tirsdag, desember 29, 2015

The Evil Within

I 2013 var jeg en av de privligerte få i verden (jeg tror ikke vi var stort flere enn et halvt dusin) som fikk æren av å bevitne avdukingen av et nytt spill: skrekkspillet The Evil Within. Det japanske horror gore-spillet er ikke et spill servert av hvem som helst, for i regissørstolen for spillet satt Shinji Mikami, mannen som på midten av 90-tallet presenterte spillbransjen for Resident Evil. Senere igjen skulle mannen fornye og forfriske serien med det eminente Resident Evil 4. Man kan med andre ord trygt slå fast at dersom det er en japansk spillskaper som har vist seg på å forstå skrekksjangeren tidligere, så er det nettopp Mikami.

I fjor høst var det endelig klart for lanseringen av The Evil Within, og spørsmålet er om gamle stjerner fortsatt har det som trengs for å presentere en god spillopplevelse innen sjangeren. Til det kan en si: Tja ...


Historien begynner når politietterforsker Sebastian Castellanos og hans medarbeidere rykker ut til rapporter om en massakre ved en mentalinstitusjon. Utenfor det herskapelige godset som nå huser en klinikk står flere tomme utrykningskjøretøy, men verken utenfor eller inni godset er det ikke en sjel å se. Inni bygget blir Castellanos via overvåkningskamera vitne til hvordan tre politibetjenter tømmer magasinene mot en tilsynelatende overnaturlig skapning som raskere enn øyet kan se beveger seg fra den ene til den andre av betjentene og tar livet av dem. Ikke lenge etter blir Castellanos slått bevisstløs, og når han våkner er det til et mareritt preget av blod, gørr, unaturlige monstre og vandrende døde som vil ta livet av ham.

Etter hvert som man dykker mer og mer inn i historien vil man selvfølgelig oppdage at det hele har en dypere og mer komplisert forklaring. Likevel når en aldri det nivået av spenning og intensitet ved historien og den gradvise avsløringen av de bakenforliggende forklaringene som det man har fått av Mikamis tidligere spill. Til det mangler det rett og slett et bedre manuskript og et bedre rollefigurgalleri. Det hele blir bare sånn passelig engasjerende, og det hjelper dessverre ikke at ingen av spillets rollefigurer klarer å gjøre et permanent inntrykk på deg. Castellanos er en skikkelig tørrpinne, og bakgrunnshistorien hans som vi får mer og mer innblikk i gjør dessverre ingenting for å gjøre situasjonen bedre, selv om utviklerne prøver så godt de kan.

Gjennom spillets gang må Castellanos trenge gjennom alt fra mørke og trange korridorer til lyse, åpne områder utendørs. Som regel er det fiender og monstre som enten skal overvinnes eller lures. Til dette har man til enhver tid begrensede mengder ammunisjon og våpen til rådighet, og til å være en politimann som kan knuse tre-tønner med bare ett neveslag gjør Castellanos' knyttnever overraskende liten skade på fiender. Det hele koker dermed ned til to sentrale element: Man må bruke ammunisjonen man har så effektivt som mulig, og man bør knerte fiender på andre måter dersom man kan.


Situasjoner hvor man har friheten til å gjøre sistnevnte er kanskje de gøyeste delene ved spillet. Eksempelvis har man en forlatt klynge med hus nokså tidlig i spillet hvor Castellanos kan snike seg rundt og eliminiere fiendene en etter en. Dersom Castellanos klarer å snike seg bak fienden uten å bli sett, kan han gjøre kort prosess med dem på raskt og effektivt vis. Plutselig har Mikami klart å snike litt snikespill inn i horror gore-sjangeren, og det må sies å være både underholdende og forfriskende. Dessverre er disse situasjonene nokså få, og de blir bare færre etter hvert som spillet går sin gang.

Det blir heller ikke bedre av at spillet på mange områder føles å henge igjen i forrige tiår. Kontroll- og kamerasystemet er uten tvil det verste eksempelet på dette, og det skal godt gjøres å spille gjennom The Evil Within uten å bli mektig irritert på krøkkete kamera eller ineffektive kontroller på ett eller annet tidspunkt. Spillet er et spill hvor man vil dø med jevne mellomrom, men ofte er det rett og slett ikke din egen feil. Grafikken kunne også med fordel vært bedre. På det beste er The Evil Within ganske så fint å se på, men som regel ser det både kornete, udetaljert og gammeldags ut.

Det viktigste spørsmålet med et horror gore-spill er for mange likevel om det er skummelt eller ikke. Til det må en igjen si tja. Man har selvfølgelig noen situasjoner hvor pulsen slår raskere enn ellers, og noen fiender klarer virkelig å få deg gira. Som regel er det imidlertid nokså forutsigbart, og det er mer snakk om splatter enn skrekk (noe som også skiller horror gore-sjangeren fra en mer ren horror-opplevelse).


Med en slik helhet blir The Evil Within bare en passelig fornøyelse, og mer frusterende og kjedelig enn det som godt er. Debutspillet til Tango Gameworks er ikke helt det en kunne håpet på, og Mikamis tilbaketog til skrekksjangeren kan dessverre ikke sies å være det helt store. Forhåpentligvis blir mannen og studioets neste spill noe som enten ligger tettere opp til gamle skrekklassikere eller noe som kan måle seg med Mikamis andre helsprø og lovende prosjekter, slik som Vanquish.

Score: 6/10

Ingen kommentarer: