fredag, april 15, 2016

Om å strekke til


Følgende tekst ble brukt som andakt på Ord for dagen på Fjellhaug torsdag 14. april.

«Hvordan går det?» Det er et ganske normalt og uskyldig spørsmål vi stiller hverandre. Og samtidig, for noen er det et skikkelig vanskelig spørsmål å svare på.

Den siste uka har jeg brukt litt av tiden min på å se den nye NRK-serien «Jeg mot meg.» Her følger vi åtte unge mennesker som sliter med hver sine psykiske plager. Sammen skal de kartlegge sin egen lidelse og gå i gruppeterapi.

Serien gjør sterkt inntrykk. Som tittelen sier er dette åtte mennesker som har blitt sin egen verste fiende. Vi kommer tett innpå dem og det de bærer på, og jeg synes de er veldig modige som tør å stå så åpent frem. Noen av dem har store plager, og det må være tøft å åpne seg på den måten.

Det er også et kjempeviktig program. Vi trenger å bli minnet på at psykiske lidelser ikke er noe uvanlig, og at sjelen kan bli syk på samme måte som kroppen. Noen ganger er det som en forkjølelse, andre ganger er det behov for hjelp. Og jeg tror vi trenger å bli minnet på at det er helt OK.

To ting går igjen i serien som jeg har lagt merke til. Det første er at mange av deltakerne kommer frem til at en av årsakene til at de sliter med det de har, var en følelse av å ikke være gode nok eller strekke til. Det andre er at tro er et tema som ikke tas opp i noen særlig grad.

Har dere noen gang hatt den følelsen hvor dere skulle ønske dere kunne hoppe inn i TV-en og bare gripe inn i det som skjer? Jeg har ikke den så ofte, men jeg har kjent litt på den følelsen når jeg har sett programmet.

Jeg skulle ønske jeg bare kunne hoppe inn og fortelle dem at det finnes en som absolutt synes de er gode nok. En som ikke måler prestasjoner og hvor flinke de er. En som faktisk vet alt om dem og likevel valgte å dø for dem, fordi han mente at de var verdt det.

Kjernen i det kristne budskapet er hvordan Gud, himmelens og jorden skaper, ser hvor svake vi mennesker er og likevel brenner etter å være sammen med oss. Så mye at ikke engang døden skulle hindre oss. «Kjærligheten er ikke at vi har elsket Gud, men at Gud har elsket oss og sendt sin sønn til soning for våre synder», leser vi i 1. Johannes’ brev. «Men Gud viste sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere,» leser vi i Romerbrevet.

Når Jesus begynte sitt virke på jorden, sa han «Guds rike er kommet nær.» Smak litt på den. Vi er ikke kristne fordi vi skal til himmelen. Vi er kristne fordi himmelen har valgt å komme til oss.

Det å ha en kristen tro er ingen garanti for å unngå lidelse, verken i kropp, sjel eller ånd. Det er viktig å understreke. Kristne er ikke mer eller mindre spart for sykdom enn andre. Men vi har en som går med oss gjennom lidelsen, en som er til stede og en som støtter oss. En som retter blikket vårt utenfor oss selv, og som viser oss en fullkommen kjærlighet som er der uavhengig av om vi føler oss gode nok eller ikke.

Gud synes vi var verdt det. Det gjør inntrykk, og det er verdt å dele.

Ingen kommentarer: