onsdag, november 18, 2015

Life Is Strange

Life Is Strange har vært en av årets store snakkiser i spillmiljøet. Ikke helt uten grunn, for konseptet er så absolutt interessant, og de første trailerne som dukket opp til spillet i fjor vekket i det minste min nysgjerrighet. Nå, mot slutten av året, har det episodebaserte spillet endelig kommet i havn, og følelsene en sitter igjen med er noe blandet.

Life Is Strange er utviklet av det franske studioet Dontnod, som debuterte i 2013 med spillet Remember Me. Sistnevnte var et spennende spill med mye potensiale, men som dessverre druknet i stive spillmekanikker og en upolert følelse. Men et av kjerneelementene fra Remember Me ser ut til å ha overlevd overgangen til episodeformatet i Life Is Strange. I Remember Me skulle man tre inn i folks minner, før man kunne spole seg frem og tilbake i dem for å redigere dem og dermed påvirke "ofrenes" hukommelse av begivenhetene. Dersom man setter seg ned med Life Is Strange, vil man se at konseptet lever videre i et redigert format, denne gangen kombinert med saftige mengder av sommerfugleffekten.


Spillet tar oss med til Arcadia Bay i Oregon, hvor vi følger den videregående fotografeleven Max Caulfield. Etter mange år borte fra barndomsbyen har hun endelig vendt tilbake for å gå på Blackwell Academy, en av skolene i landet kjent for å avle store fotografer. Skolehverdagen er selvfølgelig ikke uten dramatikk, og i Max' tilfelle begynner det hele med en drøm om en destruktiv storm. Snart oppleves hele hverdagen som en storm for Max, og ikke uten grunn. Under et friminutt blir hun vitne til et skytedrama på skolen, og oppdager plutselig at hun har evnen til å reversere tiden.

Evnen til å reversere tid kommer snart til nytte. Max plukker opp igjen kontakten med sin gamle barndomsvenninne Chloe, som etter farens død og Max' flytting fra Arcadia Bay har blitt en ordentlig rebelsk tenåring. Chloe er på leting etter sin venninne Rachel, som har forsvunnet på mystisk vis fra Arcadia Bay. Sammen må Max og Chloe lete etter Rachel, komme til bunns i Max' visjon om en ødeleggende storm, og løse alt annet av mysterier som ser ut til å holde Arcadia Bay og Blackwell Academy i sitt mystiske grep.


Life Is Strange har fått mye skryt i løpet av utgivelsesperioden. Jeg har på min side tidligere skrevet om tre av problemene som preger spillet. Uten å gå inn i detalj på de tre punktene igjen, kan jeg kjapt oppsummere at problemene i hovedsak gjelder tempoet i spillet, en historie som mangler de store overraskelsene, klisjeer hva gjelder rollefigurene, og et persongalleri som blir irriterende. Sistnevnte er det klart mest avgjørende for spillerens opplevelse av Life Is Strange

Dersom du har lett for å identifisere deg med angstfylte tenåringsdrama med hovedpersoner som oser av usikkerhet knyttet til sin egenverdi, evner, seksualitet, plass i verden og vennekrets, eller rollefigurer som fremstår som aggressive og fulle av daddy- og abandonment issues, vil Life Is Strange være lettere å svelge. Kan hende vil spillet til og med oppleves forfriskende. Dersom du på den andre siden er en som lett lar deg irritere når rollefigurene blir sine egne verste fiender, bare kludrer det til for seg selv og tenåringsdramatikken blir for stor, vil Life Is Strange fort bli en kjedelig affære.

Life Is Strange har noen øyeblikk som krever din fulle oppmerksomhet og konsentrasjon, men de er få. Det meste av spillet handler om å føre samtaler, spole tiden tilbake og gjennomføre samtalene på nytt, men denne gangen med et potensielt nytt utfall basert på det du vet etter å ha spolt tiden tilbake. Dette åpner for et vell av valgmuligheter, men dessverre makter spillet aldri å engasjere. Detektivarbeidet i beste Nancy Drew-stil blir heller aldri noe særlig utfordrende, snarere tvert imot. Det er greit at et spill som dette satser de store kortene på historien, men faren ved det er at spillet fort blir kjedelig hvis historien ikke appellerer.

Hva grafikk og musikk angår, er det ikke så mye å si. Musikken legger seg på samme såre tone som resten av spillet, og det meste av musikken blir myk gitarmusikk i beste Thomas Dybdal-stil. Igjen, det blir for mye av det gode. Stemmeskuespillet lever derimot opp til forventningene, og det er ingen tvil om at rollefigurene kommer til live gjennom stemmene på en måte som føles korrekt og troverdig. Det grafiske stilarten i spillet kan man leve godt med, men ansiktsanimasjonene er livløse og dårlige. Man kan dessuten glemme alt som heter leppesynkronisering.


Life Is Strange vil bli mottatt på ett av to vis fra den som spiller. Enten vil man falle head over heels for spillet, og genierklære spillet mens man utbryter hvor godt spillet snakker til en og treffer en nerve. Eller man vil riste frustrert over hodet på spillets ujevne tempo, klisjeer og et persongalleri som virkelig ikke virker å bruke det de har i tenkeboksen. Dontnod skal igjen ha ros for et godt forsøk, men en litt mindre heldig gjennomføring.

Score: 6/10

Testet på PC. Skjermbildene er tatt selv.

Ingen kommentarer: