onsdag, september 18, 2013

Remember Me

September 2013 er en slapp spillmåned. Det vil si: Det er en slapp spillmåned for min del. Dette kommer av at jeg antakeligvis er det eneste spillinteresserte mennesket på den vestlige halvkule som ikke bryr meg noe særlig om lanseringen av storspillet Grand Theft Auto V (eller GTA V, om du vil). Når det andre storspillet i september heter FIFA 14, sier det seg selv at undertegnede faller litt på sidelinjen. Joda, man har spill som Total War: Rome II, men sanntidsstrategiinteressen min dabbet dessverre av for mange år siden til fordel for turbaserte strategispill.

Det er likevel ingen grunn til å fortvile når man har en god bunke med spill liggende som man aldri har rukket å begynne på. I tillegg til storspillet BioShock Infinite (som jeg fremdeles holder på med) har jeg derfor trukket frem et av sommerens mer interessante (men mer ukjente) nyheter: Debutspillet til det franske spillstudioet Dontnod, Remember Me.


Minner: En handelsvare
Året er 2084 og stedet er Neo-Paris, den største metropolen i et Europa som har kollapset under økonomiske kriser og klimakatastrofer. Det nye Paris har imidlertid vokst frem som et skinnende fyrtårn i en mørk tid, mye takket være selskapet Memorize. Selskapet har spesialisert seg på digitaliseringen av minner ved hjelp av et implantat kalt Sensen, og takket være selskapets teknologi kan minner nå lagres, kjøpes, redigeres eller slettes. Dette åpner for store muligheter, men er også kilden til en ny form for datakriminalitet og en ny gruppe kriminelle kalt Memory Hunters. Du starter spillet som Nilin, en tidligere Memory Hunter og såkalt Errorist som nå holdes fanget uten egne minner i La Bastille. Like før Nilin gjennomgår den siste delen av minneslettings-programmet, blir hun befridd ved hjelp av den mystiske skikkelsen Edges veiledning. Dette blir starten på Nilins jakt etter svar, sin egen historie og en måte å gjøre en ende på den omfattende systematiske undertrykkelsen som finner sted gjennom bruken av Sensen.

Mye av årsaken til at Remember Me interessserte meg i utgangspunktet, var den påfallende settingen og det tilsynelatende interessante persongalleriet. Til en viss grad har spillet infridd på dette punktet. Cyberpunk-settingen i spillet er ivaretatt, selv om fargetonene er kanskje lysere enn det enkelte purister vil like. Her får man servert en saftig blanding av Blade Runner, 1984, Ghost in the Shell, The Matrix og Deus Ex-spillene. Tuklingen med minner gir også en liten smakebit av Inception. På toppen av det hele får man servert en svært solid og troverdig kvinnelig hovedperson med minoritetsbakgrunn (begge deler en stor mangelvare i bransjen), som i spillets setting gir det hele en liten attåtsmak av Mirror's Edge. Hun er en sterk, naturtro personlighet som samtidig har sine åpenbare problemer både med mangelen på egne minner og de kompromissløse rådene (les: kommandoene) fra Edge. Det er godt at Nilins personlighet er såpass sterk og bærekraftig, for resten av persongalleriet kommer dessverre noe til kort, både når det gjelder generelt og sammenlignet med hovedpersonen. Nilins venner og fiender føles enten for grunne eller for stereotype, og tjener sjelden som mer enn fyllmateriale for å drive historien videre. Dette er synd, for en figur som Nilin fortjener å spille på et langt sterkere lag enn som så.

Det er også skuffende å måtte innrømme at til tross for at historien har sitt potensiale, svarer den ikke helt til forventningene. Klisjéene rammer deg allerede fra det øyeblikk du finner ut at Nilin lider av hukommelsestap, og overraskelsene forblir dessverre få, selv om det finnes noen uventede lyspunkter. Man kan unnskylde seg med at spillet er Dontnod-studioets debutprosjekt, men jeg hadde likevel håper på noe mer.


Tvangstrøye
Spillmekanisk sett har Remember Me flere elementer. Nilin skal ta seg frem fra A til B, og takket være mulighetene for Augmented Reality (AR) som følger med bruken av Sensen, er det aldri vanskelig å vite hvor man skal. Dette er uansett aldri særlig vanskelig, ettersom Remember Me er noe av det mest overlineære spillet jeg har spilt på lenge; faktisk mer lineært enn Final Fantasy XIII(!). Neo-Paris er virkelig en storslått og vakker by, og tanken på å få lov til å boltre seg noe friere i et bymiljø som dette – enten vi snakker et Deus Ex- eller Assassin's Creed-nivå – gjør meg bare trist når jeg møter et spill som på ingen måter gir meg denne muligheten. Neo-Paris blir bare stående som en vakker bakgrunnskulisse, mens Nilins verd gjennom byen føles låst, påtvunget og svært ofte unaturlig. At man for eksempel ikke kan klatre opp på en eske før denne er en del av ruta du skal ta for å komme deg videre, er ett av mange eksempler som understreker dette. Den totale mangelen på sideoppdrag er et annet.

En annen statisk del av spillmekanikken er kampsystemet. Som regel foregår kampene mot soldater fra S.A.B.R.E.-vaktselskapet (mer eller mindre eid av Memorize) eller såkalte Leapers, som er mutanter skapt av korrupte eller overbelastede Sensen-enheter. I all hovedsak består kampene av å bruke to knapper, slag og spark. I spillmenyen kan man sette disse sammen til effektive kombinasjonskjeder, og underveis vil man også åpne for spesielle egenskaper som er nødvendige for å bekjempe visse typer fiender. Kampsystemet ender likevel opp som ekstremt statisk og uinspirerende. I likhet med kampsystemet i klassiske Drømmefall: Den lengste reisen føles kampsystemet noe som er påtvunget helheten for å appellere til et bredere publikum snarere enn som et mål i seg selv. Vanskelig er det heller aldri.


Minnetukling
En langt mer engasjerende og original del av spillmekanikken er når Nilin entrer en motstanders sinn for å finne et konkret minne, endre dette og dermed også påvirke personens totale holdning eller verdensbilde. Man får først se et minne, og deretter spole seg frem og tilbake i minnet for å lokalisere enkeltelementer som lar seg påvirke. Dersom kjeden av enkeltelementer som endres er korrekte, vil man til slutt sitte igjen med et helt annet minne enn det opprinnelige. Langt på vei føles denne delen av spillet mer i tråd med kjernen og tematikken i spillet enn kampene, og hvorfor Dontnod ikke har valgt å videreutvikle og fokusere mer på denne delen er for meg en gåte.

Tilfredsstillende er også musikken til Olivier Deriviere, som til enhver tid føles i tråd med spillets stemning og helhetlige atmosfære. Her snakker vi en salig blanding av klassisk, techno og lettere Daft Punk-inspirerte toner. At helheten ligger tilgjengelig på Spotify er slettes ikke å forakte.


Feil medium?
Remember Me er et spill som forsøker så godt det kan. Resultatet er imidlertid en lapskaus som bare fungerer stykkevis og delt. Settingen er vakker og inspirerende, og både Neo-Paris og Nilin gir meg lyst til å sette meg enda dypere inn i denne cyberpunk-verdenen. Samtidig trekker Dontnod det hele gjennom en trang sjakt med uinspirerte kamper som bare ødelegger den gode stemningen. Sluttpakken får meg derfor til å lure på om ikke Dontnod har benyttet seg av feil medium. Remember Me kunne blitt en utmerket TV-serie, anime eller tegneserie. Som spill er det derimot ufullstendig og mangelfullt.


Score: 6/10

Ingen kommentarer: