Donkey Kong Country Returns

Det er ikke uten grunn at jeg anser Super Nintendo for å være en av spillhistoriens største høydepunkt. Ikke bare var konsollen fullpakket med spennende teknologi; den ble også hjem til svært mange gode spill og spillserier som lever den dag i dag, enten vi snakker om tidligere etablerte serier som fikk en ny standard eller flunkende nye serier. Final Fantasy, Mega Man X, Super Mario World, Street Fighter, The Legend of Zelda, Dragon Quest, Mario Kart, Chrono Trigger, Star Fox, Earthbound, Secret of Mana...listen kan fort gjøres så altfor lang. Det er likevel et spesielt spill som fortjener en dose ekstra omtale, og det er Donkey Kong Country fra 1994. Med sin revolusjonerende bruk av SGI-utstyr ble Donkey Kong Country et av historiens første spill i det som idag kalles 2,5D, et todimensjonalt spill hvor karakterene og bakgrunnene er tredimensjonale. Legg til et herlig gameplay satt i jungelen akkompagnert av heftige trommerytmer og musikk, og et av 90-tallets beste spillopplevelser er et faktum.

Donkey Kong Country fikk to direkte oppfølgere på SNES og ett på N64, men siden har det vært ganske stille rundt apekongen. Noen musikkspill og den slags har det vært, men aldri noe som kunne direkte måle seg med fordums storhet og ære. Heldigvis er den tiden nå over. Retro Studios, tidligere kjent for å ha gitt Metroid-serien et strålende nytt liv på Gamecube, fikk i oppdrag av Nintendo og mr. Miyamoto å blåse nytt liv i serien som Rare Studios brakte til liv i sin tid. Resultatet er noe alle parter – Nintendo, Rare og Retro – kan si seg stolte over.


Hvem har tatt bananene mine?!?
Nok en gang tas vi med til jungeløya DK Island, og nok en gang er det Kong-familiens bananer som har blitt stjålet, men overraskende nok er det ikke Kremlinene som står bak. Denne gangen er det den musikalske Tiki Tak-stammen som er synderne, og ved hjelp av hypnose får de hjelp av jungelens dyr til å stjele Donkey Kongs bananer. Donkey Kong selv er selvsagt altfor smart(?) til å la seg hypnotisere, og etter å ha blitt servert en underholdende introduksjon kastes våre aper ut på nye eventyr uten noe særlig mer historie å skryte av, noe som forsåvidt ikke er noen nyhet for serien. Uansett betyr det lite for spillets helhet, for når alt kommer til alt har Donkey Kong-serien klart seg utmerket uten noen dyp historie. Her er det leken og underholdningsfaktoren som er i fokus.

DK Island er som før en øy stappfull av farer, fiender, tønner, gruvevogner og alskens hemmeligheter. Disse skal forseres i tur og orden, og Returns kan skimte med over åtte verdener fulle av baner. Hele spillet er et klassisk plattformspill hvor man beveger seg fra A til B, men hver verdens særpregede setting gjør at også hver enkelte bane blir unik og spennende. Banene er forøvrig sprengfulle av hemmeligheter og objekter som skal samles, og det skal godt gjøres å finne alt sammen på egenhånd. Heldigvis kan papegøyen Squawk trå til og hjelpe deg dersom du ønsker det, men selv da må man gjerne spille gjennom banene både to og tre ganger for å oppdage alle spillets hemmeligheter. Dermed er det duket for timevis med utforsking og leting, prøving og feiling. For feile kommer du til å gjøre både titt og ofte. Returns begynner kanskje greit og håndterlig, men fra tredje verden og utover stiger utfordringskurven i nærmest eksponensielt tempo. Om du dør ofte nok på en enkeltbane kan man få tilbud om å få banen spilt igjennom for seg (ikke ulikt New Super Mario Bros. Wii eller Super Mario Galaxy 2), men personlig føles dette som at spillet sier «Du stinker, bare gå og legg deg!» «Jeg skal klare dette selv!»-følelsen har sjelden blusset så sterkt opp i meg som i møte med Returns, og utfordringer lar seg faktisk løse. Noen ganger krever det bare en ekstra bunke med liv, en femti stykk eller så...


Audiovisuell perle
Bakgrunnanimasjonene og omgivelsene er utsøkte og detaljerte, gjengitt i behagelige farger og fin-fin grafikk. Her har Retro Studios vist en utsøkt kreativitet. Ikke minst kommer dette til syne på et knippe ekstremt vakre baner hvor kun de mørke konturene av karakterene er synlige, slik at det eneste man ser er en vakker nyanse av svart og rødtoner på en strand i solnedgang (ikke helt ulikt Xbox-spillet Limbo). Nevnte jeg forresten den utsøkte musikken som preger hele spillet? Her blir vi fotfulgt av mange lekre toner og arrangementer, alt ifra det klassiske DK-temaet, et lekkert jazz-arrangement av nevnte tema, avantgarde-musikk som skifter taktart underveis (hvor ofte hører man dette i denne typen spill) til koselig skogmusikk som gir assosiasjoner til en annen Rare-serie, Banjo-Kazooie. Audiovisuelt sett er Donkey Kong Country Returns en perle av de sjeldne.

I Donkey Kong Country Returns spiller man både som Donkey Kong og Diddy Kong. Dette betyr at spillet har rom for både en og to spillere. Dersom man spiller alene styrer man Donkey med Diddy sittende på ryggen. Spiller man derimot sammen med noen tar dere kontroll over hver dere primat, og friheten til å samarbeide og fordele arbeidsoppgavene dere to imellom er et faktum. Dette medfører flere fordeler. For eksempel kan den ene spilleren gjenopplive den andre dersom vedkommende skulle gå tom for liv, og om en av dere blir hengende litt etter vil vedkommende automatisk sendes frem til den andre spilleren etter noen få sekunder. Støter dere på spesielt vanskelige parti kan Diddy hoppe oppå ryggen til Donkey, så den mer erfarne kan bære nybegynneren på sine skuldre dersom det trengs. Begge karakterene oppfører seg omtrent likt og har så å si helt like egenskaper og kontroller, noe som gjør det lett å samarbeide og spille en kort stund sammen dersom man har grunnleggende kjennskap til kontrollene. Likevel er det i mine øyne et minus at det ikke er større forskjeller karakterene imellom; den eneste differansen er at Diddy har jetpack, mens Donkey ikke har noen unike egenskaper. Ser man derimot bort fra dette er det ingen tvil om at Returns er et spill det er like morsomt å spille sammen som å spille alene; ja, kanskje morsommere. Her kan både små og store kose seg sammen gjennom jungelens farer og eventyr.


Ikke nostalgisk nok?
Mangelen på særpreg mellom de to Kongene er ikke det eneste ankepunktet mot spillet. Noen småproblematiske kontrolløsninger må også nevnes. Velger man å spille med Wiimote og nunchuck fungerer det hele sånn tålig greit. Velger man derimot å kun spille ved å holde Wiimote sidelengs støter man imidlertid på større problemer. Her blir det fort mange like ristebevegelser for de fleste bevegelser, og det skal for eksempel ikke mye til før man hamrer i bakken med to store gorillanever istedenfor å gå på huk for å blåse ut lys. Her har Returns mye å gå på i forhold til blant andre Super Mario Galaxy 2, som er kroneksemplet på hvordan innovativt kontrollsystem samtidig kan gjøres enkelt til Wii.

Returns er absolutt nostalgisk, samtidig som at nye lett kan plukke opp spillet uten å ha noe forhold til Donkey Kong fra før. Derimot skulle jeg ønske at Retro Studios kunne tatt med et par ekstra element for å gjøre nostalgifølelsen enda bedre. Eksempelvis har Returns ingen undervannsbaner, noe som føles som et stort savn. Det er også få karakterer med i spillet totalt sett, og av Donkey Kongs tidligere følgesvenner og medhjelpere er det bare Diddy Kong og neshornet Ramby som dukker opp (pluss gamle Cranky Kong som sitter og selger deg hjelpemidler i butikken sin). Savnet etter karakterer som sverdfisken Enguarde og strutsen Expresso melder seg for nostalgikere som meg.


Kong is King
Men kanskje er det like greit av Retro Studios å begrense nostalgien noe, og konsentrere seg om å videreføre Donkey Kong Country-serien inn i en ny tid? Den oppgaven skal de ha ros for å ha klart med glans, og Donkey Kong Country Returns blir stående som et av 2010s mest underholdende spill uavhengig av aldersgruppe, det være seg på Wii eller spillmarkedet generelt.

Score: 8/10