fredag, januar 17, 2014

Om en merkedag

Vi har alle våre merkedager her i livet. Dager som betyr noe med oss fordi de har gjort noe med oss, preget oss eller formet oss. Noen ganger er slike dager av en positivt eller munter art, andre ganger er de knyttet til triste eller dramatiske hendelser i livet.

For min del er 17. januar en slik dag. Dette er nemlig årsdagen for jordskjelvet i Kobe i 1995.

Naturlig nok setter det som den gang var det største jordskjelvet i Japan siden det store Tokyo-skjelvet i 1923 sine spor, ikke minst når en opplever den slags som ganske ung. Det er noe høyst skremmende når selve jorden, fundamentet som du lever og går på hver dag, plutselig kullkaster seg og endevelter alt. Når det høres ut som et godstog kjører gjennom soverommet ditt og alt rundt deg beveger på seg... ja, oppleves det skremmende.

Samtidig er 17. januar for meg også blitt en dag som på en særlig måte uttrykker at livet går videre. Selv om Japan er et land som langt på vei har både økonomi og kompetanse for å sikre seg mot skjelv, ble Kobe hardt rammet i 1995. Likevel er det lite i dag som vitner om dette. Byen har gjenreist seg. Hus og veier er på plass som normalt. Økonomien er langt på vei på fote igjen (i den grad økonomien er på fote i Japan sånn generelt). Folk lever sine daglige liv. De som opplevde skjelvet og overlevde har fortsatt å leve.

Vi som var der glemmer ikke opplevelsen, men lar den forme oss og bli en del av oss samtidig som vi ser mot dagen i dag og morgendagen.

Neste år er det hele 20 år siden skjelvet rammet. Du verden, som tiden flyr...

Ingen kommentarer: