fredag, mars 18, 2016

Om langfredag, 25. mars og vårjevndøgn

Følgende tekst er en lettere omskrevet versjon av en andakt holdt på Fjellhaug torsdag 17. mars 2016.

Det nærmer seg påske. Allerede på søndag går vi fra fastetid til påsketid, og tiden vi har forberedt oss på gjennom fasten er endelig her.

Ettersom fasten er en forberedelsestid til påsken, blir det også naturlig at man i fasten tenker litt over hva påsken er. Hva er det vi skal markere? Hva innebærer egentlig påske?

Jeg tror ikke at jeg kan komme med fullkomment, heldekkende svar i løpet av en liten andakt. Dessuten vet jeg ikke om dette hodet er i stand til å gjøre det. Men jeg har lyst å dele en liten betraktning med dere som kanskje kan kaste litt lys over spørsmålet.

Hvis dere har sjekket kalenderen deres, har dere kanskje sett at langfredag i år faller den 25. mars. Det vil jeg dere skal ha i bakhodet. For akkurat dette lille faktum har nemlig fått meg til å tenke litt.

Jeg vil ta dere med til en liten oppdagelse jeg gjorde da jeg skrev masteravhandlingen min her på Fjellhaug for fire år siden. Nerd som jeg er skrev jeg en masteravhandling om den kristne koblingen som er å finne i fantasy-bøkene til Tolkien og C.S. Lewis [helt konkret handlet den om kristologiske og antikristologiske karaktertrekk i Arda og Narnia, men noen forenklende grep må man foreta i en andakt]. Og minst ett av disse elementene har faktisk en tilknytning til påsken.

Nå får de av dere som ikke har lest eller sett Ringenes Herre tilgi meg for at jeg avslører litt, men når sant skal sies: Boka er seksti år gammel, så du har hatt god tid på å lese den.

Tolkien var en forfatter som var veldig opptatt av detaljer, så bakerst i Ringenes Herre finner man noen feite tillegg med masse ekstraopplysninger om språk, tider og steder. Pluss en tidslinje. På denne tidslinja har han satt en dato for begivenhetene som skjer i boka, som egentlig er ganske nyttig for leseren når hovedpersonene begynner å gå litt forskjellige steder.

Det narrative høydepunktet i Ringenes Herre er uten tvil når ondskapens ring endelig blir ødelagt, ondskapen endelig blir overvunnet og verden går fra mørke til lys. Denne begivenheten har Tolkien satt til datoen 25. mars.

Det kan virke som en litt tilfeldig valgt dato, men her kommer vår kobling til påske: Datoen er ikke helt tilfeldig.

Tolkien var katolikk, og katolikkene er som kjent glade i tradisjoner. I denne tradisjonen har man plassert den første langfredag, altså dagen da Jesus døde, til 25. mars [i jødisk tradisjon har man en tanke om at en profet dør på sin unnfangelsesdag, og dette er også grunnen til at vi feirer jul 25. desember, siden det er 9 måneder etter 25. mars]. Igjen kan datoen virke tilfeldig, men det er den ikke. I forhold til den julianske kalender, som var kalenderen vi brukte tidligere, er 25. mars nemlig datoen for vårjevndøgn.

Vårjevndøgn er dagen da dag og natt er like lange. Etter vårjevndøgn er det derimot noe som skjer. Da blir mørket stadig svakere, og lyset stadig sterkere. Vårjevndøgn markerer et skille hvor lyset seirer.

Langfredag er dagen da, til tross for at hele situasjonen virker ufattelig mørk, mørket overvinnes. Mørket må vike, godheten seirer og lyset bryter stadig mer gjennom. Fra langfredag av er det lyset som råder, og som får stråle stadig mer gjennom.

Så kanskje kan dette være med på å kaste lys over påskens betydning? Det er høytiden hvor kristne feirer det ultimate paradoks: At død blir til liv, at mørke blir til lys, og at håpløshet blir til håp. For oss.

Ingen kommentarer: