mandag, mai 02, 2011

In memoriam: Harald Hauge sr. (1926-2011)

Bildet er tatt i 2006, og var det eneste jeg hadde tilgjengelig for øyeblikket.

En stor mann sovnet stille inn sent på kvelden 1.mai. En mann som jeg helt oppriktig kan si har formet meg og min bevissthet om hvem jeg er. Harald Hauge senior, min farfar, har nå stridt ferdig den gode strid her på jorda.

Etter to måneders sykdom kom ikke dødsbudskapet som noen overraskelse. Døden kommer som kjent til oss alle på ett eller annet tidspunkt, men i noen tilfeller kan vi være mer forberedt på den enn andre og ta imot den når den kommer. Sorgen vil selvfølgelig være der, men man slipper heldigvis å sitte igjen med de vonde spørsmålene som hvorfor og hvordan og hvorfor akkurat ham.

Sorgen blir også noe mindre med tanke på evighetsperspektivet. Til alle tider har troen på Jesu Kristi frelsesverk for våre synder vært en sentral del av farfars identitet, og ved alle familiesamlinger var det nettopp dette som ble trukket frem. Dermed kan farfar nå stå sammen med sin kone Margrethe fremfor Guds trone, fordi, som farfar ofte siterte: Alle dem som tok imot ham, de gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. I Jesu oppstandelse ligger håpet, seieren og freden.

Kristus lever, vi skal leve
det er døden som er død.

Det er dermed en grunn til at jeg alltid kommer til å huske farfar som en troshelt og en patriark.

Jeg synes noen dagers bloggepause er på sin plass nå.

3 kommentarer:

Eirik Brekke Hauge sa...

Vell sagt. Komme te å savna han.

Christer sa...

Kondolerer.

Islandur sa...

Kondolerer.
Og takk for gode frelsesord.