Så langt har
min PlayStation 4 knapt nok blitt brukt etter innkjøp for litt over ett år
siden. Dette har flere årsaker. Først og fremst kommer det av at jeg spiller de
fleste store multiplattformnyhetene på PC i stedet for PS4, ettersom PC-en har
mer maskinkraft og tilbyr spillene for en billigere penge. Hvilket bringer oss
til den andre årsaken, som er mangelen på eksklusive PS4-titler som pirrer
nysgjerrigheten. Faktum er min PS4 det siste året har blitt brukt langt mindre
enn PC, Wii U og endatil PS3 (på grunn av PS3-spill jeg har hatt liggende uten
å ha begynt på dem tidligere), og at jeg først og fremst bruker dem for å kjøre
den hendige NRK-appen som man kan installere på systemet.
(Så hvorfor
kjøpte jeg en PS4 da når det ikke finnes spill til den, kan noen spørre. Jo,
fordi jeg betalte bare halvparten så mye for den i Japan i fjor som jeg ville
gjort i Norge i dag.)
Først i år,
i 2015, begynner endelig de mer interessante PS4-eksklusive titlene å melde sin
ankomst. Og ett av flaggskipene i den forbindelse er The Order: 1886.
Et godt utgangspunkt, men ...
The Order: 1886 tar oss med til en lettere
steampunk-inspirert versjon av London. Som tittelen så fint hinter om, følger
vi en mystisk orden som har operert i flere hundre år i det skjulte. Ordenen er
intet mindre enn en videreføring av kong Arthurs ridderorden av det runde bord,
der flere av ridderne fortsatt er levende medlemmer av ordenen takket være den
hellige gral. Ordenens oppdrag er intet mindre enn å sikre menneskehetens
overlevelse i kampen mot såkalte Half-breeds, en samlebetegnelse for varulver,
vampyrer og andre uhumske skapninger. Men nå truer også en opprørsk
motstandsgruppe England og dets interesser, og ridderne blir raskt trukket inn
for å sette en stopper for konflikten.
I denne
konflikten inntar du rollen som Sir Galahad, en av Arthurs berømte riddere som
gjennom århundrenes løp har anlagt spillhistoriens heftigste bart og mistet alt
humør. Sammen med andre arthurianske skikkelser som Igraine og Percival må
Galahad komme til bunns de mystiske omstendighetene som preger verden rundt
dem. Heldigvis har de selveste Nikola Tesla med på laget til å utvikle alle
mulige fansy-schmansy våpen.
Det hele
kunne vært oppskriften på en god spillopplevelse og en god historie. Men
allerede fra første stund er det tydelig at potensialet ikke blir brukt for det
det er verdt, og resultatet blir en suppe kokt til døde av klisjeer, forutsigbarheter
og middelmådighet. Ikke under noen omstendigheter makter historien å overraske,
og presentasjonen av Sir Galahads uforanderlige morskhet fører ham inn i rekken
av kjedelige hovedrollefigurer fra den vestlige spillbransjen de siste årene. Settingen,
som gir et lovende utgangspunkt for spillet, blir aldri utbrodert noe
ytterligere, og mangelen på muligheter for videre utforskning er med på å bygge
opp under spillets svakheter. De små innslagene av utforskning består i å
finne, plukke opp og inspisere gjenstander som kan ligge rundt omkring, og disse
gir så lite informasjon at det hele fort blir kjedelig og meningsløst. Man
sitter til enhver tid og håper at spillutviklerne kommer på bedre tanker, men skuffelsen
vedvarer helt frem til spillets skuffende avslutning (som hinter på uengasjerende
vis om en mulig oppfølger vi håper aldri kommer).
Kjedelig, kjedelig, kjedelig ...
Svakhetene i
spillets historie blir ytterligere forsterket av spillets uengasjerende
spillmekanikker, som ikke gjør noe forsøk på å fremstå fornyende, forfriskende
eller innovative. Det hele fortoner seg som et tredjepersons skytespill hvor
man med jevne mellomrom møter mengder med motstand, går i dekning og skyter ned
alle motstanderne som ikke har vett til å ta dekning. Bølgene av motstandere forandrer
seg imidlertid så å si aldri i løpet av spillets gang, og selv om de kan se
forskjellige ut oppfører de seg til enhver tid likt. Granatkastere og
hagle-bærere er de eneste motstanderne som klarer å skape noe hodebry, men utover
dette blir man raskt lei.
Det vil si,
det hender en sjelden gang man får anledningen til å kjempe mot noen av
monstrene som ordenen i utgangspunktet er ment å kjempe mot. Med unntaket av to
bosskamper (som begge to fortoner seg helt likt) lærer man fort at monsterjakt
er noen enkle greier: still deg inntil veggen, trykk på dukk-knappen når
monstrene angriper og skyt dem når du kan (gjenta etter ønske). Det hele blir
fort mer monotont og kjedelig enn selv de nyeste Resident Evil-spillene klarer å prestere, og det sier ikke rent
lite.
I tilfeller
hvor man ikke plaffer løs på motstanderen, skal man enten snike seg inn på
motstanderen eller trykke løs på knappene skjermen forteller deg at du skal
trykke på. Førstnevnte kunne vært moro om spillet bare hadde tilbudt bedre
kamerateknikk og kontrollsystem. Da dette er mangelvare, blir det hele fort et
irritasjonsmoment snarere enn noe som tjener til spillets fordel. Sistnevnte er
på sin side bare irriterende, noe som bare styrkes av at de forekommer så ofte.
Ofte føles The Order: 1886 som et
spill som spiller seg selv, kun ispedd noen sporadiske tastetrykk fra din side.
Det er på ingen måter positivt ment.
Man skulle
også tro at med en så spennende skikkelse som Nikola Tesla med på laget, burde
det være mulig å diske opp med noen kreative våpen. Disse forekommer, men er så
få i antall og benyttes så utrolig sjelden at man sliter litt med å forstå
hvorfor mannen spiller en rolle i spillet i det hele tatt. Nok en gang vitner
spillet om et ubenyttet potensiale.
Pent er det, da
Er The Order: 1886 bare sorgen og
elendighet? Nei da, noen ytterst få fordeler kan spillet skimte med, skjønt
også dette klarer utviklerne å rote til. Spillets klareste fordel er at det ser
bra ut. Grafikken i spillet er strålende, og til tider er den faktisk så god at
man nesten lurer på om man er vitne til ekte skuespillere og ikke dataanimerte.
Dessverre holder ikke spillet på den gode grafiske standarden gjennom hele
spillet. Aller mest merker man dette på at spillet jevnt og trutt fremstår som «blurry»,
ikke minst i kantene. Det virker nesten som om skjermens ytterkanter er
konstant innhyllet i tåke, og at det kun er sentrum av skjermen som er spart
for dette. Dette er synd, for The Order:
1886 kan som nevnt være oppriktig pent til tider, både når det gjelder omgivelser
og animasjonen av spillets hovedpersoner.
Skuffende PS4-eksklusiv tittel
The Order: 1886 har lenge blitt promotert som et
kommende flaggskip for PlayStation 4, og skulle være et av de eksklusive
spillene som lokket folk til konsollen. Slik skulle det ikke bli. Fortsatt må
folk ty til andre grunner til å rettferdiggjøre sitt PS4-kjøp (Bloodbourne er muligens ett av dem), for
eventyret om Sir Galahad og ridderne av det runde bord er rett og slett ikke
godt nok gjennomført til å bli det solide flaggskipet konsollen trenger.
Score: 5/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar