fredag, januar 15, 2016

Om spionasje, menneskeverd og Bridge of Spies

Følgende tekst ble brukt som andakt på Ord for dagen på Fjellhaug torsdag 14. januar.

Jeg er nok det man kan kalle for Fjellhaug populærkulturelle alibi. Jeg er veldig glad i filmer, TV-serier, tegneserier og sånt, og bruker nok litt mer tid på dette enn den gjennomsnittlige Fjellhaug-ansatte. Så når jeg blir satt opp til å holde en andakt og andakter gjerne tar utgangspunkt i noe man har tenkt på i det siste, så går tankene mine fort i den retningen.

Men i dag vil jeg ikke snakke om Star Wars eller superhelter eller noe sånt. Jeg vil fortelle dere om Jim Donovan, hovedpersonen i filmen Bridge of Spies, som er basert på en sann historie fra den kalde krigen.

Historien går som følger: På slutten av 50-tallet var det en storstilt jakt på kommunister og spioner i USA. Ble du tatt, kunne det være vanskelig å få en ordentlig behandling i rettsapparatet. Du var gjerne dømt på forhånd, og mange var mot tanken på at folk som jobbet for fienden skulle få en lik og rettferdig behandling som alle andre. Det er her historien om Donovan kommer inn. Filmen forteller oss om hvordan advokaten Donovan motvillig får i oppdrag å forsvare en russer anklaget for spionasje. Etter hvert som Donovan setter seg inn i saken, blir han opptatt av at mannen skal behandles likt som alle andre tiltalte i amerikanske rettssaker. For Donovan er fast overbevist om en ting: At mannen er kommunist, betyr ikke at han er mindre verdt som menneske.

Men historien stopper ikke her. Donovan blir kjent som følger av rettssaken. Så han blir hentet inn av CIA for et oppdrag. Sovjet har nemlig fått tak i en amerikansk spion, og de to landene ønsker å utveksle spionene i Berlin, som akkurat er delt i øst og vest. Idet Donovan kommer til Berlin og skal begynne forhandlingene, får han vite at det også befinner seg en annen amerikansk fange på Sovjet-siden: en ung student som var uheldig og befant seg på feil side av Berlin da muren ble bygget. «Ja, da må vi få begge fangene,» sier Donovan uten å nøle.

Forslaget er ikke så veldig populært. Sovjet sier «To for en er en dårlig deal for oss.» CIA sier «Han var på feil sted til feil tid, så synd for ham.» Men Donovan gir seg ikke. Han er klokkeklar i sin tanke: Begge fangene er like mye verdt.

Historien om Donovan fortsetter etter filmen. Blant annet forhandlet han med Cuba om løslatelsen av krigsfanger etter Grisebuktinvasjonen i 1961. Han fikk i oppdrag å forhandle om løslatelsen av 1100 krigsfanger. Han kom tilbake til USA med over 9000 krigsfanger og politiske fanger. Igjen gjorde Donovan det han kunne, fordi han hadde en tro på at alle var like mye verdt.

Jeg tror Donovans menneskesyn ikke kommer ut av det tomme intet. Vi ser i filmen hvordan familien er praktiserende katolikker, og Donovans menneskesyn stemmer ganske godt overens med det kristne menneskesynet. Et syn om at alle mennesker er like mye verdt, uavhengig av hvem de er. Uansett hvor de kommer fra, hvilket politisk syn de har, hvilken religion de praktiserer eller hvor produktive de er, så har vi et kristent menneskesyn som forteller oss at verdien som Guds barn er den samme. Disippelflokken til Jesus viser dette. Menneskene Jesus brukte tid sammen med viser dette. Og de første menighetene viser dette.

For Paulus er denne likheten så viktig at han skriver om dette i to forskjellige brev. Først skriver han i Gal 3:28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» Deretter skriver han i Kol 3:11: «Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, slave eller fri. Nei, Kristus er alt og i alle.»

Med verdensbildet slik det er i dag, tror jeg vi trenger å minnes om dette og ta det med oss. I en verden preget av flyktningstrømmer, ekstremistbevegelser, fremmedfrykt og Donald Trump, trenger vi forbilder som minner oss om at det kristne menneskesynet fortsatt er minst like aktuelt som før.

Ingen kommentarer: