torsdag, november 07, 2013

Rayman Legends

Under Barcelona-turen min i februar i år så jeg endelig mitt snitt til å plukke opp Ubisofts kritikerroste plattformspill Rayman Origins. Selv om plattformvalget (Playstation Vita) kanskje ikke var verdens beste, var det uten tvil snakk om et bunnsolid spill med ufattelige store mengder sjarm, potensiale og underholdningsverdi. At underholdningsverdien i spillet er på sitt høyeste når man er flere spillere, er noe av grunnen til at håndholdte konsoller ikke er det beste plattformvalget når det kommer til den leddløse heltens eventyr, men moro var det uansett.

Så når Ubisoft i sin tid annonserte en oppfølger eksklusivt til Wii U, var det i utgangspunktet ingen grunn til å grue seg. Imidlertid kan det ha virket som at Ubisoft grudde seg da de leste Wii Us dårlige salgstall. Resultatet ble at spillet ble forsinket med et halvt år for å klargjøre det til andre plattformer. Nintendo-fansen gremmet seg, mens resten av Rayman-fansen kunne glede seg.

Men la en ting være klart: Fremdeles er håndholdte konsoller (og muligens PC) det klart dårligste valget av plattform for denne plattformperlen. Den feilen skulle jeg ikke gå i en gang til.


Stuff legends are made of
Som ethvert plattform med respekt for seg selv er det lite historie å spore i Rayman Legends, uten at det på noen som helst måte skaper et savn eller føles som et minus. Rayman og vennene hans tar seg en ordentlig tornerosesøvn og sover hundre år i strekk. Problemet er bare at dersom man sover i hundre år, er man nødt til å streife innom noen mareritt en gang i blant. Disse marerittene manifesterer seg og begynner straks å terrorisere teensiene i det ganske land. Som legemliggjorte drømmer er det heller ikke snakk om vanlige fiender, men monstre av typer som drager, talende frosker og andre uhumskheter. Det er dermed opp til Rayman, Globox og kompani å befri fangede teensies og prinsesser og gjenopprette ro og orden.

Historien er som sagt helt ubetydelig, bortsett fra å danne det scenografiske bakteppet for spillet. Her er det stuff out of legends man møter (noe tittelen hinter til), og sluttresultatet er både lekent og underholdende. Her møter vi ikke bare fantasiskapninger orker, drager, frosker og trollignende skapninger. Man tar også turen til magiske steder som underverdenen, et Olymp-lignende fjell, de dødes land og til og med baner som henter sterk inspirasjon fra spionfilmer og snikespill med lasere, dramatisk musikk og det hele.

Baneutvalget er til enhver tid variert og kreativt, og er alltid kløktig utført. Og ettersom man i et plattformspill skal forsere baner og alle hindringer man møter på sin vei, er dette kanskje det viktigste elementet. Det er kanskje snakk om et 2,5D-spill, men det føles aldri som et tap, tvert imot. Her finner man hele pakken: Baner hvor man skal forsere alle hindre fra A til B, baner hvor man kjemper mot klokka eller løper for livet fra den visse død som kommer settende bak deg og bosskamper mot store og absurde skapninger. De aller mest legendariske banene er likevel sluttbanen for hver verden, hvor man skal løpe fra A til B i takt til kjente låter. Når banen endrer seg og fiendene faller i takt til låter som Black Betty og Eye of the Tiger er det ganske enkelt umulig å holde igjen latteren. Det er ganske enkelt snakk om noe av det mest kreative og underholdende jeg har støtt på i et (plattform)spill på svært, svært lang tid.

Lite er spillet heller ikke. Hele seks verdener med haugevis av baner venter deg (man entrer en bane ved å hoppe inn i et maleri, noe som gir deg ikke rent lite Super Mario 64-følelser), og bare sånn for moro skyld har utviklerne i Ubisoft slengt med flere av banene fra Rayman Origins. I tillegg er det et hav av rollefigurer å velge blant, og selv om flere av dem ser forholdsvis like ut er det her mulig å finne noe(n) for enhver smak.


Ujevn konvertering
I likhet med forgjengeren kan Rayman Legends spilles både alene og sammen med venner. Mens Wii U-utgaven støtter hele fem spillere, er det fire som er standarden for de andre utgavene. Det anbefales varmt at man spiller med flere spillere, for jo flere man er, jo høyere og bedre blir stemningen på alle måter. Man har dessuten muligheten til å gjenopplive falne kamerater, noe som på sett og vis gjør det lettere å komme seg gjennom spillet med flere spillere. Unntaket er brett der man må springe for harde livet. da man på slike brett kan oppleve at de andre spillerne er mer til bry enn til hjelp. Det kan også med jevne mellomrom oppstå en ikke rent liten kaosstemning når man spiller med flere spillere, ettersom kameraet alltid følger den spilleren som ligger lengst fremme i løypa. Dette problemet slet også forgjengeren med, og det er synd å se at Ubisoft ikke har løst dette. For all del, det er alltid moro å spille Rayman Legends, men det blir gjerne hakket mer kaotisk og uoversiktlig i forhold til hva det burde ha vært.

Blir man lei av å forsere de vanlige brettene, kan man med venner på besøk prøve seg på årets kuleste minispill: Kung Foot, en kombinasjon av fotball og slå-motstanderen-så-mye-du-kan. Simpelt, lettfattelig og rett og slett fabelaktig underholdende.

Det ble nevnt innledningsvis at Rayman Legends opprinnelig var tiltenkt som et Wii U-eksklusivt spill. Dette merkes, spesielt når det kommer til spillets nykommer, Murphy. Når man har flere spillere i Wii U-utgaven, vil spilleren med GamePad-kontrolleren innta rollen som Murphy og hjelpe de andre spillerne på flere måter. Murphy kan gjenopplive medspillere, kile motstanderne eller flytte på diverse gjenstander som behøves å flyttes på, alt ved hjelp av touchskjermen. Overgangen fra Wii U til andre konsoller har imidlertid ikke gått helt smertefritt. Murphy er fremdeles med, men her styres han automatisk. Dette betyr at han i likhet med kameraet alltid følger spilleren som ligger lengst fremme i løypa, og resultatet er at enkelte spillere må finne seg i å dø hakket mer enn hva de er komfortable med. Inkluderingen av Murphy i Wii U-versjonen føles som en kjærkommen, kreativ og velfungerende nyhet. I de andre versjonene forsvinner derimot noe av poenget og bonusen.


Rayman > Mario?
La det likevel ikke være noen tvil: Skal du bare spille ett plattformspill i år, er det ikke rent umulig at Rayman i år danker selveste Mario ned fra tronen og at du heller bør satse på Rayman Legends. Spillet har alt et plattformspill skal ha: Sjarm, underholdningsverdi, variasjon, kreativitet, gjenspillingsverdi og tilgjengelighet. At spillet er bedre til visse konsoller og jo flere spillere man er, må selvsagt tas med i betraktning. Likevel er jeg fullstendig overbevist om at uansett hvilken versjon du ender opp med, vil Rayman Legends underholde. Gjør det ikke det, påroper jeg meg retten til å ringe etter mennene med hvite frakker og en fin, hvit jakke til deg.

Score: 9/10

Ingen kommentarer: