fredag, august 28, 2015

C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien: Kristne venner på godt og vondt


Artikkelen sto for første gang på trykk på iTros sider 27.08.2015.

C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien. Banebrytere for fantasysjangeren slik vi kjenner den i dag. Forfattere som har blitt lest, verdsatt og lovprist av millioner av lesere, på tvers av aldersgrupper, sosiale lag og landegrenser.

Men visste du at forfatterne var gode venner som inspirerte hverandre? At uten den ene ville den andre ikke skrevet bøkene du kanskje har lest og elsker? Og at de inspirerte hverandre som kristne? 

Da Lewis begynte som universitetsprofessor i Oxford-miljøet på 1920-tallet, ble han kjent med professor Tolkien. Tolkien og vennene hans viste seg raskt å dele mange av Lewis’ pasjoner: Den intellektuelle samtalen, litterære klassikere og forkjærligheten for eventyrlige fortellinger. Tolkien hadde imidlertid ett fellestrekk med Lewis som kanskje var med på å skape et ekstra spesielt bånd dem imellom: de hadde begge mistet mødrene sine i ung alder, og blitt kastet tidlig ut i de voksnes verden.

Én ting overrasket derimot Lewis: Tolkien og vennene var kristne. Lewis var ateist, men i sin ateisme kjente han på en lengsel et ateistisk livssyn ikke kunne tilfredsstille. Som en belest mann følte Lewis dessuten at forfattere med et kristent livssyn snakket mer sant om livet enn ikke-kristne. Da Lewis ble kjent med Tolkien og vennene hans, styrket dette inntrykket seg. Lewis sa det slik: «The Christians are wrong, but the rest are bores.» («De kristne tar feil, men de andre er kjedelige.»)

Vennskapet med Tolkien ble avgjørende for at Lewis ble kristen. Dette skulle påvirke livene deres fremover, på godt og vondt.

Som intellektuell og tidligere ateist var Lewis kjent med ateisters argumenter mot Guds eksistens. Dermed falt det ham naturlig å bli en trosforsvarer på BBC. Lewis’ evne til å være intellektuell og samtidig enkel å forstå er imponerende, og mange av hans bøker i apologetikk (trosforsvar) er fortsatt lesverdige.

Det var likevel med Narnia-serien at Lewis ble ordentlig berømt, en berømmelse som fortsatt varer. Serien tok mange av de kristne argumentene Lewis hadde jobbet så lenge med og kledde dem i en fabelaktig fortellingsdrakt som passet for både barn og voksne.

Uten vennskapet med Tolkien ville Lewis’ liv sett veldig annerledes ut. Men vennskapet var like viktig den andre veien. Tolkien var en evig perfeksjonist som aldri ble fornøyd. Det skulle ta ham 14 år å bli ferdig med Ringenes Herre (og Silmarillion ble han aldri ferdig med så lenge han levde). Ofte var Tolkien på nippet til å gi opp. Dette skjedde aldri, takket være en viktig støttespiller som leste, ga råd og motiverte Tolkien hele veien: Lewis.

Historien om Lewis og Tolkien ender dessverre ikke bare godt. De var uenige om mye, men uenighetene gjaldt ofte litterær stil. Tolkien likte ikke den tydelige kristne undertonen Lewis hadde i Narnia-bøkene, og heller ikke hvor kort tid Lewis brukte på hver bok. At Narnia-bøkene likevel solgte godt, hjalp ikke på Tolkiens humør. Lewis’ øvrige vennskap og ekteskapet med en fraskilt kvinne hjalp heller ikke for Tolkien, som ville ha Lewis for seg selv. Der Tolkien kunne være sjalu og nesten bitter, manglet Lewis bakkekontakten til å se dette.

Selv om slutten på historien ikke er vakker, er det noe forbilledlig over vennskapet mellom Lewis og Tolkien. Tolkien var bare seg selv, men hans kristne vitnesbyrd ble avgjørende for Lewis. Sammen fikk de to kristne vennene støtte hverandre og påvirke en hel litterær verden.

2 kommentarer:

Hallvard N. Jørgensen sa...

Dette var spennande å lese!

Ingar T. Hauge sa...

Takk for det, Hallvard. Ikke lett å komprimere så mye spennende informasjon til en 550-ords artikkel rettet mot ungdom, men det var et forsøk verdt, tenkte jeg.