tirsdag, desember 13, 2011

Assassin's Creed: Revelations

Å skulle sette seg ned og skrive en anmeldelse av et Assassin's Creed-spill er neimen meg ikke lett, selv på hobbybasis. Den etterhvert veletablerte serien har siden starten i 2007 hatt jevnlige utgivelser, og hver utgivelse forsøker på å skape noe nytt og spennende. Samtidig har serien beholdt noen av de irritasjonsmomentene som har fulgt med serien i alle dets fire leveår, og hvorvidt historien faller i smak er i aller høyeste grad en smakssak – en smak som ofte avhenger av hvor interessert en er i historisk korrekthet, konspirasjonsteorier og hvor irritert en blir over at alle historiske personer tydeligvis snakket elendig engelsk med historiens mest kunstige dialekter.

(Les også: Assassin's Creed, Assassin's Creed II og Assassin's Creed: Brotherhood)

Hvor mye glede en får ut av et spill i Assassin's Creed-serien er dermed en absolutt subjektiv sak, kanskje mer enn innenfor spillmediet ellers. Alt i alt kommer det an på hvilke faktorer man vektlegger, hvilket forhold en har til de tidligere spillene i serien og om de eventuelle nyvinningene faller i smak. For min egen del kan jeg informere om at det første spillet kjentes noe middelmådig, toeren var det beste i serien så langt mens Brotherhood føltes noe ensformig og repeterende. Spenningen var derfor stor angående Assassin's Creed: Revelations, det siste spillet i det som blir omtalt som Ezio-trilogien.

Denne gangen går turen til Konstantinopel anno 1511

I skjæringspunktet mellom øst og vest
Handlingen i Assassin's Creed: Revelations fortsetter omtrentlig en uke etter avslutningen i Brotherhood. Desmond Miles, seriens hovedperson som gjenopplever minnene til sine snikmorder-forfedre i maskinen Animus, har glidd inn i en form for koma, mens bevisstheten hans er fanget i en kjerneutgave av Animus-programvaren. Her lærer han at den eneste måten han kan gjenforene kropp og sinn er å fullende det han har begynt på, og avslutte minnesynkroniseringen med sine to forfedre Altaïr og Ezio. Dermed bringer eventyret oss til Konstantinopel (også kjent som Bysants og Istanbul) anno 1511, og nok en gang er det snikmorderen Ezio Auditore da Firenze vi følger gjennom hoveddelen av spillet. Ezio er på jakt etter fem nøkler til biblioteket i Masyaf, festningen hvor snikmorderordenen hadde sitt sete i Altaïrs tid, og biblioteket skal huse en gjenstand som kan endevende og muligens avslutte konflikten mellom snikmorderne og tempelridderne. Samtidig blir Ezio fanget opp i politiske konflikter i Konstantinopel, hvor tempelridderne ikke uventet har en finger med i spillet.

Konstantinopel er et rikt senter for handlingen i Revelations. Som hovedstad for et gammelt imperium som falt seksti år før spillets handling, var Konstantinopel et spennende møtepunkt mellom Europa og Asia. Det var også et rikt sentrum for kultur og artikektur. Sistnevnte er vidunderlig og livaktig konstruert i Revelations, og Ubisoft viser at de etterhvert begynner å få taket på å digitalt rekonstruere gamle historiske byer. Byen yrer av liv, har mange spennende områder og byr på mer variert terreng enn det Roma anno 1501 gjorde i Brotherhood.

Handlingen er det derimot så som så med. Det skal sies at etter å ha forlatt det noe forutsigbare plottet i Brotherhood er historien i Revelations noe bedre og spennende. Den mangler likevel de helt store overraskelsene, og selv om den historiske arenaen føles forfriskende kjennes historien ut som et opptråkk av gamle stier. Det kan virke som at Ubisoft begynner å gå tom for ideer for spillhistorier satt i rennessansen. Kanskje like greit at Revelations er det siste spillet med Ezio i hovedrollen?

Bylandskapet er både stort, variert og vakkert.

Mye av det samme
Oppskriften i ssassin's Creed-spillene er stort sett den samme: Man får et historisk byterreng som er temmelig åpent. Her kan man boltre og kaste seg frem i ekte parkour-stil over hustak og mellom folkemengder, for så å støte på noen oppdrag som driver historien videre. Flere av disse oppdragene kan du løse slik du selv vil, men som snikmorder sier det seg selv at ofte involverer det eliminasjon av sentrale tempelridder-personligheter. På denne fronten har det ikke skjedd overraskende mye i serien siden Assassin's Creed II, og det gjelder også denne gangen. Fremdeles kan man leie tyver, leiesoldater eller kvinner til å distrahere vakter, man kan bruke den skjulte klingen og andre våpen eller gjemme seg i folkemengder og høystakker. På våpenfronten introduseres det svært lite nytt, med unntak av bomber. I Revelations kan man mekke forskjellige bomber som dreper eller distraherer, og ingrediensene gir mulighet for en del variasjon. Dessverre er det ytterst sjelden at bombene føles nødvendige, og følelsen av mangelen på nyheter er dermed et faktum.

Som mestersnikmorder høster Ezio stor respekt, og deler av spillet kan brukes på å utnytte respekten til å rekruttere nye snikmordere. Oppskriften er den samme som i Brotherhood, men grenser ofte til det banale. At man får mennesker man nettopp har hjulpet ut av livsfare til å bli med i ordenen kan man forstå, men et scenario der du rekrutterer en kar fordi du løper raskere enn han eller stjeler mer enn henne? Nei, det blir for søkt. Mangelen på gode og varierte sideoppdrag preget Brotherhood, og dessverre rammer de samme symptomene også Revelations. Sideoppdrag er heller ikke det eneste som mangler i spillet: Også gåter som setter de små grå i sving er fullstendig fraværende (her var Assassin's Creed II et ypperlig eksempel, hvor kryptografiske oppgaver var sentrale sideoppdrag).

Nå blir det bråk! Ja, et realt ståk...

Knappekrøll og tetris-tull
Problemene ser dessverre ut til å stå i kø for Revelations. Assassin's Creed-serien har i mine øyne alltid slitt med å tilby gode kontroller, og altfor mange funksjoner bruker for mange av de samme knappene, noe som ofte får fatale følger (bokstavlig talt). Og det kan virke som at Ubisoft har forsøkt å endre på dette, ettersom noen kontrollfunksjoner som falkeblikket har fått designert nye knapper. Men knapperot er fremdeles et faktum i Revelations. Ezio hopper og gjør stort sett dit han vil, ikke dit spilleren vil, og det er få spill som har fått aggresjonen til å koke så kraftig i meg som Revelations (i den grad spillere utvikler voldelige tendenser, er det ikke voldelig handling og tematikk men kontrollsystem ala dette som må ta skylden). Mens vi snakker om kontrollsystem, kan man jo i samme slengen nevne at Revelations følger forgjengerens kampkontroller hvor man med et enkelt tastetrykk kan gå ifra det ene drapet til det andre i store kamper. Løsningen er at de kampsituasjonene man havner i under spillingen er banalt enkle. På denne fronten har serien stagnert kraftig med de to siste installasjonene; det hele blir fordummende lett.

Mens vi snakker om fordummende: Når du blir lei av å spille som Ezio, kan du spille som Desmond i Animus-kjernen og løse fem småoppdrag hvor man blir bedre kjent me Desmonds historie. Her entrer man for første gang i serien et førstepersonsperspektiv, og skal forsere noen psykedeliske rom med noe som kan minne om plassering av tetrisklosser i 3D. Jeg har riktignok ønsket av Ubisoft skulle tilføre serien noe nytt snart, men dersom dette er deres svar på tiltale kan de bare spare seg. Det er lenge siden jeg har spilt noe så dørgende kjedelig som Desmond-oppdragene, og det er kun interessen for Desmonds historie som driver deg til å i det hele tatt forsøke deg på dem.

Er det ikke noen forbedringer i spillet i det hele tatt? Jo, noen er det heldigvis. Jeg har tidligere nevnt at Konstantinopel er mer fargerik og spennende enn hva Roma var, og at historien er hakket bedre. I tillegg fortjener musikken en liten oppmerksomhet. Serieveteran Jesper Kyd har med soundtracket til Revelations tatt et stort steg videre fra musikken i Brotherhood, som ofte føltes malplassert og sjelden trigget den gode følelsen i spilleren. Denne gangen ser det derimot ut til at han har lært, noe som fortjener ros.

Et eksempel på hvordan man lager bomber i Revelations.

Pensjonstid
Er Assassin's Creed: Revelations verdt tiden og pengene dine? Det kommer an på så mangt. Har du ikke spilt noen tidligere spill i serien vil nok mange av frustrasjonsmomentene gå deg hus forbi, og du kan sikkert legge til både en og to på karakterskalaen. Syntes du Brotherhood var storartet og ønsker deg så få forandringer som mulig, bør du bli fornøyd. Men er du slik som meg, som syntes at serien begynte å gå ett steg frem og to tilbake i Brotherhood, da er det ingen hast med å bruke pengene dine ennå. Ezio har i Revelations bikket 50 og begynner å bli gammel, og med Revelations merker man at det gjør serien også. Håpet er derfor at Ubisoft nå kan legge en ellers så spennende rennessanse bak seg, og begynne å skue fremover mot en ny og spennende tidsalder i Assassin's Creed III.

Spillet er tilgjengelig til både PS3, Xbox 360 og PC. Spillet er spilt på PS3, og kun enspillerdelen er testet.

Score: 6/10

2 kommentarer:

Silje sa...

Hei :) Om du vett om någen ps3 (eller wii for den sags skyld, men tvile på at de finst) spel så har middelalder tema, men der du ikkje trenge å gå ront å dreba folk?? hehe. Eg elske middelalderen, så hadde vært kjekt me ett..ka ska me sei, någe sånn a la chrash bandicot viss du fatte.bare i ein middelaldersetting å ikkje så barnslikt..men ligavel ikkje at de bler for guttete..hehe..

Ingar T. Hauge sa...

Hei. Jeg har forhørt meg litt med noen av de andre i GR-redaksjonen, men det er ingen av oss som umiddelbart kommer på noen spill som passer til kravene dine. Det eneste forslaget som dukket opp var The Sims: Medieval, men det tror jeg kun finnes til PC. Alternativet blir stort sett bare strategispill til PC.

Nei, her har virkelig utviklerne et ubrukt potensiale, gitt...