lørdag, oktober 08, 2016

Alan Wake


Jeg har sagt det ofte før, og jeg sier det igjen: Noen ganger henger jeg litt etter på ting, ikke minst når det kommer til spill. Man kan naturligvis ikke være 100% oppdatert på alt, og et forsøk på å ta igjen det tapte betyr ofte at nyere spillanseringer må vente. Dermed hender det støtt og stadig at store spilltitler først blir testet ut flere år etter at de var på sitt hotteste.

Alan Wake er en slik tittel, skjønt i dette tilfelle har det også litt med å gjøre at spillet lenge var eksklusivt til Xbox 360 – en konsoll som lenge manglet i samlingen. Tar vi utgangspunkt i PC-versjonen, derimot, ligger jeg bare fire år etter alle andre, så da blir det ikke like ille ...

Uansett forsinkelse føles ikke dette som noe hinder, for Alan Wake tar utgangspunkt i et konsept som fortsatt fungerer ypperlig og viser hva de finske utviklerne i Remedy er gode for. Det er sånn at man omsider forstår hvorfor folk var så hypet opp for lanseringen av Quantum Break tidligere i år.


Du spiller som forfatteren Alan Wake, som med sine bestselgende romaner har oppnådd det meste en moderne forfatter kan drømme om. Samtidig har han pådratt seg skrivesperre. For å få litt sceneskifte tar kona Alice ham med til den lille (fiksjonelle) byen Bright Falls i Washington, hvor villmarken og det idylliske hyttelandskapet kanskje kan få gang på kreativiteten. Det hele tar imidlertid en uventet vending. Alice faller i vannet ved hytta, Alan hopper etter, og det neste Alan vet er at han våkner opp i en krasjet bil en uke senere. Ikke bare har Alice forsvunnet, men Alan husker ingenting fra uka som har gått. Jo, og forresten gjør overnaturlige vesener og mørke skapninger alt de kan for å få has på Alan.

Kort fortalt er Alan Wake hva man får når man kombinerer inspirasjonen fra de mørke finske skoger, amerikansk villmark og en solid dose Steven King-historier (det vil si, Steven King fra tiden før han begynte å veve romvesener inn i alt han skriver), det hele toppet med ikke så rent lite Twin Peaks og The Twilight Zone (Twin Peaks-vibbene topper seg kanskje med at man kan samle på kaffetermoser som ligger strødd rundt omkring i løpet av spillets gang, og får troféet «Damned good coffee» når man har samlet nok av dem). Resultatet er en fin blanding av stemningsskapende elementer, og spillet klarer med dette å skape god suspense horror som på ingen måter holder deg våken om natten men som fortsatt skaper en spennende setting som driver deg videre. Dette er mørkt og småskummelt, men først og fremst er det spennende.

Det er mange elementer som særpreger Alan Wake, men først og fremst kjennetegnes spillet av lys og skygge. De mørke skapningene som jakter på Alan tåler ikke lys, og det betyr at lommelykten er ditt fremste våpen. Det betyr også at alle lyskilder er vakre øyer av håp man løper etter når fiendene blir for mange og for sterke, ettersom de ikke kan følge etter deg inn i lyset.


For å ha en sjanse mot fiendene må man først belyse dem slik at de får en fysisk form. Her bruker man først og fremst lommelykt, men også nødbluss og andre lignende gjenstander. Samtidig har man ikke evig med strøm på lommelykten, og konsentrerer man lyset fra lykten vil også strømmen tappes. Går batteriet tomt må man bytte det ut, noe som fort kan bety død i en liv-og-dødsituasjon. Man må derfor til enhver tid holde øye med både ammunisjon og strømforsyningen.

Etter hvert som situasjonen tilspisser seg må man ikke bare kjempe mot mørke skikkelser, men også livløse gjenstander som blir besatt i beste poltergeist-stil. Utover dette er det derimot ikke altfor stor variasjon i fiendebildet i spillet. Den manglende variasjonen gjelder også for omgivelsene, skjønt det er selvfølgelig grenser for hvor variert man kan gjøre dette når settingen er den vestamerikanske fjellheimen. Unntaket må være en scene halvveis uti spillet hvor man plutselig skal forsvare en rockekonsert-scene (noe som gir oss denne uforglemmelige sekvensen). Dette, kombinert med en ganske lineær spillestil, er nok de svakeste punktene ved spillet.

Det bør også nevnes at til tross for at spillet aldri ser ille ut, hender det støtt og stadig at PC-versjonen ikke alltid yter sitt beste. Kamerakontrollen kan også være til hinder for enkelte spillere, ettersom spillet følger Resident Evil 4-modellen og har plassert perspektivet i tredjeperson over den ene skulderen til Alan. Dette skaper en mer klaustrofobisk og skummel opplevelse, men gjør også at kontrollen noen ganger føles ubehagelig.



Alan Wake er bygget opp rundt episode-formelen lenge før dette ble en veletablert greie i spillbransjen, og spillet i sin helhet utgjør dermed en slags første sesong. Ut ifra avslutningen er det tydelig at en fortsettelse var planlagt. Det har vi ikke fått, noe som virkelig er synd. For Alan Wake holder fortsatt stand, og har man den minste forkjærlighet for Steven King-inspirert spenningsskrekk er dette et spill man definitivt bør sjekke ut.

Score: 8/10

Ingen kommentarer: