tirsdag, januar 17, 2017

Om jordskjelv, livets sårbarhet og håpet


Følgende tekst ble holdt som andakt på Fjellhaug 16.01.2017. Det er ikke den beste andakten jeg har holdt, men jeg velger likevel å dele den (under tvil).

De fleste av oss har noen merkedager i året som er viktige for oss og er en del av vår identitet. Vi har alle en bursdag som markerer når vi ble født. Vi har kanskje en dato for kjæresteforhold eller bryllup. Vi har nasjonale merkedager som 17. mai som sier noe om vår identitet som nordmenn, enten vi går i tog og spiser is eller ikke. Og vi har datoer med litt mer triste undertoner, som 11. september eller 22. juli. Felles for alle slike merkedager er at de er med på å forme vår identitet og si noe om hvem vi er eller verden rundt oss.

17. januar er kanskje bare en vanlig dato for de fleste av oss, men i min oppvekst har 17. januar blitt en merkedag.

Som barn tilbrakte jeg mesteparten av mine ni første år i Japan som misjonærbarn. 17. januar 1995 opplevde vi det store Hanshin-jordskjelvet i Kobe-området, som frem til jordskjelvet og tsunamien i 2011 var det mest ødeleggende og kostbare jordskjelvet i Japan på lang tid
.
Det gikk bra med oss og de vi kjente. Det var derimot mange det ikke gikk like bra for. Over 6000 mennesker mistet livet, og overalt i byen var ødeleggelsene tydelige.

En sånn opplevelse gjør inntrykk på deg, og sitter igjen hos deg i lang tid etterpå. Og på mange måter har datoen 17. januar lært meg mye om livet, døden og ikke minst troen.

For det første lærer et jordskjelv deg at livet er voldsomt skjørt. For oss unge er det ofte lett å tenke det stikk motsatte, at vi er usårbare og at verden ligger klar for våre føtter. I virkeligheten er realiteten den at selv jorden, den som ellers er så solid og er et fundament for det daglige livet ditt, plutselig kan snu seg mot deg og ta livet av deg. Knips. Sånn. Uten forvarsel. Å ha med dette perspektivet inn i livet, lærer deg en viss takknemlighet og ydmykhet ovenfor livet. Du lærer å sette pris på det skjøre livet du har.

For det andre lærer et jordskjelv deg noe om døden, noe som for så vidt henger sammen med det første. Jeg lærte tidlig at en plutselig og meningsløs død er en nærliggende realitet. Samtidig lærer et slikt møte med døden deg noe om livet. Livet defineres på mange måter av døden, av at det ikke er evig.

For det tredje har denne opplevelsen lært meg mye om min tro. Det kommer kanskje ikke som en overraskelse, men det er veldig fort at man vender seg til Gud når katastrofen inntreffer. Senere gjennom livet har opplevelsen vært et viktig utgangspunkt for mange teologiske spørsmål jeg har møtt på i livet og i studietiden. Særlig i møte med survivor’s guilt og det ondes problem har det vært lærerikt å ikke bare ha et teoretisk syn på tingene, men faktisk kjent på noen av de reelle problemene.
Men det fjerde og kanskje viktigste jeg har lært, er noe om misjon. Om å gi mennesker muligheten til å velge et liv i fellesskap med Jesus. Når man lærer at livet er skjørt og døden kan vente bak neste sving, får dette også noe å si for hvordan du forholder til det kristne kallet og spørsmålet om å ta imot Jesus. Vi har så lett for å tenke at det ikke er noe for oss, og i hvert fall ikke noe i den livsfasen vi er i akkurat nå. Jeg vet mange japanere som får høre det kristne budskapet tenker slik, og det er ikke akkurat mindre aktuelt her i landet heller. «Kanskje senere,» tenker man kanskje. Men «senere» er aldri en garanti for noen av oss.

Hva slags merkedag er 17. januar? For mange av innbyggerne i Kobe er det en dag for å minnes de døde. For noen er det en dag for å minnes at man lever. For meg er det en dag til ettertanke, og en dag til å huske på hvorfor vi driver med det vi driver med her på Fjellhaug. Misjon. Det kristne budskapet. Et budskap som forandrer, og som får betydning og gir håp for både dette livet og evigheten. Et budskap som mange fortsatt ikke har hørt, og som det er viktig at vi deler.

Ingen kommentarer: