tirsdag, august 30, 2016

Abzû

Kjenner du til det engelske ordet abyss? Ordet betyr avgrunn på norsk, og kommer av det greske ordet άβυσσος (abyssos). Grekerne hadde det derimot fra det sumeriske begrepet AB.ZU, som i sumerisk mytologi sikter til det kosmiske verdenshavet som jorden flyter oppå og som representerer kaoskreftene, mørket og underverdenen.

Det er her bakgrunnen for spillet Abzû kommer inn, selv om du på ingen måter behøver kjennskap til sumerisk mytologi eller kosmologi for å nyte spillet. Etymologien gir deg imidlertid et pekepinn på hva spillet dreier seg om. For Abzû er et spill som i sin helhet handler om å svømme i havet. Og dette gjør spillet på en fullstendig uovertruffen måte som ingen andre spill noensinne har vært i nærheten av.

La det være sagt allerede nå: Abzû er en fullstendig magisk, egenartet og unik reise under havet, som på lekent og elegant vis gir deg en følelse av å være i pakt med naturen og det yrende livet i det store dyp. Er det fantastisk? Selvfølgelig er det det.


Man kan ikke si så mye om historien i Abzû. Den er der, men den fortelles ikke med noe tekstlig eller muntlig narrativ. I det store og det hele er historien i Abzû en som du selv må oppdage underveis gjennom en gradvis verdensomseiling under havet (ok, den passet ikke helt inn, men en Jules Verne-referanse måtte liksom komme inn i denne anmeldelsen på ett eller annet tidspunkt).

Historien spiller uansett noe annenfiolin i dette spillet, for den primære opplevelsen ligger i selve reisen. Det er som Book sier det i TV-serien Firefly når han får spørsmål om hvorfor han ikke bryr seg om hvor han reiser: «Because I find the journey to be the worthier part.»

Reisen begynner i det små på havoverflaten, hvor rollefiguren din ligger og flyter. Så dukker du under vannet, og det er her reisen under havoverflaten begynner. Ved hjelp av kløktig, elegant og gjennomtenkt bruk av lys og farger ledes du hele tiden videre i riktig retning, men Abzû er også et spill ment for å ta noen pauser underveis og bare ta inn over deg landskapet.

Abzû er nemlig slående vakkert i sin kunstneriske stil med sine klare farger og yrende liv under havet. Sistnevnte er selvfølgelig det mest spennende. Havdypet er fortsatt et av de områdene i verden hvor det er mye å oppdage og utforske, og det skulle ikke forundre meg om dette vakre spillet fort fører til at minst én håpefull sjel der ute ender opp som marinbiolog eller en annen form for havforsker om ti til femten år. Livet i spillet er så levende og mangfoldig fremstilt at det bør fremkalle sjelefred hos hvem som helst.


I svært mange spill er flora og fauna der for å tjene en funksjon for deg som spiller. I Far Cry-spillene jakter du på dyr for å bruke skinn eller kjøtt til å lage utstyr eller spise. I Age of Empires og andre strategispill er naturen først og fremst en ressurs for å sikre ditt folk/din by/ditt land. I de nyeste Tomb Raider-spillene er dyrene noe du først og fremst må passe deg for og kjempe mot. Alt vel og bra i sin kontekst, men det viser likevel et formålsrettet design av faunaen i spillene. I Abzû er det fullstendig annerledes. Her boltrer naturen seg fritt uavhengig av din tilstedeværelse, samtidig som den ikke har noen reell funksjon for deg som spiller. Naturen bare er. Og det er nettopp der magien i Abzû ligger. Naturen er ikke til for at du skal jakte på den. Den gjør ikke oppdragene for deg. Den truer deg ikke. Den lever bare sitt eget liv.

Dette er et poeng som understrekes ekstra takket være statuene som står plassert rundt omkring under havoverflaten som du kan sette deg oppå for å meditere. Idet du entrer meditasjonsmodus vil kameraet skifte fra deg til det yrende livet rundt deg, og med et enkelt knappetrykk kan du veksle fra den ene havskapningen til den andre og bare se den leve sitt liv. Det eneste som egentlig mangler her for at man skal glemme at man sitter med et spill er den levende fortellerstemmen til Sir David Attenborough ...

Men først og fremst handler din interaksjon med livet under havet om å svømme sammen med dem. Og det er virkelig her Abzû kommer til sin rett. Både animasjonene, kontrollene og oppførselen til skapningene føles så riktige, så korrekte og så levende at man kan ikke annet enn å bli betatt. Som igjen for å understreke at livet under havet i dette spillet ikke er der for at du skal kontrollere dem, kan man når som helst forsøke å gripe tak i noen av de større skapningene og svømme sammen med dem. I slike situasjoner kan du forsøke å styre dem, og til en viss grad kan du påvirke retningen, men til syvende og sist er det skilpadden, haien eller delfinen du har grepet tak i som styrer showet.


Hvis man skal sammenligne Abzû med noe annet spill, må det bli klassikeren Journey til Playstation 3. Kanskje ikke så rart, ettersom en god del av utviklerne i studioet Giant Squid nettopp har jobbet med spill som Journey og Flower tidligere. Dette inkluderer også komponist Austin Wintory, som nok en gang vet akkurat hvilke strenger han skal spille på for å skape den klokkeklare, rene og perfekte stemningen for anledningen. Likhetene med Journey er kanskje Abzûs eneste svakhet: I en forestilt verden hvor Journey ikke eksisterer, ville Abzû gitt en enda større følelse av originalitet og å være noe unikt. Samtidig er det ikke gitt at Abzû ville eksistert om ikke Journey hadde gått foran.

Det er lett å la seg engasjere av et spill som Abzû, samtidig som spillet kanskje vil føles som noe meningsløst for enkelte i spillets mangel på de klassiske elementene man gjerne forbinder med dagens store spilltitler. Som kontrast til disse er Abzû derimot akkurat det bransjen trenger. Spillet viser at dataspill nettopp ikke behøver oppfylle noen etablert norm, men kan være akkurat det man vil. I mine øyne trenger vi flere slike spill som gir deg følelsen av å være en del av Planet Earth eller The Blue Planet fremfor Call of Duty.

Årets spill anno 2016? For min del, høyst sannsynlig. Og det i et år som inkluderer Uncharted 4 og Overwatch.

Score: 10/10

Abzû er tilgjengelig på PS4 og PC. PS4-versjonen er testet.

Ingen kommentarer: