lørdag, september 10, 2011

Om Mark 7:31-37


På Fjellhaug er vi såpass priviligerte at vi har en gresk-gruppe, hvor vi hver onsdag går gjennom kommende søndags prekentekst på det greske grunnspråket. Morgendagens tekst er hentet fra Mark 7:31-37, og under onsdagens gjennomgang av teksten var det et par perspektiv som dukket opp som kunne være interessante å dele.

Først, en nærmere kikk på vers 32: "De førte til ham en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale, og de bad ham legge hånden på ham." Vanligvis brukes ordet κωφός (kåfos) i NT om stumme, men i dette verset brukes det mer uvanlige adjektivet μογιλαλον (mogilalos), her oversatt med "vanskelig for å tale."

Bruken av μογιλαλος skjer i det greske NT kun én gang. I den greske oversettelsen av GT, Septuaginta, forekommer også dette ordet kun én gang, og det er i Jesaja 35:1-6:

Ørkenen og det øde land skal glede seg. Ødemarken skal juble og blomstre som en lilje.

Den skal blomstre og juble, ja, juble og synge med fryd. Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt.

Styrk de slappe hender, og gjør de vaklende knær sterke!

Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse. Han kommer selv og frelser dere.

Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører lukkes opp.

Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble. For kilder bryter fram i ørkenen, og bekker i ødemarken.


Det virker lite tilfeldig at Markus velger å bruke μογιλαλον i teksten. Vi befinner oss i Dekapolis-området, nord for datidens Israel og i det som Jesaja karakteriserte som Libanon. Markus ser dermed en kobling mellom Jesu handling og Jesaja-teksten, som blir som en profeti å regne. Kanskje ikke så rart, når man bare noen kapitler senere i Jesaja har en annen kjent tekst som er koblet opp mot Jesu virke:

Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de elendige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne. (Jes 61:1)


Det andre punktet som skaper et snev av merkverdighet i teksten er vers 33: "Han tok ham da med seg avsides, bort fra folket. Han stakk fingrene i ørene hans, spyttet og rørte ved tungen hans."

Mange fortolkere har prøvd å forklare Jesu handling her. Skaper han et magisk rite? Er det slik at man regnet med at spytt hadde helbredende kraft i gamle dager? Teoriene har vært mange. Kommentarforfatteren som skiller seg mest ut ifra mengden med søkte teorier er trolig Richard Lenski. Hans tanke er at Jesus rett og slett bruker tegnspråk overfor den døvstumme. Ved andre anledninger henvender Jesus seg direkte til dem han helbreder med ord, slik som i teksten om den lamme ved Betesda-dammen ("Vil du bli frisk?", Joh 5:6). Til den døvstumme vil muntlig kommunikasjon falle død til jorden, men dette forhindrer ikke Jesus i å kommunisere med mannen på mannens egne premisser.

Å jobbe med prekentekster er med andre ord spennende saker. Å jobbe med dem på grunnspråket gjør det dobbelt så moro, minst.

3 kommentarer:

Johanne sa...

..og for di av oss som ikkje går på Fjellhaug, eller kan gresk, e det veldig greit med smarte venner som dele av sin visdom på denne måten :)

Ingar T. Hauge sa...

For all del: Jeg har jo stor glede av både gresken og hebraisken selv. Om denne gleden kan komme til nytte for andre, er det bare et ekstra pluss.

haraldhauge sa...

Sånt liker vi å lese!

(Selv om jeg ikke får brukt alle godbitene i morgendagens preken...)