fredag, september 16, 2011

Om sommerens storfilmer


Sommeren er som regel tiden for den ene store blockbusteren fra USA etter den andre. For den som er glad i film, kan juni-august dermed være en god tid på året. For den som er glad i film og som foretrekker å bruke sommeren på å reise, kan det derimot ta noe tid før alle sommerens filmer som skal sees er inntatt. Slik har det da vært i mitt tilfelle, og for min del ble ikke bunken med sommerfilmer unnagjort før på onsdag (selv om jeg fikk sett tre av dem på ei uke da jeg kom tilbake til Oslo). Dermed kommer ikke den korte gjennomgangen og presentasjonen av hver av dem før nå (i kronologisk og kvalitetsmessig stigende rekkefølge, underlig nok):

Green Lantern:
Superheltfilmer har vi sett mange av det siste tiåret, noen av dem bedre enn andre. Til min store glede som DC Comics-fan har de to siste Batman-filmene vært storslagne av karakter, noe Christopher Nolan skal ha mye av æren for. Til min store skuffelse som DC Comics-fan er det derimot få andre av DC-heltene som gjør seg like godt på lerretet. Filmatiseringen av Green Lantern (tegneseriehelten Sheldon i The Big Bang Theory er så glad i, se bl.a. her og her) er dessverre en så stereotyp superheltfilm som man kan få det. Tøffing på kjøret redder romvesen, romvesen er medlem av en intergalaktisk fredsstyrke, tøffingen utpekes som arvtager til det døende romvesenet, tøffingen redder verden og vinner dama...you know, the works. Tross et godt grunnmateriale som man har liggende i tegneseriene, makter filmer verken å engasjere eller overraske. Ikke engang jagerflyscenen i starten av filmen klarer å heve øyenbrynene; dette klarte faktisk Top Gun bedre på 80-tallet. Det er selvsagt lov å håpe at oppfølgeren blir bedre, men jeg har mine tvil.

Cars 2:
Hvem kan vel ikke like Cars? En Pixar-film om racerbiler og andre slags biler (hvor øynene er plassert i frontruta og ikke i lyktene, slik det tradisjonelt ble gjort før i tiden) er jo bare nødt til å vinne barnehjerter i alle aldre, og Lightning McQueen er langt på vei blitt mer populær enn de fleste andre Disney-helter (inkludert i min nevøs hjerte). Kritikerne har derimot vært negative til oppfølgeren, og til en viss grad kan man forstå dem. For Cars 2 er uten tvil den svakeste Pixar-filmen på lenge, om ikke totalt. Med det sagt, så har Pixar særdeles mye å gå på, noe som gjør at Cars 2 fremdeles både er morsom og underholdende. Å veve inn flere spionfilmelementer i filmen har vekslende utfall, men totalt sett er Cars 2 likevel en film jeg lo høyt og godt av flere ganger (ikke minst når gjengen er i Tokyo). Spennende er den også med sine racing-scener, og burde være nok til å tilfredsstille den som ikke er altfor kritisk.

Harry Potter and the Deathly Hallows, Part 2:
Mange har kjent på en stor sorg i sommer, fordi Harry Potter-filmene endelig har nådd sitt endepunkt. For min del, som alltid har følt at filmene er noe mangelfulle og ufullstendige, var sorgen betraktelig større for fire år siden da den siste boka kom ut. Mange har også vært delte i meningene når det gjelder filmatiseringen av den siste boka, ettersom todelingnen gjorde at mange følte at del én ble for langtekkelig. Selv mener jeg dette var et strategisk valg, ettersom bruken av duologi gjør at man ikke behøver å stresse seg gjennom filmatiseringen av en innholdsmettet bok. Men hva man enn måtte mene om den første delen, så er det klart at andre delen uten tvil er blant de bedre filmene. Historien nøstes opp på en helhetlig og oversiktlig måte, samtidig som at spenningsnivået når i taket når det siste uungåelige slaget mellom Voldemorts tilhengerskare og hans motstandere braker løs. Filmen (og boka, la oss ikke glemme det) er mettet med overraskelser, spenning og kanskje også et øyeblikk og to som vil presse tårer frem hos de mer følsomme sjeler (m.a.o. de mer følsomme enn meg selv). Og endelig får man svaret på hvor seriens kanskje mest enigmatiske karakter, Severus Snape, regner sin tilhørighet. Om du ikke skulle orke å lese boka (lettlest som den er til tross for sin store størrelse) er film to en god avslutning av en varierende filmserie.

Captain America: The First Avenger:
Som DC Comics-fan er det surt å innrømme det, men årets mest underholdede superheltfilm så langt tilhører Marvels persongalleri. Det er forøvrig det eneste sure med Captain America-filmen, hvor en av verdens eldste superhelter (kapteinen gjorde sin debut i 1941, etter både Fantomet, Batman og Superman) bringer til lerretet på særdeles underholdende vis. Som den første forsøkskaninen i et eksperiment som skal danne en hær av supersoldater (som det selvsagt aldri blir noe av), blir stusselige og svake Steve Rogers gjort om til en muskelbunt uten sidestykke. Filmen serverer god progresjon, morsomme detaljer til andre Marvel-filmer og tegneserieversjonen av kapteinen (bl.a. deles første nr av Captain America ut til skuelystne barn i filmen) og jevnt over godt skuespill. Ikke minst er det underholdende å se Hugo Weaving som skurkerollen, en skuespiller vi har sett altfor lite til siden den storslåtte V for Vendetta

Rise of the Planet of the Apes:
Den første Planet of the Apes-filmen fra 1967 skapte filmhistorie med sin avslutningsscene, og er fremdeles en god science fiction-film. De andre apefilmene har hatt noe varierende kvalitet, og remaken av den første filmen som Tim Burton lagde i 2001 var katastrofalt dårlig. Derfor var det med en viss skepsis jeg gikk for å se Rise of the Planet of the Apes, som rent handlingsmessig bærer flere likhetstrekk med Conquest of the Planet of the Apes. Men jammen meg overrasket regissør Rupert Wyatt. Ikke bare har han laget en film som både kan tjene som en total reboot av serien og som en prolog til den eksisterende serien (hvorav jeg inntil videre ser på filmen i lys av sistnevnte alternativ), han har også maktet å lage en film som både tar vare på apefansen og samtidig viser respekt for kinogjengere som bare er middels interessert i sci-fi. Spørsmålet om hva som kan skje når mennesket forsøker å ta kontroll over evolusjonens gang er tydeligvis i skuddet i populærkulturen for tide (ja, jeg har Deus Ex i tankene nå), og Rise of the Planet of the Apes gir et særdeles interessant perspektiv på hvordan det hele kan gå temmelig gæærnt. Har man sett den første apefilmen er det nok av referanser som gjør opplevelsen betraktelig bedre, men dette er ikke noe krav. Anbefalingen er herved gitt!

Så, hvilke filmer har dere sett i sommer? Noen favoritter og/eller anbefalinger?

2 kommentarer:

Heidi sa...

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å se apefilmen, men fikk lyst etter å ha sett Fr. Robert Barrons videokommentar til den på YouTube, så nå venter jeg på DVD-en. Ellers likte jeg Harry Potter-filmen godt, selv om det ble litt i overkant mye løping i trapper.

Christer van der Meeren sa...

Skal snart se Hodejegerne. Ellers har det ikke blitt mye kino i sommer, bare Harry Potter. Helt OK avslutning på, som du sier, en varierende filmserie.