fredag, oktober 24, 2014

Hyrule Warriors

Selv om Wii U er en av konsollene jeg har brukt klart mest det siste året (sorry, PS4, du må nok støve ned litt til), kan ikke Nintendo akkurat skryte over ekstremt gode salgstall for hjemmekonsollen sin, til tross for et stadig økende bibliotek av spillverdige spill. Og etterhvert som stadig flere tredjepartsaktører trekker seg fra konsollen, faller en stadig større del av byrden på Nintendo selv å lokke nye eiere til seg med fristende titler. Med tanke på alle de eksklusive seriene Nintendo eier, stiller de teoretisk sterkere her enn eksempelvis Sony ville gjort i en tilsvarende situasjon.

En av Nintendos egne serier som så absolutt ville gitt en salgsboost er The Legend of Zelda-serien, og dette ble også annonsert under årets E3-messe. Samtidig er Zelda-fans ekstremt påpasselige på kun å få kvalitetstitler til yndlingsserien sin, og noe hastearbeid vil dermed ikke bli godtatt. Så hva gjør så Nintendo i mellomtiden mens de fortsetter å jobbe med Zelda til Wii U? Man låner bort lisensen til et annet studio og lar dem lage et spill som er typisk for dem ikledd Zelda-drakt, selvfølgelig. Det er denne tanken som er bakgrunnsgrunnlaget for Hyrule Warriors, et Zelda-spill som samtidig ikke er et Zelda-spill.

Zelda + Musou = Hyrule Wariors
Hyrule Warriors er et spill utgitt i samarbeid med Koei Tecmo, et selskap som blant annet er kjent for den langtlevende Dynasty Warriors-serien, i Japan også kjent bare som Musou-serien. For de som ikke har stiftet bekjentskap med Musou-spillene, forteller hvert spill mer eller mindre den samme mytiske historien om Kinas opprettelse. Selve spillmekanikken består av at man løper rundt på slagmarker, banker opp et tosifret antall fotsoldater per sverdslag, kaprer fiendens baser og overvinner motstanderens general(er). Kontrollsystemet består som regel av et forenklet hack-and-slashsystem som sjelden krever den helt store innsatsen. Ikke nødvendigvis det mest krevende og engasjerende, men likevel underholdende nok i passelige doser for dem som måtte få sansen for den slags. Store deler av denne beskrivelsen passer også for Hyrule Warriors, som er bygget opp rundt samme prinsippet. La det være klart: Dette er et Musou-spill i Zelda-drakt og ikke motsatt.


Kongeriket Hyrule nyter en harmonisk fredstilværelse, men prinsesse Zeldas illevarslende drømmer viser at landet snart kan bli kastet inn i et mørke slik det ikke har sett siden fordums tid. Ganske snart viser det seg at de profetiske drømmene går i oppfyllelse, og en hærskare av monstre under ledelse av den onde (og lettkledde) trollkvinnen Cia invaderer Hyrule. Zelda og hennes livvakt Impa leder Hyrules hær til slag, og iblant dem utmerker raskt den unge mannen Link seg som en habil kriger med et særskilt talent. Krigen mot Cia tar dem med til alle hjørner av Hyrule, både kjente og ukjente, og bringer dem også til fordums tider og steder gjennom dimensjonalrifter.

Selv om historien ikke er den dypeste å skryte av, klarer den til enhver tid å holde noenlunde på engasjementet. Her skal utviklerne særlig ha ros for å ha klart å veve inn så mange av seriens skikkelser fra forskjellige æraer uten at det skaper ekstrem stor forvirring. Ikke minst er det imponerende og prisverdig at såpass stor del av persongalleriet består av kvinner i serien, som altfor ofte i seriens historie har blitt forvist til en statist- eller offerrolle.

Uengasjerende kontrollsystem
Spillmekanikken i Hyrule Warriors er kliss identisk med øvrige Musou-spill. Man angriper en skokk med fiender som ikke tåler stort, og iblant må man overvinne fiender som tåler hakket mer før man til slutt bekjemper og overvinner en bossfigur. Til dette er det stort sett to knapper som benyttes, hvor den ene deler ut raske, konsekutive slag mens den andre serverer et sterkere slag som dekker mer bredden på slagmarken. Ettersom de raske slagene kan toppes med et bredt slag til slutt, men ikke motsatt, resulterer dette fort i det vi på godt spillnorsk kaller knappemosing. Veldig mye av Hyrule Warriors føles å gå på autopilot, hvor man moser i vei på Y-knappen, tar en base i ny og ne og går videre. Dette kan selvfølgelig være underholdende nok for sitt formål og sin målgruppe, men når man har vendt til langt bedre hack-and-slashspill med ekstremt gode kontrollsystemer (ja, jeg tenker da først og fremst på Wii U-eksklusive Bayonetta 2) blir Musou-systemet rett og slett for enkelt, kjedelig og gjentakende.

Da kan vi heldigvis trøste oss med at spillet i det minste ser og høres bra ut. Joda, mye av elgitar-remixene av kjente Zelda-sanger blir litt tacky i lengden, men det er mange kjente toner underveis som får deg i god stemning. Den grafiske presentasjonen er også god, selv om billedkvaliteten synker noe når man spiller to stykker samtidig. Designet kan man imidlertid ikke klage på, og flere av heltene (og skurkene) tar seg bedre ut i Hyrule Warriors enn de har gjort på lenge (personlig har jeg særlig sansen for prinsesse Zeldas look).

Om du skulle føle behov for å gyve løs på mindre utfordringer utenom historiedelen, tilbyr spillet flere modi hvor du kan bryne deg på dette. De fleste koker imidlertid ned til samme form for spillmekanikk, selv om du i disse modiene kan få forskjellige krav til gjennomførelsen (tid, rekkefølge etc.). Ingenting som revolusjonerer verken sjangeren eller spillet, men som bidrar til å forlenge levetiden.

Akkurat som forventet
Går man Hyrule Warriors i møte med tanke på å få et nytt Zelda-spill, er man dømt til å bli skuffet. Om man imøtekommer spillet som det det er, nemlig en krysning mellom Zelda og Musou-seriene, er det akkurat dette man får. Her er det ingenting som verken innoverer eller overrasker. Hyrule Warriors kjører trygt og komfortabelt, og selv om dette ikke betyr at spillet er uten forbedringspotensiale betyr det også at man får en opplevelse som kan underholde i passelige doser om gangen.


Score: 6/10

Ingen kommentarer: