onsdag, oktober 05, 2016

Om bedehus, garasjer, oppførsel og tro


Følgende tekst ble holdt som andakt på Fjellhaug Internasjonale Høgskole 04.10.2016

I dag tenkte jeg å snakke om Garasjemannen (eller Bedehusgarasjen om man vil). Det er en interessant sak om et naboforhold på Vestlandet som fikk nasjonal oppmerksomhet i fjor høst.

Saken er som følger: Nord for Bergen finner du et mindre tettsted som heter Veland. Der har det lokale bedehuset dekorert bedehusveggen med ordene «Jesus lever,» som blir lyst opp med spotter på kveldstid. I og for seg ikke så veldig uvanlig syn, men det spesielle her er naboen til bedehuset. Nærmere bestemt garasjen til naboen. For som svar på bedehusets «Jesus lever,» har naboen skrevet over garasjen sin: «Jeg lever også.»

Jeg vet ikke hvordan det er for dere, men dette er litt min type humor.

Bildet av garasjen og bedehuset tok av på sosiale medier i fjor høst, og bedehuset på sin side har (etter det jeg forstår) tatt det hele som den spøken det er ment som. I ettertid har skiltet blitt solgt til inntekt for terrorofrene i Paris i november. Samtidig har naboen en baktanke med stuntet sitt, nemlig at bedehuset skal ta ned budskapet og lysene fra ytterveggen. Han vil ikke støte noen og er ingen kirkehater, men han vil pirke litt i bedehusmiljøet, ifølge NRK.

Nå har naboen slått til igjen, kunne vi lese på Dagbladet forrige måned. Nå har han fått satt opp et nytt skilt over garasjen sin, som etter en tid skal selges til inntekt for ungdomsarbeidet i Sjømannskirken i Paris. Det nye skiltet har følgende budskap: «Din tro gjør deg ikke til et bedre menneske – din oppførsel gjør.»

På en måte må jeg gi ham rett. Oss mennesker imellom er det oppførselen vår som gjør en forskjell. Det er ikke den vi er på undersiden, men det vi gjør som definerer oss. Det hjelper ikke for meg at noen har veldig fine tanker i hodet dersom de oppfører seg skikkelig dårlig mot meg. Og skal jeg være helt ærlig (og det bør jeg, siden jeg jobber på en teologisk høgskole) hender det at jeg synes ikke-kristne eller ikke-religiøse har en bedre holdning og oppførsel enn enkelte kristne.

Men så har vi dette bakvendtlandet som heter Guds rike. Bakvendtlandet der de fattige, de enfoldige, de forfulgte og de utstøtte er de salige. Og et bakvendtland der oppførselen din ikke er noe du kan bruke for å fortjene deg til en plass.

For hva skjer i møte med en Gud som ikke tåler synd? En Gud som ikke ser mellom fingrene på de gangene du har syndet mot Ham og sviktet din neste – med tanker og ord, med det du har gjort og med det du har forsømt? I møte med Gud er det bare én ting vi kan gjøre: Vi må erkjenne at vår oppførsel kommer til kort, og at Gud må ordne for oss det vi selv ikke kan ordne.

Det er der evangeliet kommer inn. For evangeliet forteller at Gud har gjort dette for oss, og dette er tilgjengelig enten vi er verdens snilleste lam eller nederst i gen-poolen. Det er dette som står i kjernen av Paulus’ forkynnelse (her kan vi jo minne om at Paulus ikke hadde verdens beste utgangspunkt for å bli et Guds barn heller). Efeserbrevet har de kjente ordene: «Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv» (Ef 2:8-9). Dette er også gjennomgangsbudskapet i Romerbrevet, som i kapittel 5: «Da vi altså har blitt rettferdiggjort ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.»


I møte med våre medmennesker er det hva vi gjør som blir lagt merke til. Men i møte med Gud er det til syvende og sist én ting som bærer: Vår tro på Ham og det Han har gjort. For oss.

Ingen kommentarer: