fredag, januar 07, 2011

Om personlig kristne, før og nå


En nylig utgitt undersøkelse viser at antallet unge mennesker som vil karakterisere seg selv under kategorien "personlig kristen" har tredoblet seg på 25 år. Mens man i 1985 fant 9% unge mennesker som kalte seg personlige kristne, har man nå nådd i hele 27%, melder bl.a. Vårt Land.

Hvordan skal man tolke disse tallene? Her er noen personlige tanker om personlig kristendom.

Først og fremst viser trolig undersøkelsen at den religiøse søken slettes ikke er borte i Norge. Det er tydelig at spørsmål om tro, tanke, evighet, Gud, Jesus, religion og politikk og sånt fremdeles engasjerer unge mennesker. Og det skulle vel bare mangle. Det religiøse mangfoldet har blomstet i Norge de siste 30-40 årene, noe som antakelig utfordrer flere enn før til å tenke gjennom slike spørsmål.

Samtidig må man spørre seg: Hvilken betydning legger man i begrepet "personlig kristen"?

Da begrepet ble introdusert i Norge på 80-tallet, hadde det sine røtter i den karismatiske vekkelsesbevegelsen som herjet på den tiden. Å være personlig kristen hadde på den tiden en mer pinsekarismatisk konotasjon. I dag har begrepet fått en bredere og ikke minst uklar og tvetydig betydning.

I dag kan "personlig kristen" tolkes på to måter. Den første betydningen skiller mellom personer som har en reflektert, bevisst holdning til det som har med kristen tro og tanke å gjøre på den ene siden, og en person som bare har et proforma-medlemskap i Den norske kirke fordi vedkommende er døpt (og evt konfirmert) uten at dette har noen dypere betydning for vedkommende. Dersom det er denne tolkningen man skal lese inn i undersøkelsen, er tallene selvfølgelig gode nyheter. Å være kulturkristen har tross alt ingen frelsesgaranti, og unge mennesker som ha et ekte og levende forhold til Jesus Kristus skal man ta imot med glede i menigheten.

Derimot har begrepet "personlig kristen" en annen tolkningsvariant. Det er den hvor man tenker "Jeg er kristen, men på min personlige måte." I dette tolkningsvarianten tar enkeltpersonen det av den kristne tro han/hun er komfortabel med, for så å luke ut det vedkommende ikke liker. Å kombinere kristne element med det man synes er fint og vakkert i andre religioner og livssyn er ikke uvanlig, for "alle religioner har noe sant og godt i seg." En naturlig skepsis mot etablert kristendom, kirkesamfunn, klerikale og dogmatiske spørsmål går igjen i denne typen personlig kristendom, og er et naturlig resultat av religiøs pluralisme.

En god del av økningen i antallet "personlige kristne" må sistnevnte tolkning ta en del av æren for. Det vil i det minste forklare hvorfor antallet personlige kristne øker samtidig som at oppslutningen til gudstjenester går ned i så å si samtlige kirkesamfunn i Norge innenfor samme tidsrom.

I bunn og grunn er begrepet "personlig kristen" temmelig krøkkete. Ikke bare fordi betydningen er tvetydig, men fordi jeg aldri har hørt om noen "upersonlig kristne". Jeg kan fort henge meg på på VL-skribent Trygve Jordhems kommentar i torsdagens Vårt Land (06.01.2011, s.13) og klassifisere begrepet "personlig kristen" blant verdenshistoriens mest tåpelige begreper.

Kanskje det hadde vært bedre å omfavne begrepparet "individuelt kristne" og "kollektivt kristne" istedenfor? Jeg kan godt henge meg på dette forslaget fra Jordheim. "Personlig kristen" er uansett ikke et presist nok begrep til å kunne brukes.

Kilde: Vårt Land

5 kommentarer:

Christer sa...

Hva med bevisst kristen? Riktignok gir ikke antonymet ubevisst kristen noe særlig mening (i alle fall ikke rett!), men bevisst kristen passer overens med at man har et bevisst forhold til sin egen tro.

Ingar T. Hauge sa...

Tja, som du sier vil motstykket ubevisst kristen høres like jallah ut som upersonlig kristen, synes jeg. Hva med eventuelt individuelt kristen med kontrapuntet kulturkristen? Men heller ikke det er en altfor god term, synes jeg. For som kristne er fellesskapet med andre kristne essensielt, og en individuelt kristen høres like kirkeskeptisk ut om en personlig kristen.

Det er ikke lett, dette her med språk. Men jeg tror det er viktig å ta debatten for å få frem en bevisst, konkret og ikke minst presis språkbruk. Særlig viktig er det for oss som jobber med dette her til daglig og kanskje skal skrive faglige teser om fenomenet.

Morghus sa...

Hehe, har hørt tørre kommentarer om at dei er personlig kristen fordi dei digger han der oppe, men ikkje bakkemannskapet.

Ragnhild sa...

Tror problemet her går på at skal man prøve å klassifisere kristne så holder det ikke med enten/eller begreper, tror man kunne fint argumentert for en metode som involverer 4/5 dimensjoner og diverse ormehull.

For eksempel begrepet kulturkristen slik du bruker det tror jeg kan utvides i mange retninger. Det finnes nok mange folk som, slik de selv og andre ser det, er "fullblods kristne", aktive i menigheten osv.,men som innerst inne er kristne mest av gammel vane eller sosiale grunner.

Hvis man sammenligner med den gruppen du nevnte som plukker elementer fra kristendommen så kan det sies til deres forsvar at de har konfrontert kristendommen på en mer aktiv måte, å velge ut ting betyr (vanligvis) at du har brukt tid å energi på å sette deg inn i tingene du velger fra.

Og hva med det du velger å kalle "kirkeskeptisk", kan man ikke si at f.eks. en protestant er skeptisk til den katolske kirken på samme måte? Hvordan kan man unngå å være skeptisk uten å ende opp med en slags nedarvet, drøvtygget kristendom?

Ingar T. Hauge sa...

Morghus: Ikke et ukjent fenomen, nei.

Ragnhild: Strengt tatt er vel det jeg vil til livs det man kan kalle "gradering" av kristne. Går det an å være litt kristen, personlig kristen, superkristen eller gladkristen? Eller er den kristne tro en 0 til 1-skala med intervaller på 1,0?

Jeg har mine tvil på graderingskristendom. Lever man i troen på syndenes forlatelse gjennom Jesu Kristi verk og korsfester sitt gamle menneske i dåpen, så er man kristen. Ikke av egne prestasjoner, men av ren og skjær nåde. Velger man å tre ut av dåpen og bort fra dette, er man ikke kristen, uansett om alle rundt deg er det, om du bor i et kristent land eller om du er aldri så aktiv i menighetssammenheng.

Går det an å si det så enkelt som dette, mon tro? Jeg håper det. Det jeg uansett vil "til livs" er uansett ikke troen til den enkelte (det får de selv ta ansvar for), men upresis og tidvis meningsløs terminologi.