fredag, mai 27, 2011

Om emosjonell fattigdom


Forrige vår ble jeg grepet, rørt og engasjert av en japansk animasjonsserie ved navn Welcome to the N.H.K. Det ble en høyst gripende opplevelse, fordi serien midt i sin surrealisme og noe merkelige humor traff et brennaktuelt samfunnsproblem på kornet: Unge mennesker som faller utenfor i det japanske samfunnet. Serien fokuserer på Tatsuhiro, som ved seriens begynnelse ikke har vært utenfor leiligheten sin på fire år (bortsett fra å kjøpe mat på 7-Eleven). I utgangspunktet var han en ung og lovende student, men et plutselig anfall av sosial angst fikk ham til å isolere seg fra omverdenen.

Tatsuhiros historie er ikke uvanlig. I Japan kalles denne gruppen for hikikomori (som direkte oversatt betyr ''unna-dragere''): Folk som trekker seg unna omverdenen fordi de av forskjellige årsaker ikke takler presset eller forventningene som venter på dem der ute. Tatsuhiro selv er fiktiv, men historien hans kunne like gjerne vært fakta.

Japan er et svært sammensatt land. På den ene siden er religiøse seremonier en viktig del av folkesjela, og japanere kan gjerne ''tilhøre'' både to og tre religioner. På den andre siden er landet svært sekulært og materielt orientert. Karriere, penger, ektefelle og evner er de høyeste mål i livet. I et så materielt samfunn er ofte kun beste godt nok. Forventningspresset er skyhøyt.

Japanere er flinke til å tenke på fellesskapets beste fremfor egne behov. Etter jordskjelvkatastrofen i mars så man tydelige eksempler på dette. I et land hvor man vet at livet når som helst kan bli fratatt en, utvikler man en evne til å stille opp for hverandre.

Men denne kollektive tankegangen har sin pris. For fellesskapets skyld er det viktig at enkeltbehov kommer i andre rekke. Man skal ikke være mer til bry enn nødvendig. Man skal ikke bry naboen og vennene med trivialiteter. Dermed blir det viktig å holde maska og ikke vise alle slags følelser i offentligheten. For hvorfor skal man bry verden med sine egne problemer, når det sikkert finnes dem som har det verre enn en selv?

For mange japanere blir dette skuespillet hvor man skjuler sitt egentlige jeg for vanskelig. For tungt. De makter det ikke. Og fordi det japanske samfunnet er så orientert mot felleskapet og materialismen, blir fallet stort når man først faller. Man mister ansikt. Man vanærer familie og venner. Og verst av alt: Man mister en mål og mening med livet. Resultatet ser man blant annet på selvmordsstatistikken: Japan har en av verdens høyeste selvmordsrater, og over 30.000 tar sitt eget liv i året.

I et tilsynelatende uendelig mørke skinner kirka i Japan med et håpets lys. Et verdens lys, som vitner om at verden er mer enn bare det materielle. Et kjærlighetens budskap, som vitner om Han som viste oss det ultimate offer og innfridde de krav vi aldri kunne innfri overfor Gud. Et evig budskap om nåde og sannhet i en forgjengelig verden. Et budskap like aktuelt både for den vellykkede businessmann og den mislykkede hikikomori.

Innlegg skrevet for iTro.

1 kommentar:

Espen sa...

Kan jo begynne å lure på om jeg er japaner i sjela, egentlig. For både prestajsonspress og putte seg selv i andre rekke, er ting jeg opplever grave konsekvenser av nå, med et liv i fritt fall.

Men for meg er det ikke så mye trøst i troens varme barm (mye fordi jeg har litt andre trosoverbevisninger, gjerne) - for meg har det gjerne fungert bedre med tankegangen at det er veldig viktig å pleie seg selv - ta tid til egne behov, å faktisk vite at vennskap betyr at man har (men også tilbyr) en skulder å gråte på. Ved å sette av tid til egne behov får en et kontinuerlig overskudd som kan brukes til å støtte opp om andres behov, som igjen gir dem ekstra overskudd til å støtte deg - og da har man en veldig god sirkel gående.

I tillegg vil du da ha overskudd til å utvikle egne ferdigheter, o.l. som gjør at man kanskje får et mindre opplevd/indre prestasjonspress - og man møte spå middelveien mellom å utføre og å drømme om prestasjoner (mener at en middelvei er viktigere enn å komplett eradikere prestasjonspress).

Men det er gjerne to sider av samme mynt på noen måter - det handler jo i det store og hele om å finne en vei til indre fred og håp, finne en kilde til overskudd og glede som kan hjelpe en i en ellers veldig tung hverdag.


(hvis du leste at jeg sa en annen trosretning og ble nysgjerrig: jeg er deist, samt tror på sjelen som et uforanderlig selve som er over våre verdslige kropper).