fredag, desember 27, 2013

Super Mario 3D World

Tradisjonen tro har det seg slik at periode oktober-desember er den desidert "travleste" for oss spillentusiaster. Da kommer stortitlene på rekke og rad, og har man i tillegg en rekke titler liggende fra tidligere måneder på året, skaper det fort en dominoeffekt hva "forsinkelser" angår. På toppen av det hele har også arbeidslivets rytme også en tendens til å travle seg opp mot slutten av kalenderåret, ikke minst for oss i høyskolesektoren.

Så når årets siste anmeldelse her på bloggen blir om et spill som kom ut i slutten av november, skyldes ikke dette bare at jeg kom noe sent i gang med spillet, men også en generelt travel desember (at desember avsluttes i Japan får også sitt å si på bloggekapasiteten). Samtidig er det kanskje ikke helt tilfeldig at noe av årets beste på spillfronten blir spart til sist?


En solid 30-åring
Hvem kjenner vel ikke Mario, Nintendos ikoniske frontfigur som til og med overgår Mikke Mus i popularitet og gjenkjennelighet? Og hvem har vel ikke på ett eller annet tidspunkt kost seg glugg i hjel med en Mario-klassiker, slik som det første Super Mario Bros., Super Mario 64 eller Super Mario Galaxy?

En del av bartemannens suksess skyldes at Nintendo alltid har klart å bringe videre det som har fungert med tidligere Mario-titler, men samtidig friske det opp med nye idéer og kreative krumspring. Resultatet blir derfor alltid det samme: Et spill stappfullt av sjarm, utfordring og ikke minst ren og skjær spillmoro, og det til tross for spill som sjelden eller aldri kan skryte på seg noe kreativt plott.

Det som imponerer meg mest med Super Mario 3D World, er at Nintendo fortsatt presterer å klare dette, hele 30 år etter Marios inntog på spillmarkedet. Her er det mye som er gjenkjennelig, noe som gjør det lett å plukke opp spillet for både erfarne og nykommere. Spesielt er det tydelig at Nintendo har hentet mye inspirasjon fra det herlige Super Mario 3D Land som kom ut for et par år siden, noe som særlig kommer til uttrykk gjennom den grafiske stilarten, den forholdsvis låste kameravinkelen og den musikalske drakten. Samtidig skorter det heller ikke på kreativiteten, og standardkomponentenes tilstedeværelse til tross føles det aldri som at dette bare er et oppkok av det samme gamle. Derfor kan man fremdeles kjempe seg gjennom klassiske lava-, snø- og ørkenbaner, fordi det til syvende og sist føles forfriskende morosamt. Pakk det hele inn med forfriskende grafikk med skarpe, klare farger og en musikk som virkelig setter seg på hjernen (ikke rart, med Nintendo-guru Koji Kondo bak taktstokken), så burde smilet ikke være langt unna.


Delt glede er firdobbel glede
Som vanlig er det slemmingen Bowser som er på ferde, men i motsetning til vanlig er det ikke noen prinsesser som blir ofre for kidnappingsforsøkene hans denne gangen. Denne gangen putter han noen små fe-lignende skapninger på flaske (sikkert fordi har får noe magisk utbytte for det), og det blir dermed opp til Mario, Luigi, Toad og Peach å trå til. Ja, for første gang på lenge – faktisk for første gang siden 1988 (Super Mario Bros. 2/Super Mario USA) – kan du spille som Peach i en fullverdig Mario-tittel. Med fire spillbare figurer er det duket for forskjellige egenskaper: Mario er allrounderen, Peach kan sveve, Toad løper raskere og Luigi hopper høyere. Men det stopper ikke der, for med fire spillbare figurer er det også duket for at fire spillere kan spille sammen.

Super Mario 3D World er absolutt moro å spille alene, men det er først når man har flere spillere samtidig at det virkelig tar av. Nintendo skal dessuten ha ros for å ha laget flere av brettene slik at de er best egnet for flere spillere om gangen (og noen andre brett er best egnet for én enkeltspiller). I motsetning til andre plattformspill hvor flere kan spille sammen, som f.eks. Rayman Legends, er det sjelden man opplever problemer med kameraføringen slik at noen faller utenfor skjermen (med mindre de er altfor trege og havner bakpå, selvfølgelig). Likevel er det begrenset hvor mye man kan justere kameravinkelen i spillets gang, og litt for mange ganger opplever man å bli skadet eller dø som følger av dårlig kameravinkel, noe som også må karakteriseres som spillets svakeste punkt.

Mot slutten av hvert brett telles det opp poeng ut ifra hvor mange fiender man har beseiret, hvor mange mynter en har samlet og hvor mange grønne stjerner (som man må ha for å komme videre i spillet) man har fått tak i underveis. Poengtellingen på slutten gjør at man får vennlig konkurranse spillerne imellom, og det til tross for at det egentlig ikke har noe å si i det lange løp hvem som får mest poeng, ettersom man ikke får noen fordeler ut av det. Det er denne vennskaplige tonen som oppstår når man spiller flere sammen i Super Mario 3D World som gjør det så underholdende.


En GamePad, og hva så?
Som sagt følger 3D World langt på vei en kjent og kjær oppskrift, som blander elementer fra de fleste store Mario-titler tidligere. Man skal bevege seg fra A til B innen en viss tid, og underveis vil diverse slemminger forsøke seg på å stoppe deg. De fleste av disse fiendene kan man overvinne ved å hoppe på dem, men man får også andre hjelpemidler til disposisjon. Ildblomsten er kjent og kjær for de fleste, men den største nyheten er likevel kattekostymet. Ved å ta en kattebjelle vil Mario og vennen hans forvandles til katter – med mjauing, kloring, hale og det hele. Å se en smålubben italiener med gigantisk bart løpe rundt på alle fire og rope «Miaaaao» er først en aldri så liten smule forstyrrende, deretter hysterisk og til slutt bare fantastisk. Underholdende er det også å se Mario infiltrere et ninjaslott ikledd et Goomba-kostyme, som gjør at fiendene ikke kjenner ham igjen. Det er kanskje ikke stort flere nye kostymer i spillet å skryte av, men de få nyhetene er ihvertfall så festlige at det holder.

Det største ankepunktet mot Super Mario 3D World er ikke mangelen på flere nye kostymer/egenskaper eller den noe låste kameravinkelen. Den største svakheten med spillet er den forholdsvis lite integrerte bruken av GamePad-kontrollen til Wii U. Man kan til en viss grad bruke skjermen til å distrahere fiender (slik som i Rayman Legends), men når man samtidig er travelt opptatt med å løpe frem og tilbake på brettet er ikke dette helt optimalt. Noen få minibrett hvor man spiller som Captain Toad på jakt etter fem grønne stjerner, og hvor man gjerne benytter seg av skjermen for å få ekstra oversikt, gjør også lite for helheten. Dette burde bekymre. Dersom ikke Nintendo selv klarer å vise nytten av GamePad-kontrolleren med selveste plattformkongen Mario i spissen, hvem skal da gjøre det? Nintendo har en jobb å gjøre for å overbevise spillbransjen om at sekundærskjermen til Wii U er noe nyttig og funksjonellt, og Super Mario 3D World gjør dessverre ingenting for å bekrefte dette.


Pur spillglede
Men ser man bort fra dårlig GamePad-integrasjon og en smule fastlåst kamerastyring er Super Mario 3D World en ekte klassiker og en sikker must-have til Wii U (og de begynner vi etterhvert å få et par stykker av). Mario viser igjen at han er plattformkongen, og selv det strålende og eminente Rayman Legends havner faktisk i skyggen når de fire kompisene fra Mushroom Kingdom seirer gjennom på Wii U. Dette er et ekte stykke spillunderholdning, som i likhet med Super Mario Galaxy-spillene viser hva spill til syvende og sist handler om: Moro.

Score: 9/10

Ingen kommentarer: