tirsdag, desember 22, 2015

Star Wars: The Force Awakens


NB: Anmeldelsen er så fri for avsløringer en kan få det.

NB 2: Dette er bloggpost nr. 1700. Hurra!

NB 3: Anmeldelsen ble postet på Gamereactor i går. Den kan leses her.

Må Kraften være med oss alle! Det vi lenge trodde var en umulighet har nå blitt virkelighet! Star Wars er tilbake på det store lerretet, og med Disney i eierskapet er det duket for en ny serie med filmer i løpet av de kommende fem-seks årene.

Presset har ikke akkurat vært lite på regissør J. J. Abrams og hans team. Forløper-trilogien er ikke akkurat kjent i ettertid for å være filmhistoriens beste, og en ny film skal ikke bare levere den gode gamle Star Wars-følelsen men også være starten på en ny trilogi. Det er også en kjensgjerning at uansett hvor godt man forsøker å tilfredsstille alle krav, vil det alltids være noen gamle (eller nye) fans som vil rope ut sin misnøye og trampe hjem i protest.

Alle fans kan nok ikke la seg tilfredsstille. Men med tjue år som Star Wars-entusiast på baken kan i det minste denne fanen puste lettet ut og konstatere følgende: det er ingen grunn til å døpe om regissørens navn til Jar Jar Abrams, for Star Wars er tilbake i toppform.

Jeg mener, dette er en film der vi får alt vi nesten kan drømme om: En ny ond makt på fremmarsj. Heseblesende scener i lufta med romskip som kappkjører og kjemper mot hverandre. En reise til nye og ukjente steder. Et gjensyn med gamle, rufsete helter. Et møte med nye raser og skumle beist. Men kanskje viktigst av alt: Vi blir kjent med en ny gruppe helter og skurker som alle sammen setter sitt preg på oss, og dette er gjengen som tar oss med på et nytt og spennende eventyr i galaksen langt, langt borte.

Vi kastes rett inn i en historie som finner sted tretti år etter Return of the Jedi og slaget på Endor. Imperiet har falt og en ny Republikk har blitt opprettet, men i kjølvannet av det gamle Imperiet har en ny ond stormakt steget frem. Nå er The First Order på full fremmarsj gjennom galaksen, og en lamslått republikk kan ikke gjøre stort annet enn å mønstre en motstandsbevegelse som gjør sitt for å forsvare sin frihet.


Vår reise begynner over den øde ørkenplaneten Jakku, hvor det store slaget mellom Opprørerne og Imperiet sto ett år etter Endor, og det er her vi først blir kjent med våre nye helter og skurker. Vi møter Finn, en stormtrooper i The First Order; Poe, en ravende dyktig pilot for motstandsbevegelsen; og Rey, en ensom vrakplyndrer overlatt til seg selv på Jakku. På den andre siden av konflikten møter vi skikkelser som den ambisiøse general Hux, den enigmatiske kaptein Phasma og ikke minst den mystiske Kylo Ren, en kappekledd mann med maske og en røff, uraffinert lyssabel.

Persongalleriet er i seg selv god nok grunn til å lene seg tilbake og kose seg med The Force Awakens. Gjensynet med gamle helter er selvfølgelig moro, og det er artig å se hvordan enkelte figurer har endret seg etter at tretti år har passert og verdensbildet deres har blitt endret. Men det er likevel de nye heltene som virkelig dominerer. Spesielt må duoen Finn (spilt av John Boyega) og Rey (Daisy Ridley) trekkes frem som et av filmens klart største høydepunkt. Her er to skuespillere som virkelig utfyller sine roller godt, men som i tillegg virkelig ser ut til å storkose seg på settet. Sammenlignet med det stive skuespillet som ofte preget Episode I-III er dette en fryd å bevitne.

Men også på skurkesiden er det mye å hente, og her kommer en ikke utenom Kylo Ren. Uten å avsløre noe vil jeg si at Kylo fungerer meget bra som en fiendeskikkelse i Star Wars-universet, men på et helt annet plan enn det man kanskje ville tro i utgangspunktet. Mer kan sies, men ikke i det offentlige rom (for da ødelegger vi tross alt for dem som ikke har sett filmen, og det vil vi ikke).


Selv om noen vil være uenige, vil jeg påstå at filmens aller største styrke er dens evne til å stille flere spørsmål enn den besvarer. Vi blir introdusert for mange nye rollefigurer, steder og begreper. Vi aner til enhver tid at her skjuler det seg mer bak kulissene enn det vi får ta del i her og nå, og ved filmens slutt er det fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Slik skapes det en ny nysgjerrighet rundt Star Wars-universet. Vi blir gira på å vite mer, og vi blir ivrige etter å kaste oss dypere inn i den nye virkeligheten vi blir introdusert for. Dette er filmens klare styrke, en styrke som er lik den verden fikk smake på med A New Hope. På mange måter kan man si at The Force Awakens er en slags A New Hope 2.0. Vi får en selvstendig film, samtidig som vi introduseres for starten på noe nytt og stort. I en tid der mange gamle film- og seriekonsepter fra 80- og 90-tallet blir vekket til live på nytt, er dette på ingen måter noe selvfølge. Filmer som Jurassic World og Terminator Genisys viser hvordan nye filmer basert på gamle konsepter sliter med å finne sin egen identitet. The Force Awakens klarer heldigvis å unngå tilsvarende problem, og litt av årsaken ligger nok i filmens evne til å åpne opp for et større univers enn det den alene er i stand til å besvare.

Dersom noe skal trekkes frem som et ankepunkt mot filmen, så må det være at filmen ikke tør å stå nok på egne bein. Filmen gjør absolutt en god jobb med å balansere gammelt mot nytt, og det er betryggende å se at filmen makter å hedre kildematerialet samtidig som den klarer å fortelle en ny historie. Samtidig skulle jeg ønske at både film og regissør hadde mer tro på seg selv og turte gjøre mer av det siste. The Force Awakens føles som sagt som en slags A New Hope 2.0, men dette gjelder altså både på godt og vondt. Det samme kan sies om musikken. John Williams er fortsatt kongen av Star Wars, men for det meste pløyer han kjent mark fremfor å utforske et nytt og ukjent terreng. Heldigvis finnes det noen minneverdige spor også i dette lydsporet, hvor Rey’s Theme kanskje utmerker seg mest.

Noen rollefigurer skulle også fått stilt seg mer frem enn de gjør. Her er det selvfølgelig mulig at det kommer mer i de kommende filmene, men rollefigurer som kaptein Phasma burde absolutt fått lov å gjøre mer ut av seg i denne filmen enn det de gjør. Vi kan selvfølgelig håpe på mer med tiden og de neste filmene, men litt mer allerede nå hadde ikke skadet.


Fallhøyden for filmen har vært stor, men regissør J. J. Abrams har taklet utfordringen på mesterlig vis. Med Star Wars: The Force Awakens ser vi starten på et nytt og stort eventyr, og det hele lover godt for Star Wars-fremtiden. Kraften er definitivt vekket til live igjen, og den er sterk i The Force Awakens.


Score: 9/10

Ingen kommentarer: