torsdag, mai 12, 2011

Om kristen vekst og helliggjørelse

Bedre sent enn aldri: Her følger en tale jeg holdt på Kvitsund vgs i begynnelsen av april. Talen er med andre ord rettet til ungdom i midten av tenårene. Forhåpentligvis inneholder den ikke de største teologiske brølerne.

Å vokse og helliggjøres som kristen
Sett at du nettopp har blitt kristen. Du har etter lang tid innsett at dette med Jesus ikke handler om hva du kan gjøre for å tilfredsstille Gud, men at Jesus allerede har betalt den pris som måtte betales for den som ønsker å ta imot Guds gave. Din synd er sonet, straffen har blitt lagt på ham, du er fri. Da er spørsmålet: Hva nå? Hvor går veien videre? Hvordan skal livet som kristen utfolde seg?

Det første du skal vite, uansett hvor lenge du har vært kristen, er dette: Dersom du ble en kristen fordi du regnet med at da skulle du komme på innsiden med Gud, få gode kristne kontakter og få mange fordeler på en eller annen måte, kommer du til å gå på en smell. Å være kristen er langt ifra den enkle vei man kan ta i livet. Tvert imot: Jesus lover oss at dersom du blir kristen, er du nærmest garantert å komme i trøbbel på en eller annen måte.

En viss tysker ved navn Martin Luther snakker om dette i sin preken over teksten hvor Jesus stiller stormen. I teksten leser vi at sjøen er stille før de legger ut fra land, men idet Jesus har gått ombord i båten og de seiler avgårde begynner sjøen å storme. Luther sier: «Vil du være kristen, må du belage deg på storm. Vil du ikke det, kan du seile din egen sjø. Så skal vi nok se hvordan det går med deg til slutt.» Selv om det stormer er det altså ingen dårlig avgjørelse å være i samme båt som Jesus. Han er jo tross alt herre over stormen.

Det kristne livet kan være motstandsfylt. Men i motstand vokser man. Det er i motbakke man beveger seg oppover og fremover. Dere som bor her på Kvitsund vet sikkert hvordan det er å gå i fjellet. Jeg er veldig glad i å gå i fjellet. Noe av det mest spennende med å gå i fjellet er at dersom man ser fremover, vil man ikke nødvendigvis se noen progresjon. Man ser en haug med stein som er forferdelig tunge å komme seg over. Men dersom du ser deg tilbake, vil du fort se at du har kommet langt høyere enn tidligere.

Dette med å vokse og gå fremover er en ganske naturlig ting som kristen. Paulus skriver om dette bl.a. i Galaterbrevet. Galaterbrevet er et brev som kan være bra å lese dersom du nettopp har blitt kristen, for dette brevet skrev Paulus ikke mer enn åtte-ni måneder etter at han hadde grunnlagt menigheten der. De var med andre ord temmelig ferske kristne. Han skriver i Gal 5:19-24:

Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke. De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.

Det er fort gjort å miste motet når man leser slike lange lister. Derfor skal vi bruke litt tid på dette sammen og se på noen viktige moment.

For det første må du vite dette: Du kan aldri bli frelst og rettferdig fremfor Gud av egne handlinger. Aldri! Uansett hvor mye du måtte prøve, så er det ikke mulig for deg å bære frem frukter som glede, fred og godhet alene. Det er Åndens frukter, som det står i teksten. Det er gjennom Jesu Kristi frelse at du mottar disse fruktene, og at de etterhvert vil vokse frem. Det er han som står for veksten, ikke du. Derfor kan Luther si at gode gjerninger og handlinger kommer til å vokse naturlig frem hos en kristen, fordi det avhenger ikke av oss men av Ham. Eller sagt med andre ord: Du gjør ikke gode gjerninger for å bli kristen, du gjør gode gjerninger fordi du er en kristen. Det du skal bære frem for Gud er frukt, ikke produkt.

Men kanskje har du allerede vært kristen i flere år, og tenker med deg selv: Men jeg ser ikke disse fruktene i mitt liv. Eller: Men jeg ser bare de dårlige fruktene i mitt liv. Da sier Jesus: Et tre kan ikke bære både god og dårlig frukt. Har du dårlige frukter som henger fast, så må du få tatt et oppgjør med dette. Det kan være så mye, men ut ifra teksten vi nettopp leste kan det f.eks. være ting som pornografi, penger, folk du ikke tåler trynet på, alkoholmisbruk, piratkopiering eller at noe som spill, fotball eller TV tar all oppmerksomheten din. Nå sier jeg ikke at materielle ting som TV eller fotball er gærne i seg selv. Tvert imot, det er viktig å være opptatt av samtidskulturen og ha hobbyer. Men dersom de tar all din tid og oppmerksomhet, hvor blir det plass til Gud i livet ditt? Derfor sier jeg det en gang til: Har du konkrete synder som går igjen i ditt liv, så legg dem frem. Først og fremst for Gud, men jeg vil også oppfordre deg til å legge dem frem for en kristen du stoler på. Det kan være en slektning, en lærer, en jevngammel eller en som er noen år eldre og mer erfaren enn deg. Noen synder vil du kanskje ikke bli kvitt med en gang. Noen synder setter dypere spor enn andre, og noen synder vil du kanskje slite med hele livet. Men lar du dem herje fritt i deg, blir det ikke mye plass til Åndens frukter.

I slutten av Galaterbrevteksten leste vi at De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster. Hva betyr dette? Dette med å være kostfestet med Kristus er et viktig ord hos Paulus, og han bruker det flere ganger. En annen gang han bruker dette begrepet er i Rom 6:

Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? […] Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden.

Her skriver Paulus at vi er korsfestet med Jesus. På gresk, språket NT er skrevet på, står det at vi er sammenkorsfestet med Kristus. Når vi blir kristne, får vi del i den rettferdigheten og nåden som følger med hans død. Men korsfestelse er en grusom måte å dø på. For man dør ikke med en gang. Man henger der, gjerne opptil flere dager, og kan fremdeles bruke sansene og merke alt som skjer rundt oss. Men at det er døden nær er det ingen tvil om. Sånn er det å bli en kristen. Selv om vi har blitt kristne og hengt synden opp på korset, så dør ikke synden med en gang. Den vrir seg i dødskramper og ber deg om å ta den ned fra korset. Det er derfor en kristen må gjennom det som kalles den daglige omvendelse, hvor vi hver dag må legge av oss vår synd fremfor Jesus.

Vi skal lese mer om hva det vil si å vokse som kristen i 1.Kor 3:1ff:

Og jeg, brødre, kunne ikke tale til dere som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. Melk gav jeg dere å drikke, ikke fast føde. For dere tålte det ennå ikke. Heller ikke nå tåler dere det. For dere er ennå kjødelige. [...] Når en sier: Jeg holder meg til Paulus! - og en annen: Jeg holder meg til Apollos! - er dere da ikke kjødelige? Hva er da Apollos? Eller hva er Paulus? Tjenere som førte dere til troen, og det etter som Herren gav enhver. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst. […] For vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åkerland, Guds bygning.

Jeg er onkel til fire smårollinger. Da de ble født, var de så små at jeg turde nesten ikke holde dem, for de var så små at de så ut som om de kunne gå i stykker. Samtidig visste jeg at det var fullstendig normalt for nyfødte barn å være så små. Men dersom det går to år og babyen ikke har forandret seg i det hele tatt, da bør det blinke noen varsellamper. Paulus sammenligner her menigheten i Korint med slike småunger som ikke spiser annet enn babymat. Han sier ikke at de skal gjøre det hele tiden som kristne, men at der de er nå i livet er dette alt de tåler. Uansett: Når unger eller vi som kristne vokser, så er ikke det noe vi kan skryte av og si «Se så flink jeg er til å vokse da, mamma!» Vi kan spise og ta til oss næring, og for en kristen er denne næringen de fire B'er: Bønn, bibel, brorskap og brødet, altså nattverden (Acta 2:42). Men Gud gir vekst! Det er alltid Gud som står i sentrum.

Avslutningsvis vil jeg stille dere spørsmålet: Hva er vitsen med å vokse som kristen? Kan jeg ikke bare være den jeg er slik jeg er nå? Vel, bortsett fra det jeg nettopp påpekte med at det er like naturlig for en kristen å vokse som det er for en unge, så er det et annet mål med det å vokse som en kristen. Målet er å leve med Kristus som mål. En mann som het Ignatius av Loyola, som stiftet den katolske munkeordenen jesuittene, hadde et motto: Til Guds større ære. Han skrev at uansett hvilken retning man tok i livet, skulle man gjøre det med tanke på at det skulle peke på Gud. Om noen valgte å gifte seg, skulle det være et middel for å peke på Gud som målet. Om noen valgte å bli munker, var det et annet middel for å peke på Gud som målet. Dette snakker Jesus om i Bergprekenen, og når han snakker om kristne som verdens lys i Matt 5:16 står det: «Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.» Åndens frukter er altså ikke bare til for at vi skal få en nærmere og større relasjon til Gud. De skal også peke på Gud for andre. Hvorfor? Fordi folk vil aldri gidde å høre på hva du har å si dersom det ikke henger sammen med det du gjør.

Når du en gang er ferdig på Kvitsund og skal ut i den store verden, må du ikke regne med at folk kommer opp til deg og spør «Så, har du en religiøs tro? Skal vi sette og ned og snakke om våre trosliv og motsetninger, sånn at du kan fortelle meg om Jesus?» Mest sannsynlig ikke. Men det folk vil se på er ditt liv og din oppførsel. Og der skal det ikke store fruktene til for at det skal bli synlig. Derfor er det viktig å huske på at når Jesus sier i misjonsbefalingen «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler,» da tenker han ikke bare på de som reiser til fjerne land og kulturer. Han sier «Begynn i Jerusalem, så i områdene rundt, og så til jordens ender.» Er du en kristen, da er du en misjonær, uansett hvor du er, nettopp fordi det kanskje bare er du som har mulighet til å være et kristent forbilde for de du møter der du er.

1 kommentar:

Dag Henning sa...

God tale, Ingar! Den gav meg noe og den gav helt sikkert noe til de du pratet til. Når får jeg høre deg tale? :-)