onsdag, februar 15, 2017

Om Guds taushet


Følgende tekst ble holdt som andakt på Fjellhaug 14.02.2017.


Hvordan forholder man seg til Gud når Gud er taus? Hva gjør man når man klager og roper til Gud, men opplever å ikke få svar. Og enda verre: Hva gjør man når du og dine medkristne går gjennom forfølgelse, lidelse, tortur og død for Guds navns skyld, men Gud bare oppleves taus og fjern?

Dette er bare noen av problemstillingene vi møter på i boka Taus himmel, en bok fra 1966 som jeg nylig har lest gjennom. Boka er en historisk fiksjon, det vil si at den er satt til en ekte historisk kontekst hvor noen av rollefigurene er faktiske historiske skikkelser. Dette er en japansk bok skrevet av Shūsaku Endō, som var en japansk katolikk, og mange av problemstillingene vi møter på i boka er delvis basert på forfatterens egne erfaring med sykdom og det å leve i klem mellom kristen tro på den ene siden og japansk kultur.

Grunnen til at jeg nå har lest denne boka, gammel som den er, er fordi boka nå har blitt filmatisert og har premiere i Norge i mars under tittelen Silence (i USA ble den lansert i november). Det er ingen liten film heller, men den nyeste filmen til regissør Martin Scorsese, mannen bak filmer som The Departed og The Wolf of Wall Street, så vi snakker med andre ord ikke om en smal film for et snevert publikum, slik filmer med et underliggende teologisk innhold ofte kan være.

I Taus himmel følger vi historien til to portugisiske jesuittmunker, Rodrigues og Garrpe, som reiser til Japan i år 1639 for å finne sin læremester, fader Ferreira. Ryktet sier nemlig at fader Ferreira har falt fra troen og spottet Gud, og de to munkene vil avkrefte ryktene.

Her kan det være greit å kjenne til litt av den historiske konteksten, der noe av det kanskje er kjent for dere som har hatt misjonshistorie. Japan fikk sitt første ordentlige møte på 1500-tallet gjennom jesuittmunken Francis Xavier, og det anslås at det på begynnelsen av 1600-tallet var så mange som 300.000 japanske kristne. Men i 1604 ble makten i Japan konsentrert rundt den øverste generalen (eller shogun på japansk), og landet fikk et militærstyre som valgte å isolere Japan fra omverdenen. Utlendinger fikk ikke komme inn i landet, og kristendommen ble forbudt. På toppen av dette forsto styresmaktene at å bare drepe de kristne ikke hjalp, ettersom man gjorde dem til martyrer, så tortur for å få dem til å spotte Gud og forsake kristendommen ble flittig brukt.

Det er i denne konteksten vi følger Rodrigues og Garrpes forsøk på å ta seg skjult inn i Japan. De er forberedt på at reisen kan koste dem livet, og at de kan møte på både forfølgelse, smerte og død. Det Rodrigues derimot ikke er forberedt på er hvordan Gud svarer dem i møte med forfølgelsen. For der de kristne lider for Guds navns skyld, opplever Rodrigues at Gud er fullstendig taus. For Rodrigues blir dette en troskamp. Ikke bare fordi brutaliteten de kristne møter er enorm, men fordi Gud er taus i de tilfeller han har lovet å være med sitt folk.

Den smertefulle realiteten ved kristendomsforfølgelse er bare så altfor reell for oss i dag, og boka føles like aktuell nå som da den ble skrevet. Det er også ganske brutalt å møte dette i realiteten. På den ene siden kjenner vi kristne til «teorien» ved forfølgelsen. Vi kjenner til Bibelens ord om forfølgelse, som «Salig er den som blir forfulgt for mitt navns skyld» i saligprisningene, eller når Jesus sier til disiplene at «Dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.» Forfølgelse kommer, men det knyttes løfter til den som må lide forfølgelse. På den andre siden er det noe annet å kjenne forfølgelsen på kroppen, og ikke bare forholde seg til den som noe teoretisk. Jeg tror ikke vi kan forestille oss hvordan det er å ikke bare måtte lide for sin tro, men å oppleve at dine nærmeste må lide grusomheter fordi du eller dere tror. Samtidig vet vi at for mange av verdens kristne er dette blodig alvor og så altfor virkelig.

I møte med slike lidelser er det ikke overraskende om Gud kan synes fjern. Men å skulle oppleve at Gud er taus i møte med vår lidelse føles som en fordobling av smerten. For hvis vi ikke kan gå til Gud med smerten, hvem skal vi da gå til?

Paradoksalt nok er det kanskje nettopp Jesus man kan rette seg mot når han oppleves taus. For selv Jesus har opplevd Guds taushet. Denne opplevde han selv på korset, da han ropte ut «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Vi kan gå til Gud med vår frustrasjon over at han oppleves taus, for Gud vet selv hvordan den tausheten oppleves. Alternativet, å skulle holde det for seg selv eller erklære at Gud er en fjern Gud (for ikke å si en ikke-eksisterende Gud), er langt verre.

Forblir Gud taus gjennom resten av Taus himmel? Det skal jeg ikke svare på her, men heller oppfordre de som er nysgjerrige til å lese boka eller se filmen når den kommer. Selv gleder jeg meg til filmen kommer, for jeg tror den kan være med å skape en god inngangsport til samtaler om tro, tvil, forfølgelse og opplevelsen av Guds taushet. Og hvem vet, kanskje noen av oss kan få være redskaper som bryter denne tausheten i andres liv? Jeg håper i hvert fall det.

Ingen kommentarer: