tirsdag, februar 11, 2014

Psychonauts

Humor er en vanskelig kunst, noe som også er årsaken til at mange velger å styre unna sjangeren. For eksempel styrer filmskapere unna komedie-sjangeren, fordi det å lage en god humorfilm er regnet som svært komplisert. Dette er nok også forklaringen på hvorfor det finnes så mange dårlige komedier der ute i filmbransjen; de gode skyr unna, noe som åpner opp for de dårlige å slippe til.

I spillbransjen er humor om mulig enda vanskeligere å mestre enn på film. Joda, det er nok av morsomme enkeltepisoder i spill, og dialoger kan være såpass morsomme at man ler av dem (småsamtalene i Tales-spillene eller Bravely Default er noen eksempler på dette). Det er likevel få spill som satser på en gjennomført parodisk og komisk tone hele spillet gjennom (Portal-spillene er hederlige unntak som viser at det er mulig). Til tross for dette har man noen enkeltsjeler som velger å trosse skjebnen. Tim Schafer, en av hovedmennene bak de smått legendariske Monkey Island-spillene, er en av dem. Med spill som Day of the Tentacle og Grim Fandango viste Schafer på 90-tallet at absurd spillhumor absolutt er humor. Med lanseringen av Psychonauts i 2005 skulle Schafer syv år senere forsøke å vise at dette også var mulig i et nytt årtusen.

En leir utenom det vanlige
I en verden der innbyggernes mentale egenskaper langt overgår våre har en gruppe med barn blitt sendt på sommerleir hvor evnene deres skal trenes opp. De fleste av disse barna er mildt sagt lite motiverte for å være på leir, men én ung kar skiller seg ut: sirkusakrobaten Razputin. Tiåringen Raz sitt fremste mål er verken å leke bøllefrø eller finne seg en sommerflørt, men å trene opp sine mentale egenskaper for å kunne bli en psychonaut, en elitestyrke med de fremste brukerne av psykokinese, pyrokinese, levitasjon og andre overnaturlige mentale evner. Treningen til Raz må imidlertid vente når leiren får en uventet vri: den ene etter den andre av barna får hjernene sine stjålet, og står (ekstra) hjernedøde igjen med en unormal(?) forkjærlighet for TV. Raz må trå til og bruke både sine akrobatiske og mentale evner for å komme til bunns i mysteriet.

Absurditetene står i kø i Psychonauts, noe som er tydelig allerede fra åpningsfilmen med det ekstremt karikerte utseende på rollefigurene. Skulle du være i tvil om hvorvidt dette er seriøst eller ikke, burde all tvil bli skylt bort så snart du kommer til en verden dekket av koteletter. Psychonauts kan best beskrives som bastarden vi ville fått dersom filmregissør Tim Burton og skaperne bak YouTube-fenomenet Charlie the Unicorn hadde innledet et forhold. Psykoanalyse har aldri vært sprøere, og overnaturlige psykiske egenskaper har aldri vært morsommere å bruke. Dette er spillet som på ingen måter tar seg selv seriøst, og som vet å utnytte dette for alt det er verdt.

Galskap på høyt nivå
Spillmekanikken i Psychonauts byr i hovedsak på to hovedmodi. I den ene modusen går du rundt på leirområdet for å lete etter gjenstander, kjøpe oppgraderinger eller prate med de andre på leiren (med eller uten hjerne). Mange av leirdeltakerne har mentale problemer eller uforløste minner, og i disse tilfellene må Razputin benytte seg av en mental portal (i form av en dør som festes på "offerets" panne) og entre sinnene deres. Dette er den andre og sprøeste modusen i spillet. I folks sinn er det mye for Razputin å ta tak i: emosjonell bagasje i form av faktisk bagasje som kofferter og bager som behøver bagasjelapper, nedstøvete minner i form av lilla spindelvev som må kostes bort, og mentale monstre som Razputin må bekjempe og beseire for å hjelpe den mentale helbredelsesprosessen til den han møter. Noe sier meg at Raz’ tilnærming for å hjelpe de mentalt syke menneskene ikke akkurat er etter boka, men det er også mulig det er noen psykiatere der ute som skulle ønske det var like "enkelt" å behandle pasientene.

Det mentale landskapet er også forskjellig ut ifra hvilket sinn man entrer. Etterkommeren av Napoleon som sliter med presset som følger med Bonaparte-navnet utkjemper et Risk-lignende slag, hvor Raz må inn og flytte på brikkene (etter å ha motivert dem til å kjempe). Den gale divaen minnes sine dager på scenen, hvorpå Raz må trå til som improviserende teaterregissør. Og slik fortsetter det. Galskapen sitter løst, og selv om det kan bli litt langtekkelig noen ganger er det sjelden kjedelig.

Kjedelig er derimot lydsporet. Stemmeskuespillet er greit nok og tjenelig til sitt formål, selv om også dette kan bli plagsomt i lengden. Musikken på sin side er derimot monoton og repeterende fra starten av.

The mind is your weapon
Underveis på sin ferd for å bli en ordentlig psychonaut vil Raz lære seg flere nyttige egenskaper. Etterhvert kan han løfte gjenstander, sveve, se gjennom andres øyne og sette fyr på ting – alt kun ved hjelp av tankens kraft. Variasjonen er stor og krever at man må tenke gjennom hvilke evner som skal brukes når. Med kun tre evner tilgjengelig om gangen uten å måtte skifte i menysystemet, krever spillet at man har noenlunde peiling på hva man bør gjøre.

Kontrollsystemet er spillets klart svakeste punkt, og det er ikke alle delene av spillmekanikken spillet forklarer like godt. Det er fort gjort å gå i surr, og den tunge kamerakontrollen gjør ikke situasjonen lettere. Man dør mange ganger i løpet av Psychonauts, og mange av dødsfallene kunne vært unngått om kameraet hadde vært lettere å kontrollere eller ikke oppførte seg slik det selv vil. Ja, for ikke å glemme de gangene man dør av bugs i spillet. Greit nok at galskap er en sentral del av spillet, men det behøver ikke påføre spilleren galskap av den grunn.

Humoren avgjør
Hvorvidt man vil like Psychonauts er et spørsmål som er avhengig av om humoren appellerer til deg som spiller. I et såpass useriøst eventyrspill er det klart og tydelig at man bør være fortrolig med Tim Schafers særegne stil og humor for å trives med Raz og kompani. I likhet med et Schafer-spill av nyere dato, Brütal Legend, er dette et punkt som kan påvirke hele ens inntrykk av spillet. Skulle du derimot være blant dem som setter pris på litt moro og galskap, er det derimot lite å frykte.

Score: 8/10

2 kommentarer:

Christer van der Meeren sa...

Takk for fin omtale. Er hjertens enig, jeg har spilt gjennom spillet minst to ganger og har storkost meg! Tar det nok ikke frem igjen helt med det første, men dette er nok et av spillene jeg hadde beholdt dersom man kunne selge Steam-spill.

Ingar T. Hauge sa...

Bare hyggelig, og moro å se at noen står tidlig opp for å kommentere på bloggen :-p