med eksistensen? Og hvorfor i all verden driver jeg og spekulerer på dette mens jeg løper rundt på slagmarken og meier ned alle motstander-maskiner som kommer min vei?

Nuvel, det siste er vel kanskje mitt eget innputt til tankerekken man får servert i biter og stykker mens man spiller NieR: Automata. Spørsmålet er likevel ikke helt illegitim, og for min del passer det inn i den massive følelsen av «What the schnitzel?!» som spillet av og til gir.

Det finnes mange slags eksempler på «weird» i spillsammenheng. Noe spill gir deg følelsen av «weird, but awesome» som man lett aksepterer fordi spillet er fullstendig over-the-top og fantastisk. De fleste spillene til Platinum Games, slik som Bayonetta, Bayonetta 2, Vanquish og Metal Gear Rising: Revengeance, faller inn under denne kategorien. Nå har studioet forsøkt seg på et univers som ikke er deres eget, men det spørs likevel om spillet klarer å leve helt opp til den gode «weird»-følelsen spillene deres som regel gir.


NieR: Automata er en frittstående oppfølger til rollespillet Nier fra 2010, som igjen var en spin-off av Drakengard-serien. Det er likevel fullstendig uproblematisk å plukke opp NieR: Automata uten å ha kjennskap til noen av disse, noe Platinum Games virkelig skal ha skryt for.

Handlingen er satt til en fjern fremtid hvor jorden er invadert av en maskinrase fra verdensrommet, og en siste rest av menneskeheten er fordrevet til månen og noen romstasjoner rundt. I krigen mot den invaderende maskinrasen opprettes YoRHa, en militærenhet av androider som kjemper for å ta tilbake planeten. I denne krigen inntar vi rollen som den kvinnelige androiden 2B (et navn med shakespeariske undertoner), som følges av kommunikasjonsroboten Pod 042 og en mannlig androide ved navn 9S. I kampen mot maskinrasen møter de imidlertid på mange merkelige og uventede situasjoner, blant annet en rekke maskiner som slettes ikke oppfører seg fiendtlig eller slik man er vant til.

Selve den visuelle stilen i NieR: Automata må kunne sies å være spesiell. Jeg mener, hvor ofte spiller man et spill hvor hovedrollepersonen er en robot? Som ser ut som en tenåringsjente? Og går med bind for øynene og to gigantiske sverd på ryggen? Ikledd svarte klær med lettere goth-motiv? Som kjemper mot fiendtlige roboter som bærer lettere likhetstrekk med Mokujin fra Tekken-spillene? Ikke ofte, sier du? Det var det jeg trodde.

Designvalget i NieR: Automata er uten tvil spesielt, og det er til tider litt vanskelig å sluke helheten. Samtidig er designet også noe unikt og inspirerende, og vekker absolutt interesse for spillet. Med hakket mer variasjon i fiendebildet kunne dette fort blitt enda bedre, men den lette blandingen av cyberpunk, goth, steampunk og postapokalypse har definitivt noe for seg.


Brun- og gråtonene som preger den visuelle stilen og omgivelsene blir kanskje litt for mye av det gode til tider, men spillet kan fortsatt vise seg fra sine vakre sider iblant. Det er mye fantastisk konseptkunst som ligger til grunn for spillet. En god del av omgivelsene er lekre å se til, og man kan se at det er lagt ned mye arbeid i detaljene, særlig i fremstillingen av hovedpersonene. Dessverre holder ikke spillet jevnt over god grafisk kvalitet, og særlig noen av omgivelsene kan bli litt lite detaljerte. Noen androgyne sjefsfiender, som for øvrig er utrolig kjedelige figurer, er heller ikke særlig realistiske.

Det som på sin side virkelig bygger opp stemningen er uten tvil musikken. NieR: Automata har et av de beste lydsporene i et spill så langt i år. Med tanke på at vi snakker om et år hvor spill som The Legend of Zelda: Breath of the Wild, Horizon Zero Dawn, Persona 5 og Gravity Rush 2 har servert oss en enorm mengde lekker musikk, sier ikke det rent lite. Det er en herlig blanding av sjangre og uttrykk i de forskjellige sporene, og den beste sammenligningen jeg egentlig kan komme med er at mye av musikken har noe Ghost in the Shell og Yoko Kanno over seg. Det sier ikke mye for så mange, jeg vet, men for dem som kjenner til komponisten tror jeg sammenligningen holder mål. Dette er definitivt et lydspor jeg kommer til å høre mye på i fremtiden.

Hva slags spill er så NieR: Automata egentlig? Vel, det er vanskelig å si, for spillet har en enorm mengde spillestiler og kan finne på å veksle utrolig fort mellom dem. Deri ligger også et av spillets sterkeste kort, for når fiendebildet noen gangen blir litt vel likt er det godt at spillet tilbyr flust med variasjon på et annet plan. Når man fyrer opp spillet forventer man et over-the-top hack-and-slash-spill i den stilen Platinum Games virkelig kan best i klassen, og noen ganger er det dette man får. Men før man vet ordet av det kommer man til et parti hvor det tredimensjonale hack-and-slash-spillet blir todimensjonalt, og før man vet ordet av det ser man plutselig det hele ovenfra i beste Contra-stil. Så får man på seg en flyvedrakt og må kjempe mot bøttevis av fiender i lufta, også her med en rekke forskjellige kameravinkler og spillestiler i bruk.


Vekslingen mellom spillestiler og kameravinkler føles aldri unaturlig eller feil, og er virkelig med på å skape en unik og variert spillopplevelse. Det kommer som sagt godt med, for fiendebildet kan bli litt likt til tider. Det er også dessverre slik at hack-and-slash-delene ikke er varierte nok, for her er det lite komboer å lære seg og mestre. Det går fort og hardt for seg, men ikke alltid like raffinert. Det meste av spillet foregår dessuten i et stort og åpent landskap av en ruinert storby, men også her er det lite variasjon å spore. Mesteparten av området er tomt og kjedelig, og det hjelper ikke at man må løpe gjennom de samme områdene en hel del ganger.

Som om ikke det var nok fortelles historien fra flere rollefigurers perspektiv, men ikke slik at perspektivet veksler underveis. Her forventes det at man spiller gjennom spillet flere ganger, men at man får et nytt perspektiv med endringer her og der for hver gang man spiller det. Den høye graden av tomhet og repetisjon gjør imidlertid at dette ikke blir like moro som det kunne og burde ha vært. Historien i spillet holder heller ikke helt på interessen, til tross for flere interessante øyeblikk og rollefigurer. Det som kunne blitt et spill med filosofering og grubling over eksistensielle spørsmål mangler de helt store momentene til å kunne bli mer enn bare middels interessant. Det blir aldri dårlig, men det blir aldri godt nok heller.


NieR: Automata har mye godt for seg, og opptil flere ganger viser Platinum Games at de fortsatt har mye godt å komme med. For min del taper interessen seg fortere enn jeg skulle ønske, men om man har sansen for litt merkelige japanske spill med heseblesende kamper, sylskarpe kontrollsystem (i flertall), en kjapp veksling mellom forskjellige spillestiler og et episk lydspor, er dette definitivt noe å sjekke ut.


Score: 7/10

Ingen kommentarer: