torsdag, juni 25, 2015

Om Tolkien, skapelse og en kosmisk harmoni

Følgende tekst er skrevet for Fjellhaug-bloggen. Jeg ble spurt om å skrive noe knyttet til masteravhandlingen jeg skrev i 2012, og fikk forholdsvis frie tøyler med tanke på tematikk. Innlegget kan også leses her.

Da jeg skrev masteravhandlingen min i 2012, skrev jeg om kristologien og antikristologien i fantasylitteraturen til C. S. Lewis og J. R. R. Tolkien. Helt siden jeg var ung er dette to forfattere som har fascinert meg, men jeg ville skrive om dem for å se om deres kirketilhørighet hadde noe å si for hvordan de skrev og skildret godt og vondt.

Tolkien, mannen bak kjente mesterverk som Hobbiten og Ringenes herre, var en from katolikk mesteparten av sitt liv. Selv om hans tro på ingen måter er like fremtrenende i hans bøker som i Narnia-bøkene til Lewis, er fundamentet i Midgard underliggende og tydelig kristent. Dette kommer ikke minst til syne i Tolkiens syn på ondskapens vesen og det ondes problem.

I boka Silmarillion leser vi den tidligste historien om Tolkiens verden, inkludert en form for skapelsesberetning. Eru (Gud) kaller til deg sine fremste skapninger, valaene (engler), og får dem til å synge et verk han har laget for dem. En av valaene, Melkor (som senere får navnet Morgoth), vil derimot veve inn sine egne tonemønstre for å øke sin egen makt og ære. Melkors tonemønstre skaper disharmoni i valaenes sang, og som respons reiser Eru seg og introduserer et nytt tonemønster i korsangen. Dette gjentar to ganger til det hele topper seg i en kosmisk kakofoni. Da reiser Eru seg for tredje gang, og «med én akkord, dypere enn avgrunnen» stopper sangen.

Da sangen tar slutt, viser Eru hvordan valaenes sang har tatt form. Verden har tatt form etter tonene, men også Melkors tonemønster har vevd seg inn i verden og skapt disharmoni. Denne disharmonien blir kilden til verdens ondskap når valaene stiger ned i verden og tar bolig i den for å forme og styre den på Erus vegne.

Tanken om ondskap som disharmoni klinger godt sammen med Augustins tanker om ondskapens natur. Slik Augustin tenkte det er Gud lysets og godhetens kilde, og jo mer man fjerner seg fra sentrum vil mørket råde. Ondskap er i følge Augustin fraværet av det gode.

Disharmoni kan kun oppstå når det allerede finnes en etablert harmoni. En melodi kan bare oppfattes som falsk eller sur der melodien allerede er etablert. I Silmarillion står Eru for harmonien, mens Melkor stadig forsøker å distansere seg fra denne, noe som resulterer i disharmoni. Til syvende og sist er det likevel komponisten som råder over sitt eget verk med sin endelige, avsluttende akkord. Kakofonien tar slutt og disharmonien opphører.


Uavhengig av vårt ståsted i livet skal det ikke mye til for å skjønne at det råder en disharmoni i vår egen verden. Spørsmålet er om vi velger å la disharmonien råde, eller om vi velger å lytte til komponistens egentlige verk. En dag skal komposisjonen avsluttes og disharmonien opphøre. Velger vi å lytte til harmonien før den tid kommer?

3 kommentarer:

Unknown sa...

Hei! Dette er et spennende tema. Finnes masteroppgaven din tilgjengelig på nett?

Unknown sa...

Hilsen Øystein Winnem ( <- falt ut av forrige kommentar)

Ingar T. Hauge sa...

Hei. Per dags dato finnes avhandlingen kun i et papireksemplar på biblioteket til Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Jeg har et håp om å få samlet avhandlingen mellom to permer slik at interesserte kan skaffe seg et eksemplar, men foreløpig har det ikke skjedd. Jeg har et håp om å få det til gjennom FiH-forlaget (Fjellhaug), som tidligere har gitt ut noen masteravhandlinger. Forhåpentligvis til høsten? Skulle det skje, vil denne bloggen være et av de første stedene dette blir kjent.