onsdag, mars 09, 2011

Dragon Age II

(En kortere versjon av anmeldelsen som jeg skrev for GameReactor kan dere lese her)

Baldur's Gate. Knights of the Old Republic. Neverwinter Nights. Mass Effect. Bare ved å viske disse navnene kan man sende enhver hardbarka rollespillentusiast inn i en frådende transe av lykksalighet og glede. De canadiske gutta i BioWare har med årene fått på seg et av de mest solide ryktene i bransjen. Det er dermed naturligvis stor spenning knyttet til deres nyeste utgivelse Dragon Age II, oppfølgeren til det mange karakteriserte som årets rollespill 2009 og den åndelige oppfølgeren til klassikeren Baldur's Gate.

(Les også: Dragon Age: Origins, Mass Effect og Mass Effect 2.)

I Dragon Age: Origins ble man ikke bare presentert for en mørk og blodig fantasyfortelling av beste Dungeons & Dragons-art. Man fikk også servert et spill som bød på knallharde moralske valg, og uansett hvilken løsning man endte opp med kunne man aldri klare å tilfredsstille alle medsammensvorne 100%. I tillegg hadde man ganske stor frihet til å utforme sin egen karakter, og de valg man tok for karakterens bakgrunn (spillet hadde totalt seks forskjellige bakgrunnshistorier, eller origins om man vil) fikk også betydning for spillets begynnelse og enkelte konsekvenser senere i spillet. Men som vanlig var det en velfortalt historie, følelsen av frihet (med tanke på både moralske valg og kampsystem) og ikke minst en utsøkt gjeng med medvandrere som sørget for å stemple det hele med BioWare-kvalitetsstemplet.

Det sier dermed seg selv at å følge opp en slik bragd blir vanskelig, selv for BioWare.


En flykning krysser sine spor
Dragon Age II er på mange måter både annerledes og likt Dragon Age: Origins. Fremdeles er det en blodrød og mørk fantasyverden vi befinner oss i. Denne gangen forlater vi imidlertid landet Ferelden, hvor turen istedenfor går til nabolandet Free Marches, et land som kan minne om en velkomponert kombinasjon av gammel vikingkunst, Conan Barbaren og Thorgal. Sentralt for hendelsene i Kirkwall, Free Marches' største bystat, står vår helt og hovedperson Hawke. Historien om Hawkes vandring fra å være flyktning fra Lothering i Ferelden til å bli Kirkwalls helt og frelser fortelles i retroperspektiv av dvergen Varric, en trofast følgesvenn av Hawke. Historiens forløp utspiller over flere år, hvor det hele starter med Lotherings fall i Origins, og fortelles i bruddstykker hvor hvert kapittel hopper noen år frem i tid. Som flyktning ankommer du og familien din Kirkwall, og før året er gått har darkspawn-trusselen i hjemlandet Ferelden blitt knust. Det viser seg derimot kjapt at det ikke trengs darkspawn for å skape problemer i verden. Ferelden-flyktninger fortsetter å leve i fattigdom og elendighet, og blir generelt sett ned på av etniske Kirkwall-innbyggere. Raseskille, besatte trollmenn og politikk er bare noen av ingrediensene som skal skape et hav av problemer i Dragon Age II, og som Varric sier det: «Get rid of one threat, and another appears.»

I dette kaoset som råder skal du samle deg allierte, skape deg et navn og klatre til topps på karrierestigen. Ikke fordi du er den spesielt utvalgte eller fordi du innehar unike talenter, men for best mulig å forsørge deg selv og din familie. Innfallsvinkelen er god nok den, og måten historien fortelles på gjør dessuten at valg man tar tidlig i spillet får konsekvenser senere i spillet, når man har hoppet noen år frem i tid (dermed trenger man ikke vente på en oppfølger for å se de langvarige konsekvensene av ens valg). På grunn av fortellerteknikken tar det likevel lang tid før historien virkelig tar av og begynner å fenge, men den tålmodige skal bli belønnet for sitt strev. Den største delen av skylden for den bare halvveis engasjerende historien må dine allierte ta: Sammenlignet med gjengen man samler rundt seg i andre BioWare-spill som Dragon Age: Origins og Mass Effect 2 fremstår de som lite orginale og fargeløse. Noen glitrende gode kommentarer dukker selvsagt opp innimellom, men over det jevne går det for lang tid mellom dem.


Straightforward pretty
Grafisk sett er Dragon Age II skarpere enn tidligere, og de forskjellige rasene har blitt mer særpregede enn før. Alvene er radmarge stankelbein med øyne som plukket rett ut av en villkårlig animeserie, og qunari-folket ser betraktelig annerledes ut denne gangen. Omgivelsene er også lekre og blitt mer detaljerte siden sist. Likevel har grafikken et stykke å gå før den virkelig imponerer, og med grafikkpussede spill som Final Fantasy XIII og Killzone 3 på markedet kommer Dragon Age II noe til kort dersom det er den skarpeste grafikken du er på jakt etter. Fargebruken er like gjennomført og stemningsskapende som den var i Origins, og bidrar til å bygge opp om hele spillets tone og karakter. Person- og ansiktsanimasjonene er derimot stive og udetaljerte, og det er kritikkverdig at ingen av karakterene forandrer seg utseendemessig i løpet av det tiåret spillet finner sted. Mest av alt skuffer likevel nivådesignet. Dersom man ser Dragon Age II overfra ser det meste ganske likt ut. Områdene er betraktelig mer strømlinjeformet og kjedelig enn før, om enn ikke like ille som i Final Fantasy XIII. Dessuten er områdene man skal besøke i løpet av spillets gang få, og som fast innbygger i Kirkwall vil de fleste av eventyrene dine utspille seg i de samme områdene enten i byen eller på landsbygden rundtomkring. Det er ingen tvil om at man fort savner variasjonen og utforskningen som Origins kunne tilby.

En positiv endring har likevel kommet med når det gjelder nivådesignet, og det er høydeforskjeller, som nå spiller en større rolle. Spillere av Origins vil trolig huske at spillet fortonte seg som temmelig flatt. Om ikke annet vil man få øynene opp for dette når man spiller Dragon Age II, hvor terrenget er mye mer kronglete og full av hauger og åskammer. Dette får ikke minst en strategisk konsekvens i kampene: En bueskytter som står godt plassert på en høyde kan fort gjøre dugelig mer skade enn om han hadde stått på samme nivå som motstanderen. Slike små grep gjør ikke bare at terrenget i Dragon Age II ser mer naturlig ut; man får også brynt seg rent strategisk sett i kampene.


Napoleon eller Leeroy Jenkins? Du bestemmer!
Og strategi kan komme godt med under kampsekvensene i Dragon Age II, som til tross for å virke enkle i begynnelsen blir minst like vanskelige som det man møtte i forgjengeren (dog ingenting sammenlignet med fjorårets store RPG-tittel til PS3, Demon's Souls). Intense, velflytende kamper med et hav av fiender kjennetegner spillet, og så snart man tror man har vunnet kampen spretter det plutselig frem ti-tolv nye for å gjøre livet surt for deg. Fiendene tåler i snitt noe mindre enn før, men horden av fiender gjør at dette går opp i opp. Kampene i Origins kunne fort virke noe statiske, men i Dragon Age II fyker sverd, blod og hoder avgårde i lydens hastighet uten at det blir altfor likt store hack-n-slashtitler som Bayonetta eller God of War. Totalt sett er Dragon Age II mer action-orientert enn forgjengeren, samtidig som at kontrollsystemet tillater deg full kontroll over samtlige karakterer i laget ditt for å tilnærme deg kampene på taktisk vis. Det vil si: Forutsatt at du spiller på PC. Fremdeles er det enorm forskjell på kontrollsystemet mellom konsoll og PC, og uansett innfallsvinkel ender kampene på konsollversjonen opp som ren knappemosing, som trekker konsollversjonen en hel karakter sammenlignet med PC-versjonen. Den taktisk anlagte er herved anbefalt å bruke PC.

Muligheten til å tilpasse karakterene dine har også endret seg, på både godt og vondt. At man ikke kan endre på klesdrakten til dine medsammensvorne er besynderlig, og at alle går i de samme klærne i sju-åtte år på rad er bare slapt arbeid. Det nye evnesystemet hvor man oppgraderer evnene gjennom et kryssreferansesystem er derimot prisverdig. Nå oppgraderes ikke evnene i en rett linje slik som Origins, men mer slik at man må ha to forskjellige evner for å avansere til en bedre (ikke ulikt teknologitreet i Civilization-spillene). At Hawke har fått stemmeskuespill var på høy tid, uten at stemmeskuespillet er bergtagende bra. Dragon Age II presenterer i tillegg et samtalesystem så godt som identisk med Mass Effect-systemet, hvor et lite ''hjul'' oppsummerer svaralternativene. En liten fiffig finesse er imidlertid lagt til: Et lite symbol viser deg hvilken tone svaret ditt har. Et olivenblad betyr en fredelig dialog, et hjerte leder til romantikk, og sverdsymbolet indikerer «Dø i Andrastes navn, kjetterske hedning!» (eller noe lignende).


Ferelden er sårt savnet
Det er ingen tvil om at Dragon Age II hviler tungt på en veletablert setting som Origins introduserte, og forteller en historie som på mange måter er lik og ulik Origins. Selv om de fleste ideene er velmente og hvor noen av dem fungerer bra, så er det lite totalt sett som er endret til det bedre. En noe slappere historie og nivådesign kompenseres med et bedre gjennomført utseende og oppgraderingssystem. Samtidig er det ingen tvil om at mye har skjedd på RPG-fronten siden Origins kom ut i 2009, og Dragon Age II havner dermed i skyggen av både stortitler fra i fjor og kommende utgivelser i år.

Score: 7/10 (PS3/Xbox360), 8/10 (PC)

(PC-versjonen får, under tvil, hakket bedre karakter enn konsollversjonene).

1 kommentar:

Espen sa...

Største misnøyen min med rasedesignene ligger i nesene til alvene. Trodde jeg stirred på et fjernt romvesen første gangen jeg så en alv.

Det har vokst lit på meg da. Og quanri er episke, selv om jeg enn så lenge savner noen hornløse (ala Sten).