søndag, april 30, 2017

Halo: Reach

Så var jeg omsider kommet til veis ende i sagaen.

Vel, det stemmer jo ikke helt. Halo-sagaen er på ingen måter over, og har fortsatt frem til i dag etter lanseringen av Halo: Reach i 2010. Samtidig er det på en måte en følelse av en sluttstrek og en avslutning med spillet. Ikke uten grunn, for Halo: Reach er det siste spillet utviklet av skaperne av serien, Bungie. Dermed setter Halo: Reach en sluttstrek for en historie som begynte med lanseringen av Halo: Combat Evolved ni år tidligere.

At Halo: Reach markerer Bungies avskjed med Halo-serien betyr også at Bungie gir alt de har i dette spillet. Det synes på alle områder. Halo: Reach utmerker seg nemlig på de fleste områder, enten man snakker grafikk, musikk, spillmekanikk eller spillets dramatis personæ. Sluttresultatet er ikke et perfekt spill, men fortsatt en heidundrande god Halo-opplevelse.

Halo: Reach tar oss med der det hele mer eller mindre begynte i Halo-sagaen. Det vil si, der den nedovergående spiralen for menneskeheten begynte. Planeten og kolonien Reach er en av menneskenes største og viktigste utenomjordiske bastioner, men i de tidligere Halo-spillene har vi kun hørt om Reach som stedet hvor menneskeheten gikk på et stort nederlag i kampen mot Covenant. I Halo: Reach får vi endelig bli vitne til Reachs fall, og koloniens siste dager får vi se gjennom perspektivet til Noble Team, et elitelag bestående av seks Spartan-soldater.


Der plottet i tidligere Halo-spill fort kan bli litt komplisert å følge med på, ikke minst fordi mye dialog fort drukner i lyden av kamp og skudd, er historien i Halo: Reach kokt ned til et veldig enkelt konsept: Invasjonen er her! Kjemp eller dø! At det hele er en prolog til Halo-sagaen gjør dessuten at Bungie kan fristille seg i mye større grad når det gjelder historiefortelling. Resultatet er en historie som ikke gir deg den største dybden, men som absolutt fungerer godt for å vise hvor mye som står på spill. Et helt nytt persongalleri bestående av ikke bare én Spartan-soldat men hele seks stykker er også med på å gi historien et nytt og friskt preg. Ulempen er at man aldri kommer særlig tett innpå noen av soldatene, hvilket svekker historiens helhet noe.

Svakheter til tross blir historien likevel aldri dårlig, og det er en engasjerende fortelling man spiller seg gjennom. Dette kan delvis krediteres selve manuskriptet, men også innpakningen. Halo: Reach er uten tvil Bungies vakreste og mest varierte Halo-spill.

Det grafiske løftet til Halo: Reach er meget godt, og overgangen fra Halo 3: ODST til Halo: Reach er uten tvil seriens mest omfattende siden Halo 3. Detaljene er langt flere, animasjonene er mer detaljerte og realistiske, og den grafiske presentasjonen er mye bedre enn tidligere. Dessuten bruker Bungie denne gangen en langt større del av fargespekteret, og det kan til tider virke som at de vil vise oss at de faktisk kjenner til langt flere farger enn før. Ikke at det gjør meg noe. Halo-spillene har alltid hatt et litt fargeløst preg, og ikke minst har eldre spill slitt med problemet at de fort blir mørke og vanskelige å lese. Sistnevnte problem er faktisk ikke helt borte med Halo: Reach, selv om nattsynet fra ODST dukker opp igjen, men det er heldigvis et mye mindre problem nå enn tidligere. Den helhetlige grafiske presentasjonen til Halo: Reach er uansett nydelig, og her er det mange motiver underveis som fungerer aldeles utmerket som skrivebordsbakgrunnsmateriale.


Ikke bare det, men Halo: Reach tilbyr også mange og varierte miljø man må kjempe seg gjennom. Her er alt fra frodig natur til Covenant-skip, militærbaser og millionbyer hvor de sivile flykter i panikk. Som om ikke det var nok får man til og med innslag av romkamper. Alle miljøene fungerer dessuten overraskende godt, og historiedelen kunne dermed med fordel sett mer av flere av disse miljøene.
Dessuten hjelper det selvfølgelig at Halo: Reach er et særdeles vakkert spill for sin tid. Her har Bungie lagt særlig vekt på å skildre planeten Reachs vakre natur og omgivelser så detaljert og realistisk som mulig, og resultatet er det ingenting å si på. Skarpere og bedre grafikk sørger også for at det er lettere å lese slagmarken og reagere deretter, noe som selvfølgelig ikke skader i et førstepersons skytespill.

Rent mekanisk sett har det ikke skjedd så mye her sammenlignet med tidligere spill i serien, men et par endringer har man selvfølgelig fått. Den største og kanskje viktigste endringen er at Spartan-soldatene på Reach har tilgang til power-ups. Man har implementert et lignende system tidligere, men den gangen kunne man kun bruke hver gjenstand én gang. I Halo: Reach man kan skifte mellom forskjellige power-ups på forskjellige stasjoner, men til gjengjeld er de mulige å bruke flere ganger. Power-ups utgjør ikke den store forskjellen, men de utgjør likevel en forskjell som bidrar til å krydre litt ekstra opp i spillet.


Med Halo: Reach tar vi også et farvel med den legendariske musikken til Martin O’Donnell og Michael Salvatori. Der musikken Halo 3: ODST var et mye mer tilbakelent smooth jazz-preget lydspor som gikk bort fra de mer episke kamptonene og krigsmarsjene, legger Halo: Reach-musikken seg på en fin mellomlinje. Det er mye følelser i tonene i spillmusikken, men den er også mer up-beat enn det tilfelle var med forrige spill, noe for eksempel spillets overtyre demonstrerer.

Sett under ett er Halo: Reach absolutt et bra spill. Det markerer en verdig avslutning på Bungies forhold til serien de en gang skapte, og gir oss en dramatisk fortelling om begynnelsen på slutten. Selv om historien og rollefigurene kanskje blir litt enkle og overfladiske blir det aldri dårlig, og spillmekanikken sitter naturlig nok slik den skal. Halo: Reach er et meget godt skytespill, og et enda bedre Halo-spill.

Score: 8/10

Ingen kommentarer: