søndag, mars 03, 2013

Om styrke i svakhet

Hovedformålet mitt med å reise hjem i helga var å tale å Kleppe bedehus på Askøy. Prekenen tar utgangspunkt i de tre tekstene som er satt opp for kirkeåret på denne søndagen, som er 3. søndag i faste.  Lesetekstene, som blir lest opp på forhånd, kan leses i Sak 3,1-5 og 2. Kor 12,7-10.

Dagens prekentekst står skrevet hos evangelisten Lukas i det 22.kapittel, versene 28-34:

Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.
Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.»

I: Om Jesu avskjedstale til disiplene
I fastetiden forbereder vi oss til å feire det største høydepunktet i kristen tro og historie: Jesu død og oppstandelse. Teksten vi nettopp har lest er hentet fra Lukas' skildring av Jesu siste måltid med disiplene. Jesu død nærmer seg, og han vet at hans time er nær, men fremdeles tar Jesus seg tid til å trøste og formane disiplene. Særlig hos evangelistene Lukas og Johannes leser vi om hvordan Jesus forteller disiplene om de prøvelsene de – og vi – må regne med å gå igjennom. Men formaningsordene Jesus kommer med ender ikke med fortvilelse. De ender med håp, fordi det også er løfter knyttet til dem. Løfter om Guds medvandring og hjelp.

Det er koblingen mellom prøvelser og Guds hjelp vi finner som fellesnevner i alle de tre tekstene vi har vært innom i dag. Vi leser om tre menn som møter hver sine utfordringer: Josva, Paulus og Peter. I hvert tilfelle er de avhengige av Guds inngripen. Og Gud griper ikke bare inn; han er den som makter å snu svakhet til styrke.

II: Sak 3,1-5
Dersom vi går til den første leseteksten i Sakarja, blir vi vitne til det som kan minne om en kosmisk rettssak mellom Herrens engel, ypperstepresten Josva og Satan, eller anklageren som han retterlig kalles på hebraisk. Ypperstepresten Josva er slettes ingen hvem som helst. Han er barnebarnet til Seraja, som var yppersteprest da Jerusalem ble invadert av Babylon og tempelet ble ødelagt. Han er med andre ord bare en av flere yppersteprester i sin slekt. Men enda viktigere: Som yppersteprest har Josva et spesielt ansvar for folket. På den store forsoningsdagen skulle han som yppersteprest bære frem folkets synder i det aller helligste i tempelet, og slik forsone israelsfolket med Gud.

Problemet er bare at Josva, i den situasjonen vi leser om, langt ifra er skikket til å utføre oppgaven. «Josva var kledd i skitne klær der han stod foran engelen,» står det i vers 3. På hebraisk er det her ikke bare snakk om litt grønske eller støv, men bokstavlig talt møkk og avføring. Langt ifra en presentabel situasjon for vanlige folk, altså, men langt mindre for en mann som er pålagt absolutte krav om renhet for å gå inn i det aller helligste. Josva kan, slik han er nå, ikke utføre den tjenesten han er kalt til som yppersteprest. Og kan han ikke det, står hele folkets forhold til Gud i fare.

Hvem som helst kan se at Josva ikke er som han skal være, og anklageren (Satan) er ikke sen med å påpeke dette. Men her griper Herrens engel inn. Josva blir avkledd de møkkete klærne, og får på sin yppersteprestlige drakt. Med høytidsklærne på får Josva renheten tilbake, og kan tiltre i rollen han i utgangspunktet var ment å tjene i. Josva er tydeligvis ute av stand til å gjøre noe selv, men ved at Gud griper inn blir relasjonen mellom Gud og Josva, og indirekte israelsfolket, gjenopprettet.

III: 2. Kor 12,7-10
Vi har også lest om en annen manns prøvelser, nemlig Paulus, en mann som knapt nok ikke trenger noen nærmere introduksjon. Men dersom vi skal lese en nærmere introduksjon av mannen, presenterer han seg selv slik i Filliperbrevet kap 3,5: «Jeg har riktignok det jeg kan vise til av menneskelige fortrinn. Om noen mener at han kan stole på slikt, kan jeg det enda mer. Jeg er omskåret på den åttende dag, er av Israels folk og Benjamins stamme, en hebreer født av hebreere, en fariseer i forholdet til loven.» Og videre i Apostlenes gjerninger kap 22,3: «Jeg er en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppvokst her i byen. Ved Gamaliels føtter fikk jeg grundig opplæring i fedrenes lov, og jeg har brent for Guds sak som dere alle gjør det i dag.» Paulus har ikke bare studert ved føttene til den mest berømte rabbineren i sin samtid; han er også en mann med mange talenter, taleevne, lovkyndighet og en mann som virkelig kan regnes som blant de fremste blant sitt folk. Og likevel, likevel leser vi i dagens lesetekst fra Korinterbrevet: «Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg...For når jeg er svak, da er jeg sterk.»

Utsagnet virker paradoksalt, men i Bibelens lys gir det mening. For: Hvor enkelt er det ikke med selvforherligelse? Hvor enkelt er det ikke for oss å tenke at vi vet best og kan best, fordi vi har mange talenter og lang erfaring? Hvor enkelt er det ikke da å skryte av oss selv, og tenke at det er vi som fortjener ros og ære når vi faktisk har gjort oss fortjente til det? Og når dette skjer: Hvor enkelt er det ikke da at Gud havner i skyggen? Av egen erfaring vet jeg bare så altfor godt at dette stemmer, og det vet tydeligvis Paulus også. Derfor har han fått denne tornen i legemet, «for at jeg ikke skal bli hovmodig.» Hva denne tornen faktisk er vet vi ikke, og det er kanskje like greit. Det vi derimot vet, er Jesu svar til Paulus: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.»

Vi skal merke oss et par ting. For det første: Gud har lang erfaring med å vise sin styrke gjennom menneskelig svakhet. Det var nettopp dette som lå til grunn da han valgte ut israelsfolket som det folket hvor han en dag skulle bli menneske. «Når Herren hadde godhet for dere og utvalgte dere, var det ikke fordi dere var større enn alle andre folk; for dere er det minste av alle folkene,» leser vi i 5 Mos 7,7. Gjennom bibelhistorien leser vi hvordan Gud kaller de svake, de lite troende, de unge, de lite taleføre...kort sagt: Gud kaller allminnelige mennesker. For det andre: I svaret Paulus får ligger det et løfte. «Min nåde er nok for deg,» står det, ikke «Min nåde skal en dag bli nok for deg.» Løftet er at selv i prøvelsens stund har den kristne noe å lene seg på, å styrke seg på og ikke minst rose seg av.

IV: Luk 22,28-34
Så kommer vi endelig til Peter, som vi leser om i selve prekenteksten. Stolte Peter som er så trygg på seg selv. Som virkelig vet mens han sitter og spiser det siste måltidet med Jesus at han vil da aldri svikte Jesus. Og det er da forståelig. Hvem vil vel svikte Jesus?

Problemet med Peters holdning er derimot det som gjelder oss alle: Gløden holder ikke når den stammer fra oss selv. For det å svikte Jesus er noe som ligger så grunnleggende i oss at vi kan ikke annet. Vi vil ikke annet. Vi vil ikke tjene Gud, og vi vil ikke tjene Jesus. Vi vil være vår egen sjef, vi vil bestemme og vi vil gå vår egen vei. Til syvende og sist vil vi tenke på oss selv, ikke på Gud. Nettopp derfor er det Jesus nå skal gå i døden: Han skal gjenopprette vårt forhold til Gud slik det egentlig skal være, fordi ingen av oss ville selv ha klart å gjøre det om vi hadde hatt all verdens motivasjon til det.

Det er lett for Peter å være standhaftig der de sitter og spiser. Men hva når han for alvor kastes ut i ilden? Når han står midt oppi situasjonen, hvor tøff er han da? Nettopp derfor er det viktig for Peter at Jesus har gått i forbønn for ham. Jesus ser ikke bare forbi Peters svakhet, men forteller ham at han husker på ham. Heldigvis gjelder ikke dette bare Peter, men også oss, slik vi leser i 1. Joh 2,1: «[O]m noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige.»

I påskehøytiden får vi lese hvordan det går. Peter sviktet, akkurat som Jesus forutsa. Men det stopper ikke der. Peter møter den oppstandne Jesus og får tilgivelse for sitt svik. Dette gjør Peter spesielt kvalifisert til oppgaven han senere blir kalt til: Å lede den første kirken i Jerusalem. «Og når du igjen vender om, da skal du styrke dine brødre,» sier Jesus til Peter i teksten vår. Peter har så god erfaring med det å svikte Jesus som noen kan tenke seg. Men nettopp dette gjør ham spesielt kvalifisert til å lede den første kirka. For dersom Peter, som faktisk sviktet Jesus og feilet så totalt, kunne få tilgivelse for syndene sine og få gjenopprettet forholdet sitt til Gud, da er det mulig for hvem som helst. Det sier noe om kraften i nåden Jesus har å tilby.

V: Om oss
Herrens engel kledde Josva i rene klær, og gjorde ham i stand til å gjøre det han var kalt til. Jesus gav Paulus kraft da Paulus var svak, og i Paulus' svakhet kunne styrken i troen komme frem. Jesus ba for Peter, slik at Peter fremdeles kunne få stå nær Jesus etter å ha sviktet.

Vi merker et mønster her. Et mønster som er viktig å legge merke til. Både ypperstepresten, Paulus og Peter må kunne sies å være mennesker man i kristen tro fort kan kalle for helter. De er skikkelser som står i en posisjon det er lett å se opp til og idyllisere. Og likevel er de så upolerte, så veike og så svake. De svikter, de stinker og de er maktesløse. De er rett og slett menneskelige.

Disse heltene minner oss om oss selv. Vi kjenner oss igjen. Vi kjenner oss igjen i hvordan vi føler oss for dårlige til å komme nær Gud. Vi er skitne. Vi har en tendens til å skryte av oss selv istedenfor å takke Gud de gangene det går godt i livet. Vi gjør det som er galt. Kort sagt: Vi klarer aldri å få til vår egen kristendom.

Nettopp derfor er det så kritisk viktig med de tre heltene vi har lest om i dag. Gud har en tendens til ikke å kalle de store, de perfekte eller de som i utgangspunktet er de beste. Han er derimot den Gud som tar de knuste, de ødelagte og de ikke-fullt-så-pefekte og viser sin storhet gjennom dem. Han kalte dem i Sinai-ørkenen. Han kalte dem på Jesu tid. Og han kaller dem fremdeles i dag.

Det er ikke de perfekte Jesus kaller, men de uperfekte. Og selv etter at han har kalt dem, forblir de uperfekte, noe vi ser hos Paulus. Ja, noen ganger må de nesten jekkes ned for at de ikke skal bli hovmodige og selvgode og glemme Gud. Nettopp derfor er det viktig at å huske på dette: Jesus slutter aldri å kalle. Nåden må tas imot hver dag. For glemmer vi det, er det lett å ende opp i fellen som Paulus måtte unngå: Å bli hovmodig. Og å stole på sin egen styrke istedenfor Guds er en felle vi virkelig bør strebe etter å unngå.

1 kommentar:

Inger sa...

Må berre seie "Amen!"til dette. Denne preika er "to the point" og veldig jordnær. Kjenner at eg liknar både på Josva, Peter og Paulus, ikkje når det er snakk om heltestatus, men som feilande, stinkande og svake menneske, men som blir gjort rettferdige, reine og sterke i det Jesus har gjort.

Guds velsigning over både talar og tilhøyrarar!