Forholdet mellom maskin og menneske er allerede hyppig kartlagt og diskutert innenfor science fiction-sjangeren. Spørsmålet er om dette forholdet etterhvert vil bli mer aktuelt for folk flest enn tidligere.
Hypotesen om singularitet (singularity), det punktet i teknologisk utvikling hvor maskiner blir mer avanserte enn mennesker, er ifølge enkelte forskere ikke så idiotisk og langt-inn-i-fremtiden som vi kanskje skulle tro. Time Magazine har en lang og interessant artikkel om dette i siste utgave, hvor teknolog og forsker Raymond Kurzweil mener å kunne datere singularitetsøyeblikket til 2045.
Hvordan vil man forholde seg til maskiner idet maskinene får en tilnærmet selvbevissthet? Hva vil skje? Hvilke problemer vil det løse, og hvilke vil det skape? Det er spørsmålsstillinger menneskene etterhvert må ta stilling til på godt eller ondt, ifølge artikkelen. Forskerene og artikkelforfatterene er likevel enige om at trolig vil ikke det hele få katastrofale, menneske-utslettende utfall. For, som de formulerer det:
"You don't have to be a superintelligent cyborg to understand that introducing a superior life-form into your own biosphere is a basic Darwinian error."
En artig liten artikkel å lese mandags morgen, med andre ord. Om ikke annet fordi temaet er interessant for oss sci-fi-entusiaster. Artikkelen finner du her.
2 comments:
Det etiske med dette blir jo artig, for selv om de blir like smart som/smartere enn oss er det ikke dermed sagt at de har et åndelig plan/etc. - personlig tror jeg vi mennesker har en sjel som gir oss vårt åndelige/moralske/etiske plan, noe en maskin ikke vil få, men vi får se da, når tro evt. møter viten!
Og man skal ikke ser bort ifra at mennesker er litt dumme sett med Darwins øyne... det er nok alltid noen kapitalister f.eks. som ser sitt snitt til å tjene penger på dette? En ung forsker hvis søken etter prestisje kun er overgått av naivitet? Og så videre. Men jeg er dyster nå. Mennesker og roboter vil leve i fred! Så det så!
Tja, jeg har enda Battlestar Galactica og Mass Effect litt for friskt i minne til å tro at menneske og AI kan leve i fellesskap.
Det artikkelen fokuserer på som jeg synes er spennende er hvorvidt det blir mulig for menneske å digitalisere sin egen bevissthet, og dermed bli "udødelig." Noen av motivene deres for å oppnå nettopp dette virker for meg litt...ja, hva skal jeg si...det virker som de har noe uoppgjort med sin fortid som de tror lar seg løse ved udødelighet.
Som teolog kan man jo stille et spørsmål i denne forbindelse: Er det egentlig ønskelig at vi mennesker, med våre feil og mangler, lever evig? Selvsagt er det trist når våre nærmeste dør, men vil det være uproblematisk dersom mennesket tilegner seg "evig" liv?
Legg inn en kommentar