Om 17.januar

De fleste av oss har visse dager i året som er spesielle. Dager som kanskje er særlig satt av til ettertanke. For meg har 17.januar vært en slik dag helt siden 1995. 17.01.1995 kl.05:46 var tidspunktet for Hanshin-jordskjelvet i Kobe, som krevde over 6.300 liv.

Det er lite som er mer skremmende enn et jordskjelv. Den trygge grunnen under en gir etter og viser seg å være minst like forræderisk som andre naturkrefter og elementer.

I år merker jeg likevel at et annet jordskjelv får en minst like stor bevissthet på denne dagen i mitt hode. Det er snart ett år siden Tohoku-jordskjelvet i Japan 11.mars, som ble etterfult av en ufattelig destruktiv tsunami. Katastrofen var enorm, ødeleggelsene var totale og nesten 20.000 menneskeliv gikk tapt, enten som bekreftede omkomne eller savnede. Selv et materielt velstående og utviklet land som Japan kan totalrammes av naturkatastrofer, og det hele slår oss i ansiktet som et gigantisk memento mori.

Da Tohoku-katastrofen inntraff i fjor, var det veldig mange som uttrykte "Vi kan ikke forestille oss hvordan de har det." Det er sant, men 17.januar 1995 gav nok både meg og mange andre en viss anelse av hva å stå midt oppi en slik katastrofe vil si. Å miste alt og alle. Å bli totalt frarøvet for fremtid og håp. Men samtidig, som overlevende, å måtte ta steget videre, både for sin egen og andres del. At livet til slutt vil gå videre, rett og slett fordi livet må gå videre.

Dagen i dag er tid for å huske på jordskjelvofre i bønn og ettertanke, enten de ble rammet 17.01.1995, 11.03.2011 eller når det enn måtte være.