fredag, februar 04, 2011

Mario vs. Donkey Kong: Mini-Land Mayhem!


I min akk-så-altfor-lenge-siden barndom fant jeg et stort underholdningspotensiale i spill som Lemmings og The Incredible Machine. Begge spillseriene fokuserte på å tenke kreativt for å bringe visse objekt fra A til B. At en haug grønnhårede selvmordssyke lemen dessuten fikk meg til å tenke på en viss Donald-historie av Carl Barks kan selvsagt også ha noe å gjøre med den ekstreme appellen som Lemmings hadde.

Siden den gang har vi fått Nintendo-serien Mario vs. Donkey Kong, som begynte på Gamboy Advance i 2004, innenfor noenlunde tilsvarende sjanger. Her har fokuset vært på noen små miniatyrversjone av Mario som kan trekkes opp og deretter banke apestrekene ut av en rampete Donkey Kong. De må trekkopp-dukkene i Mario vs. Donkey Kong-spillene er kanskje mindre suisidiale enn en bråte med grønnhårede lemen, men bortsett fra det er spillseriene nærmerst identisk når det kommer til grunnkonsept og underholdningsverdi. Men det er først med nyeste tilskudd til serien, Mario vs. Donkey Kong: Mini-Land Mayhem!, at Nintendo har klart å finpusse potensialet.


Go ape!
Som vanlig er Donkey Kong ute på rypejakt, og nok en gang gjør Pauline en reprise av rollen som damsel in distress som hun første gang fremførte i 1981. Under åpningen av en ny fornøyelsespark deler Mario og Pauline ut små Pauline-figurer til de 100 første kundene. Selvsagt er dette noe Donkey Kong ser seg nødt til å ha, skap-fanboy som han er. Dessverre for Donkey viser det seg at han er gjest nr. 101, og kommer dermed akkurat for sent til å få en miniatyrfigur (til tross for at han brøyter seg vei gjennom store deler av køen). Rasende finner Donkey Kong ut at originalen er langt bedre enn all verdens miniatyrer, og med det kidnapper han Pauline. Dermed blir det nok en gang opp til Mario å bruke de små miniatyrkopiene av seg selv til å redde kvinnen i nød. Heldigvis slipper han å gjøre dette alene, for til disposisjon har han en aldri så liten flokk av opptrekkbare Mario-miniatyrer.

De små Mini-Mariodukkene har ingen problemer med å gå når du først har aktivert dem, men det er også alt de kan gjøre. Før kunne man til en viss grad kontrollere miniene, som å få dem til å hoppe, skifte retning osv. Nå er derimot denne muligheten fjernet, og miniene vil nå standhaftig gå rett frem helt til de støter på en eller annen form for hindring eller blir ødelagte. Det er derfor spillerens oppgave å lede dem trygt frem til mål og styre dem unna den sikre død. I Mini-Land Mayhem! gjøres dette ved å bygge stålkonstruksjoner, samlebånd, klassiske grønne Mario-rør, trampoliner, stiger og mye mer, alt sammen kun ved hjelp av DS-pennen. Er man glad i en ekstra utfordring forsøker man i tillegg å samle alle mynter og bonuskort som ligger strødd utover banen før man leder miniene i mål. Hva slags og hvor mye byggematerialer man har tilgjengelig varierer fra brett til brett. Noen ganger kan det være direkte mangel på materialer, og da må man være kjapp på labben for å flytte en stålbjelke fra ett sted til det neste for å unnfly døden. Kaotisk som det noen ganger kan bli er spillet aldri uoversiktlig eller stressende, og det nye kontrollsystemet er bedre tilpasset DS enn tidligere spill i serien. Assosiasjonene til andre puslespill til konsollen som Dr.Kawashima-serien kommer fort. Det er på ingen måte noen fornyelse av et klassisk sjanger, men serien har med det nye kontrollsystemet trolig tatt et steg til det bedre og mer underholdende.


De standhaftige trekkoppsoldatene
Spillet begynner i all enkelhet med få materialer og simple oppgaver. Etterhvert som man beveger seg oppover og videre inn i tivoliets åtte deler introduseres gradvis nye byggematerialer og økt vanskelighetsgrad. Hver av de åtte verdenene har et unikt bakgrunnstema og egen musikk, og de fleste musikkstykkene er morsomme tivolivarianter av klassisk Nintendo-musikk som lett bidrar til å bedre humøret. Tema fra både Super Mario Bros., Donkey Kong Country og Super Mario 64 burde være lett gjenkjennelige for flere spillere. Dessverre er ikke tivolitemaet like godt innvevd i selve spillmekanikken som i bakgrunnen, noe som får hele settingen til å virke unødvendig. Hvor moro hadde det ikke vært å inkludere elementer som berg-og-dalbane, tekopper, styrkeprøver eller spøkelsestog i selve spillet, og ikke bare i bakgrunnen?


Det grafiske designet skiller seg ikke veldig ut ifra tidligere spill i serien, men ettersom både fargebruk og stilart er både behagelig og velutviklet er dette aldri noe man reagerer på. Når det gjelder holdbarheten er Mini-Land Mayhem! på mange måter et tveegget sverd. På den ene siden har spillet over 200 baner å skimte med, noe som betyr at det er mer enn nok å gjøre. Banene er nokså små, og spillet passer dermed utmerket i små doser på bussen, toget eller i bilbaksetet. Spiller man over lengre tid i strekk viser det seg at spillet presenterer mye av det samme og bli mer repetativt enn et Dragonforce-album. Det betyr på ingen måte at verken spillet (eller Dragonforce) er dårlig; det betyr bare at enkelte gleder her i livet kun kan nytes best i små doser av gangen.

Dersom man skulle bli tidlig ferdig med spillet og ønske mer er dette null problem. De to forrige spillene i serien introduserte også en Construction-modus, hvor man kan bygge egne baner og deretter dele dem med venner over nettet. Construction-modus er også med i Mini-Land Mayhem! Nyheten her er at man har større frihet til å bruke de materialer man vil og redigere banene enn tidligere. I tillegg øker utvalget av materialer jo mer man spiller av spillets hoveddel. Når man så har konstruert en bane kan man gå på nettet og dele denne, eller man kan finne baner som andre har bygget. Slike små endringer sørger for å gjøre Construction-modusen langt bedre enn tidligere, og funksjonen ender opp som et av spillets sterkeste sider.


Puslemoro
Etter å ha slitt noe med identiteten og selvbildet i de to siste spillene, ser det ut som at Mario vs. Donkey Kong-serien endelig har funnet en formel den kan trives med. De nye elementene og kontrollsystemet sørger for at gamle fans kan få noe nytt å bryne seg på, samtidig som spillet er lett for nye spillere å plukke opp. Noen fornyelse av et gammelt konsept er spillet ikke, men underholdende er det lell. For de som heller ikke har noen erfaring med sjangeren tidligere er spillet gull verdt. Å berge damer i nød blir aldri gammeldags, og miniatyrfigurer sørger i tillegg for at det fremdeles er morosamt.

Score: 8/10

Ingen kommentarer: