onsdag, mars 23, 2011

Inazuma Eleven

En ting skal japanerne ha: De er et folkeslag med forholdsvis åpent sinn. For oss vestlige mennesker kan det fort se ut til at ingenting er for sært for det japanske folk. Kanskje var det nettopp derfor Japan var det dominerende landet på spillmarkedet i så lang tid; ingen idéer er for sære å prøve ut. Små og monstre som skal fanges i rødhvite baller? Ingen problem. En småfet rørlegger som stadig vekk må springe etter dama si fordi hun er for pen til sitt eget beste? Sjefsidé! Folk med usannsynlige hårfrisyrer som løper rundt med altfor store sverd og leker seg med små grønne kuler kalt materia? Selvfølgelig!

Dermed skal spillstudioet Level 5, best kjent i Norge for Professor Layton-spillene, om ikke annet ha ros for å ha fisket frem en original sjangerblanding med spillet Inazuma Eleven. Se for deg samlemanien fra Pokémon, fotballfølelsen og kontrollen fra Football Manager, karakterdesign fra Yu-Gi-Oh og spesialegenskaper med navn som får angrepsnavnene i Dragonball og One Piece til å virke amatørmessige, så skjønner dere litt av hvilken salig blanding Inazuma Eleven består av. Man kan si hva man vil om sluttproduktet, men unikt er det ihvertfall. Dessuten har konseptet tydeligvis truffet en nerve blant en spillerskare i Japan, for spillet har senere blitt fulgt opp med tre spill til DS og Wii, manga og en animeserie.


Rise to soccer glory!
Sentralt for handlingen står målmannen og ungdomsskoleeleven Mark Evans, kaptein for skolelaget til Raimon (som fritt kan oversettes til tordenporten) ungdomsskole og barnebarnet av en legendarisk målmann, som i sin tid spilte for det ultimate fotballaget Inazuma Eleven. Mark har derimot langt å gå for å nå opp til bestefarens renomé: Skolelaget sliter både med rekrutteringen, motivasjonen og prestasjonene. Resultatene er elendige, og lagets moral synker i takt med de stadige tapene. Dermed er det duket for nedleggelse av laget, med mindre de klarer å beseire regionsmestrene Royal Academy i en vennskapskamp. Med fire mann for lite på laget må ikke Mark bare trene opp et umotivert lag, han må også skaffe nok spillere til laget. Som vanlig er i japanske serier er det den nye mystiske utvekslingsstudenten med en ukjent og mystisk fortid som skal redde dagen. Utvekslingsstudenten Axel Blaze viser seg kjapt å være en tidligere legende innenfor skolefotball som av mystiske årsaker har lagt fotballkarrieren på hylla. Dermed har Mark bestemt seg: Ved å rekruttere Axel til Raimons fotballag skal skolen få et superlag landet aldri har sett makan til.

Historien har absolutt potensial, og Level-5 skal som nevnt ha skryt for at de våger å gå ''where no man has gone before.'' Dessverre er skrittene de tar altfor vaklende og ugalante. Det som i utgangspunktet begynner som en akseptabel historie med et uberørt potensiale ender opp som en klisjéfyt historie med lite engasjement, åpenbare hendelser, forutsigbare karakterer og et potensiale som forblir uberørt. Legg til at karakterene er noen av de mest fjollete jeg har sett på lenge, selv til japansk animestil å være (og her har jeg sett mye rart tidligere), og at stemmeskuespillet er et sant mareritt, så er det store lasset veltet av de små tuene.


Tap og vinn med samme sinn?
Hvordan trener man opp et fotballag mest effektivt? Ved ved å spille fotball, selvsagt! I klassisk RPG-stil vi det på din vandringsvei dukke opp tilfeldige fiender som har funnet ut at fotballbanen er den ultimate arenaen for konfliktløsing og å ydmyke motstanderen. Når man blir utfordret til en kamp settes man over til en fotballbane (som man selvsagt alltid har lett tilgjengelig i nærheten), og her er det om å gjøre for Mark og tre utvalgte følgesvenner å spille etter beste evne. Noen kamper spilles etter sudden death-prinsippet, mens andre kamper har egne regler. Etterhvert som man spiller seg gjennom historien skal man spille større fotballkamper mot andre skoler, og her får man brynt seg mot tøffe motstandere hvor seier er det eneste alternativet (uavgjort blir automatisk regnet som at du taper). Kampene styres ovenfra med DS-pennen, og under dueller får man et knippe valgmuligheter. Engasjementet stiger fort under kampene, og det å tape en duell er alltid frusterende, det være seg på løkka eller på skjermen. Det hele ser i tillegg ganske bra ut grafisk sett, og det er sjelden problem for deg å se hvem som er hvem og hvilke spillere som tilhører deg. Dessverre hindrer et slapt kontrollsystem deg fra å ha total kontroll over kampene. Det skal ikke mye til før spillerne fyker dit de vil fremfor dit du vil, og det er frustrerende å se spillerne løpe for å dekke motspillerne langt borte når fire motspillere rykker frem mot mål.

Uansett gir seiere deg erfaringspoeng som gir deg større ballkontroll, ferdigheter og ikke minst spesialegenskaper, som mange av seierene i Inazuma Eleven står og faller på. Og her snakker vi ikke om evner som å score på hjørnespark eller treffe mål fra andre siden av banen. Neida, her snakker vi tross alt om et japansk spill. Tjue meter høye hopp, flammende spark, lynraske bevegelser og telekinetiske triks er bare begynnelsen på regla. Som tatt rett ut ifra hvilken som helst shonen-serie, med andre ord. Urealistisk som det er til tross, så gir disse egenskapene en ekstra smak i kampene. Man vet aldri når et ellers perfekt lagspill kan bli ødelagt av fiendens supercombo og frustrasjonen er et faktum. Samtidig er det lite som føles så deilig som når spillerne dine samarbeider for å iverksette en supercombo, klinke til og deise ballen rett inn i mål.

Den trivelige musikken bør dessuten få litt ros. Komponist Yasunori Mitsuda, mannen bak musikken til spill som Chrono Trigger og Mario Party, gjør tradisjonen tro en god jobb med å skape musikk som passer for anledningen. Den er både lett å lytte til og en smule avhengighetsskapende, samtidig som at den ikke blir for gjentakende eller plagsom. En utsøkt kombinasjon, med andre ord.


Snubler i egne bein
Men så faller Inazuma Eleven for alvor sammen. Når man ikke spiller kamper kan man gå rundt i byen eller på skolen og rekruttere nye spillere. Spillet har hundrevis av spillere å by på, og det hele gir nesten en liten Pokémon-følelse. Noen er spisser, noen er backer og andre igjen er allroundere som i likhet med Roberto Carlos bruker hele banen som sin ballbinge(!). Dessverre er det lite som skiller de enkelte spillerne fra hverandre, dersom man ser bort ifra utseende, og man kan fint klare seg gjennom hele spillet med kun den originale lagoppsetningen. Det tungvindte systemet hvor man må gå via manageren din for å speide etter nye talenter gjør heller ikke prosessen mer motiverende. Backtracking er greit så lenge det gjøres i Metroid-stil, men Inazuma Eleven blir fort en kjedelig affære når man må løpe frem og tilbake i det uendelige.

Enhver spiller man rekrutterer tilhører et naturelement, som angivelig skal gi styrker og svakheter mot spillere av andre elementer. I praksis? Praktisk talt null betydning. Om du likevel skulle lure på hvilken betydning det har, kan du jo prøve å slå opp i opplæringsdelen. Det vil si, dersom du finner frem. Få spill har hatt et så rotete opplæringssystem med mye uoversiktlig informasjon som det Inazuma Eleven har, og urutinerte spillere vil fort dette av lasset.


Ballespark
Level-5 ender enn spennende førsteomgang opp med å skyte ballen i egen mål: Det hjelper dessverre ikke med en frisk idé når spillet har en dødsdiagnose. For små søsken som digger Pokémon og som man vil konvertere til Football Manager kan Inazuma Eleven være et mildt og fint spill i overgangsprosessen. Fotballinteresserte spillere som ønsker å snuse på japanske rollespill kan også ha noe å hente her. Alle andre bør sakte men sikkert rette oppmerksomheten annensteds hen og heller skaffe seg Pokémon White & Black. Eller ta en runde med gode, gamle Pro Evolution Soccer for den saks skyld.

Score: 6/10

Ingen kommentarer: