Om å øve inn nye stykker.

Hebraisk og restaurantkveld til tross, piano må man øve på. Nye stykker må man også begynne på innimellom. Denne gangen ble en marsj med klare Chopin-tendenser.

Om god og dårlig bistand.

Det hender en gang iblant at store katastrofer inntreffer. Når slike store katastrofer inntreffer hender det også at profilerte navn innen musikk og film går sammen om å lage store arrangement, da til innsamling av hjelpemidler for de katastroferammede. En slags kollektiv dugnad, med andre ord.

Men gjør det egentlig noen nytte?

Når noen gjør noe, pleier det å være vanlig at man blir kritisert av noen uansett hva man gjør. De norske artistenes dugnadskonsert forrige uke har heller ikke sluppet unna denne kritikken. Man blir kritisert for å profilere seg selv eller at pengene man samler inn ender opp med å bli brukt til helt andre ting enn bistand. Man kan trekke frem ettereffektene av Live Aid (som Dagbladet gjør her) som et skremmende eksempel på feilslått bistand og fellesdugnad.

Spørsmålet blir dermed: I ekstremsituasjoner som den vi ser på/i Haiti nå, hva er fornuftig og god bistand? Hva er godt og sunt engasjement? Og er det galt at man har et "underholdningsarrangement" til inntekt for ofre av en tragisk katastrofe?

Om hebraisk-avveksling.

Det sies at gode ting kommer på samme tid. Ihvertfall har jeg hørt noe lignende. Gårsdagen var en slik type dag. Flere av pakkene med godbiter fra Amazon havnet i posthylla på samme dag. Dermed er det mye staselig å bla i når hebraisken er unnagjort for dagen.


Denne klassikeren skulle forhåpentligvis ikke trenge nærmere presentasjon. At denne ikke har funnet veien til hylla mi før nå er nesten skammelig. At den er i paperback er en mindre skam, men mammon kan som kjent være en hard herre.


Neil Gaiman er en forfatter som sjelden skuffer. Geniet bak underverk som Stardust og medforfatter av Good Omens har med boka overfor begitt seg ut i Gothams mørke gater. Jeg er villig til å gi det en sjanse, og tviler vel på at resultatet blir særlig skuffende.


Siste sak er en forunderlig krabat. Som tidlig tenåring leste jeg og ble fascinert av biserien Camelot 3000 som gikk i Fantomet et drøyt halvår. Mang en gang har jeg skuet serien samlet i Outlands hyller, men gått forbi den hver gang. Et forunderlig lykketreff har det vært, for først i år har verket blitt utgitt i en nydelig hardcover-utgave. Barndommens minner, denne gangen lest på originalspråket, fascinerer og morer fremdeles.

Men goder og fornøyelser kommer som kjent etter at plikten er oppfylt. Rykter om latskap og mangel på disiplin trenger jeg ikke.

Om å spise ute på Fjellhaug.

Spiser du mat? Har du lyst til å spise god mat samtidig som du støtter en god sak? Ønsker du å bli servert mat av Fjellhaug-elever? Hvis minst en av spørsmålene foran kan svares med "ja," er du i målgruppen for Fjellhaugs årlige restaurantkveld.

I år som andre år er det M3-klassen som står bak restaurantkvelden. Det nye er at det er vår klasse som er M3 i år. Vi er derfor veldig spente, og håper det kommer mange mennesker innom.

Og, til skrekk og advarsel: Jeg skal spille rolig bakgrunnsmusikk på piano fra kl 20:00 av.



Bord reserverer du på restaurantkveld@gmail.com. Kom kom:-)

Assassin's Creed II

Da Assassin's Creed kom ut i 2007, var det et spill som skapte mye diskusjon. Spillet tok oss med på en spennende reise til det hellige land, hvor en konspiratorisk kamp mellom tempelridderne og snikmorderne ble fortalt gjennom minnene til snikmorderen Altaïr. Selv om spillet hadde mange spennende elementer i seg, fikk det også kritikk for å være lite variert og ha et kjedelig kampsystem.

Utviklerne Ubisoft tok til seg kritikken, og uttalte i forbindelse med E3-messen 2009 at de hadde plukket fra hverandre og skrotet hele kampsystemet. I oppfølgeren skulle dette rettes på. Det løftet kan man trygt si at Ubisoft har holdt.


Buona sera, signore!
Assassin's Creed II fortsetter der forgjengeren slapp, og forteller videre historien om kampen mellom tempelridderne og snikmorderne som har pågått i det skjulte gjennom verdens historie. Altaïr skal på et eller annet tidspunkt ha forlatt det hellige land og endt opp i Italia, hvor han opprettet en snikmorderbase og trakk seg tilbake fra feltet for å drive med forskning og etteretning.

Omlag 300 år senere blir hans tipp-tippoldebarn Ezio Auditore da Firenze født i renessansens Italia. I Firenze lever Ezio et forholdsvis problemfritt liv sammen med sin familie, uvitende om hans families bakgrunn, kall og oppgave. Alt dette endrer seg brått og brutalt når Ezios far og brødre blir drept som følger av et komplott. Ved å følge farens instrukser avdekker Ezio farens snikmorderdrakt, utstyr og notater, og et hevntokt mot konspiratørene kan begynne. Mange års arbeid leder Ezio gjennom Italias landskap på jakt etter ugjerningsmennene, og han får underveis god hjelp av kjente historiske personligheter som bl.a. Leonardo da Vinci.

Som sin forgjenger er Assassin's Creed II et stort spill. Her er det svære og levende bymiljøer som er din tumleplass. Assassin's Creed II tar oss med til Firenze, Toscana, Forli, Venezia og Vatikanet. Alt er levende gjengitt med ekstrem fokus på detaljnivået. Arkitektur, kunst og utsmykninger er konstruert og fremstilt uhyre presist, og som i forgjengeren viser Ubisoft en perfeksjonistisk sans for detaljer og presser dagens grafiske muligheter til det ytterste. Det visuelle er ut ifra hva vi kan forvente idag noe av det mest levende og vakre man kan få servert, og skulle tilfredsstille de fleste. Ja, så høyt er det grafiske nivået at anmelderen kom i skade for å rope høyt i frykt da Ezio glapp og ramlet ned i døden fra femti meters høyde - et øyeblikk skulle man tro det var spilleren selv som måtte bøte med livet. Noen innvendinger kan man rette mot grafikken, som at Ubisoft fremdeles sliter med å fremstille mer levende ansiktsuttrykk, i tillegg til at vannanimasjonen har sett bedre ut i andre spill, men dette er mindre detaljer. I likhet med 2009-filmen Engler og demoner er Assassin's Creed II et produkt som gir en lyst til å reise til Italia og oppleve det man har sett på nært hold. Turistkontoret i Italia har herved fått et gratis råd.

Byene i Assassin's Creed II lever. Det gjorde de forsåvidt også i forgjengeren, men i Assassin's Creed II er detaljnivået og variasjonen mye bedre. Forskjellige slags mennesker springer rundt med sine gjøremål og gjør de italienske byene til samtidige verdensmetropoler hvor menneskelig fantasi får inspirasjon til artistiske uttrykk av både positivt og negativt slag.


Something old, something new.
Flere nye elementer har kommet til i Assassin's Creed II, og de fleste av dem bidrar til å heve spillets kvalitet. Man har større frihet i fremgangsmåten man velger for å fullføre oppdragene. Dersom man ikke vil brase rett frem, ta livet av folk og springe ut igjen, kan man for eksempel leie prostituerte, tyver eller leiesoldater for å distrahere vaktene mens en selv sniker seg frem. Eller hva med å hive en røykbombe slik at ingen ser noe som helst? Kanskje du bare vil klyve langt kanten av taket, ta tak i offeret og kaste ham ned? Svømme kan du også gjøre, noe som ikke minst kommer godt med i Venezia. Mulighetene gir spillene rom for å tenke mer kreativt i Assassin's Creed II enn før.

Assassin's Creed II har også et rikt utvalg av våpen. Den karakteristiske snikmorderkniven sitter nå på begge hendene, og klassikere som sverd og kastekniver er også med. Nytt er derimot røykbomber, giftkniver, huggert og etterhvert også pistol.

Penger har gjort sitt inntog i Assassin's Creed II. Pengene kan benyttes til å pusse opp Altaïrs snikmorderlandsby (som etterhvert blir ditt tilholdssted), kjøpe samtidskunst (hvor man samtidig kan la seg skolere i renessansekunst), handle våpen, utstyr og medisiner eller farge klærne etter den lokale motenormen. Ved å samle (les: stjele) skatter og utføre diverse sideoppdrag tjener man de floriner man trenger for å komme seg frem i 1400-tallets Italia.

Et annet nytt element i Assassin's Creed II er kode- og oppgaveløsing, som har fått en stor plass i spillets valgfrie del. Flere krypter, katakomber og katedraler venter på Ezios utforskende entre. I tillegg er det rundt omkring i bylandskapet gjemt noen skjulte ideogrammer, som idet de blir funnet innleder flere pusleoppgaver. Kryptografi-entusiaster har store ting å se frem til og kan komme med sine gledesrop.


Et stykke unna perfeksjon.
Er Assassin's Creed II et perfekt spill? Alle sine positive sider til tross, så er det dessverre ikke det. Historien, språket og deler av musikken sørger for det.

Historien Assassin's Creed-spillene er konspiratorisk av natur. Konspirasjonsteorier og -historier er veldig spennende og meget moro, så lenge de er originale og fremført på en glimrende måte. Assassin's Creed II er heldigvis ikke nede på et Dan Brown-nivå, men konspirasjonsteorier om tempelriddere, den katolske kirka og verdensherredømme begynner etterhvert å bli litt oppbrukte. Er man i tillegg vant med konspiratoriske mestere som Umberto Eco og Hideo Kojima, er veien tilbake til enklere konspirasjonsteorier vanskelig å gå. Historien i Assassin's Creed II er ikke dårlig, men den når ikke helt til topps.

Språket i Assassin's Creed II er et tveegget sverd. Har man spillmaskinen innstilt på norsk språk, vil instruksene i spillet vises på norsk. Her har man gjort seg flid med å bruke et arkaisk språk som passer settingen overraskende bra (ord som "kodeksark ervervet," "interager" og "dengeoppdrag" fikk meg til å trekke på smilebåndet mer enn én gang). Derimot er ikke det muntlige språket like positivt. I renessansens Italia var det visstnok vanlig at alle snakket engelsk med italiensk aksent blandet med italienske fraser og skjellsord, skal man tro Assassin's Creed II. Selv om dette blir "begrunnet" i spillet kjennes det slitsomt ut i lengden. Enten lar man karakterene snakke normalt engelsk fordi ting blir oversatt for høreren (som i Star Wars eller Lord of the Rings), eller så
lar man karakterene snakke italiensk. Å kjøre en hybrid mellom disse blir plagsomt i lengden (selv om den språklige kvaliteten er vesentlig bedre enn f.eks. i Red Steel).

At jeg trekker frem musikken i Assassin's Creed II som noe negativt er nok noe mange vil reagere på. Derfor er det viktig å presisere følgende: Musikken i seg selv er ikke dårlig. Det er mange glitrende og spennende lydspor i spillet, og musikken er mindre repetativ enn i forgjengeren. Problemet er bare at lydsporet føles anakronistisk. Ettersom Assassin's Creed II er et spill med gjennomført renessansestil, er det merkelig at ikke også musikken er det. Hadde musikken vært noe mer på linje med f.eks. Giovanni Palestrinas komposisjoner, kunne stemningen vært enda nærmere perfeksjon.

Dette hindrer likevel ikke Assassin's Creed II i å være en vesentlig forbedring sammenlignet med forgjengeren. Spillet er vakkert, stort, langt og med en unik setting i spillsammenheng. Etter Assassin's Creed II håper jeg det kommer flere spill med renessansen som tema, for dette er underholdende saker med mye uberørt potensiale.

Om vikarer og vicars.

VG rapporter den utrolige nyheten fra Haiti om Ena Zizi, en 69-åring som overlevde en uke i ruinene. Den katolske Zizi forteller om hvordan hun ba mens hun lå i ruinene, og artikkelen forteller følgende:

Zizi fortalte at hun som ivrig katolikk hadde vært på møte i erkebiskopens hus da skjelvet startet. Biskopen selv skal ha omkommet under skjelvet.
69-åringen forteller at hun i en liten periode snakket med en av erkebiskopens vikarer gjennom ruinene.

At en erkebiskop har en vikar høres ikke helt troverdig ut, selv om det helt sikkert er nødvendig av og til det også. At det engelske ordet vicar som regel oversettes til sogneprest er derimot lettere å tro.

Vikarer eller sogneprester satt til side, så er beretningen like fullt utrolig.

Om moskébygging og finansiering.

Av og til blir jeg overrasket over at man kan lage en sak over de mest selvsagte ting. Religionsfrihet er en av dem.

Dagens fremside av Vårt Land beretter at en anonym saudi-arabisk businessmann ønsker å finansiere en moské i Tromsø, som dermed blir verdens nordligste moské. Reaksjonene av positivt og negativt slag lar ikke vente på seg, noe som ikke er uventet.

Det som derimot forundrer meg, er representasjonen av den negative fronten blandt Fjellhaugstudentene. Her går vi på en misjonshøyskole drevet av en organisasjon som aktivt driver menighetsplanting og kirkebygging på flere kontinenter, men ønsker ikke at andre trosretninger gjør det samme hos oss?

Gjelder religionsfrihet og misjonsvirksomhet bare en vei? Kalles ikke det dobbeltmoral?

Det er bra med forskjellige meninger, diskusjon og meningsutveksling. Men det må være lov å være ravende uenig også.

Om musikalske eksperimenter.

Victor Borge er den store mester når det gjelder å kombinere musikk med entertainer-sjangeren. På onsdag ble jeg introdusert for noen av hans arvtagere. Og jeg digger det.

Her ser vi hvordan All By Myself er inspirert av Rachmaninovs andre (ikke synk mellom lyd og bilde):


Her ser vi hvordan Mozart var inspirert av jiddisk musikkstil:


Her legger vi merke til hvor abnormt store hender Rachmaninov hadde:


I denne videoen ser vi at I Will Survive har tydelig russisk opphav:


Og min favoritt: Hvordan ekstrem disiplin hos musikklæreren ikke alltid er en positiv ting:


Jeg ler. Gjør du?

Om jordskjelv for femten år siden og nå.

17.januar står som vanlig som en spesiell dato i flere av oss Japan-misjonærbarna (som jeg har skrevet om i 2009, 2008 og 2007). Jordskjelvet som rammet Kobe på denne datoen i 1995 rystet oss godt nok til at dette er et minne som aldri vil forsvinne helt, på godt og på vondt. Men dagen idag er ikke bare en dag for melankoli og dystre tanker. Skaperen har gitt oss hver dag så vi kan bruke den og handle for vår neste. Dagen i dag er i så måte muligheten til å gjøre dette med en ekstra symboleffekt.



Haiti-jordskjelvet som rammet denne uka har satt sine kraftige spor. Ikke bare er det et kraftig jordskjelv, det er et kraftig jordskjelv i et område som har måttet tåle uendelig mye fornedrelse, elendighet og fattigdom. Man skal ikke mer enn å nevne navn som Papa Doc og Baby Doc for å bli minnet på hvor mye Haiti har måttet tåle gjennom årenes løp. Magefølelsen sier meg at situasjonen nå er kritisk og fortvilet (og uttalelser av denne typen hører ingensteds hjemme i slike situasjoner, og ihvertfall ikke innen kristen forkynnelse). Dagens oppfordring blir derfor å gjøre noe med det. Røde Kors og Kirkens Nødhjelp er gode steder å begynne.

Deres behov er stort. Vårt ansvar er like stort.

Om det beste av det beste.

The Simpsons har nå gått sin gang på TV i to tiår, med over 400 episoder bak seg. Så er spørsmålet hva som er de beste øyeblikkene og de beste episodene.

BBC har laget en liste med det de mener er de beste episodene. Jeg er enig i at utvalget er godt, men savner kanskje noen episoder. De får dessuten med seg at Simpsons gullalder endte etter sesong ni, selv om jeg personlig har noen favorittepisoder blant sesong ti og elleve.

Hva er din favorittepisode?

Om halvseriøse teologiske funderinger (IV).

Nå har det gått omtrentlig en måned siden det store klimatoppmøtet i København (eller Hopenhaven som noen så forventingsfullt døpte byen om til). Resultatet fra møtet var mildt sagt skuffende, samtidig som at verdens befolkning ikke må glemme et viktig visdomsord av Egon Olsen: "Staten, det er vårs!" Skal staten gjøre noe, blir det dermed opp til dens enkeltlemmer å bidra.

I forbindelse med klimadiskusjoner og miljøengasjement, har det fra visse kristne kretser vært en viss motstand mot engasjementet (som f.eks. her). Argumenter som "De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte istedenfor Skaperen" (Rom 1:25) blir ikke sjelden brukt.

Er det ukristelig å være opptatt av miljøspørsmål, global oppvarming og rettferdig forvalting?

Om å få anerkjennelse.

Jeg nevnte for et par måneder siden at nye og gamle anmeldelser kom til å bli publisert på nettstedet spill.no, hvor brukerne kan publisere sine egne spillanmeldelser og få tilbakemeldinger. Av og til vanker det dessuten også premier. Motivet mitt for publiseringen var derimot aldri premier, men å nå ut med skriveriene mine til et større publikum og kanskje motta noen rosende ord i ny og ne.

At rosen skulle komme så fort, var derimot fullstendig uventet. Anmeldelsen min av Dragon Age: Origins ble trukket frem som en av desembers beste anmeldelser. Og min snart årsgamle anmeldelse av Chrono Trigger (som jeg publiserte i revidert versjon på siden i desember) ble kåret til en av 2009s tretten beste anmeldelser på spill.no. Slik anerkjennelse varmer og motiverer.

Star Wars: The Force Unleashed

Når jeg skriver denne anmeldelsen, er det kanskje noen observante sjeler som tenker "Vent nå litt! Har han ikke skrevet om dette spillet før?" Både ja og nei: Jeg har skrevet om spillet for litt over ett år siden, men da var det Wii-utgaven som ble satt under lupen. Da denne var en heller middelmådig opplevelse, byttet jeg den inn i Playstation 3-versjonen. Det er sistnevnte det nå skal skrives om.

Star Wars: The Force Unleashed har siden utgivelsen i september 2008 rukket å selge over seks millioner spill og er dermed det raskest selgende Star Wars-spillet i historien. Men er dette virkelig noe Star Wars-entusiasten bør bruke pengene sine på?

I am your adoptive father.
For lenge siden i en galakse langt, langt borte herjer det mindre opptøyer. Den frie og demokratiske republikken har falt til fordel for det første galaktiske imperium, styrt av keiser Palpatine og hans lojale undersått Darth Vader. Republikkens og den gode siden av Kraftens forsvarere, jediridderne, er enten døde eller blir hurtig nedkjempet. På et tidlig tidspunkt i imperiets historie blir Darth Vader sendt til wookieplaneten Kashyyyk for å få bukt med nettopp en av disse jediridderne. Darth Vader lykkes, men oppdager at jediridderen har en sønn med uante krefter og muligheter. I hemmelighet "adopterer" Darth Vader gutten og gjør ham til sin hemmelige lærling.

Nå er flere år gått, og lærlingen Starkiller har vokst seg mektig i bruken av kraftens mørke side. Det er på tide for Darth Vader å sende ham på sitt første oppdrag. Målet er enkelt: Finn jediridderen, etterlat ingen vitner.


The Force is absurdly strong in this one.
Dersom avsnittet overfor ikke gav særlig mening, er det trolig fordi du ikke er spesielt kjent med Star Wars-universet (for ikke å si galaksen). I så tilfelle er ikke The Force Unleashed noe for deg. Man kastes rett ut i den store handlingen, og det forventes at de mest elementære kunnskapene fra filmene sitter. Om dette ikke er noe problem, kan du forberede deg på en velskrevet historie satt mellom Episode III og IV og som blander elementer fra begge delene av filmsagaen vakkert sammen. The Force Unleashed forteller Starkillers historie og hvordan han etterhvert kommer til å forstå et større bilde av Kraften og kampen mot imperiet.

Historieløpet og gameplayet i spillet er ganske lineært, med unntak av muligheten til å velge en alternativ slutt helt i enden av spillet. Her er det én konkret historie som skal fortelles, og The Force Unleashed skiller seg dermed ut fra Star Wars-rollespill som Knights of the Old Republic.

Use the unstoppable Force.
Det derimot The Force Unleashed har som mål å fokusere på, er hvor vanvittige krefter som dveler i Starkiller. Her er det snakk om å gjøre mest mulig skade med Kraften, uten å måtte tenke på konsekvensene og moralske betenkeligheter. Å tilhøre Kraftens mørke side har sjelden følt så tilfredsstillende.

Fysikkmotoren til The Force Unleashed ble lovet å gjøre spilleren istand til å ødelegge alt som stod i hans vei. Dette må sies å være en liten overdrivelse. Ikke alt kan ødelegges. Men det som kan ødelegges blir ødelagt med svært realistiske effekter. Fysikkmotoren som tas i bruk i PS3-versjonen av spillet gir ikke bare troverdige skader på omgivelsene, men også varierte. Personer som plukkes opp med Kraften kjemper fortvilet for å få tak i nærmeste gjenstand de kan klamre seg til. Objekter går i stykker som de ville ha gjort. Legg til at grafikken stort sett er svært imponerende å se på, miljøene detaljerte og omgivelsene utrolig stemningsfulle, så gir The Force Unleashed deg en visuell opplevelse som får deg til å føle at du er i filmene. PS3-versjonen av spillet er nærmere å oppfri løftene utviklerne gav enn det Wii-versjonen er.


I find your lack of creativity disturbing.
Alt det positive med PS3-utgaven til tross, så er det ikke alt som fungerer her heller. Det lineære gameplayet blir litt for statisk i lengden. Selv om man underveis støter på noen mindre gåter er det ikke mye variasjon spillet har å by på. Gjentakelsesaspektet blir ikke mindre av at mange av platenene besøkes to ganger i spillet, istedenfor at man introduserer en helt ny planet og område. Formelen spillet bygger på lyder enkelt sagt slik: "Få et nytt oppdrag, kom til et nytt sted, lær deg en ny egenskap idet du lander, bruk denne egenskapen for alt den er verdt gjennom banen og kjemp mot en boss på slutten." Selv om bosskampene ser bedre ut på PS3 enn på Wii, mener jeg likevel å huske at kamerabruken og gameplayet gjorde bosskampene mer spennende i Wii-versjonen.

At spillet er kort, er kanskje like greit med tanke på den lineære formelen. Faktisk er PS3-versjonen kortere enn Wii-versjonen. Noen av Wii-brettene kan nå kjøpes som ekstra nedlastbart materiale, mens andre brett som f.eks. Bespin mangler. For Star Wars-entusiasten som gjerne vil ha mest mulig historie og referanser til kjent materiale vil dette føles som tap, selv om utvidelsen som gir deg alternative karakterer vil nok føles festlig for noen (å gå rundt som C-3P0 og zappe jawaer med lyn er underholdende, men bare en liten stund).

Utvalget av originalmusikken til John Williams fra filmene er godt plukket. Det nye musikkmaterialet er derimot en blek avspeiling av det som en gang gjorde Star Wars så stort.

Alle versjoner av spillet ender også fort opp med å bare bli vill trykking på knappene istedenfor å få til noen reale komboer. Dette blir ikke hjulpet av sekvenser hvor man skal trykke bestemte knappesekvenser for å gjøre endelig kål på enkelte fiender. The Force Unleashed er ikke de eneste om å gjøre sistnevnte, men det trekker likevel ned.


May the Force be with you...for now.
PS3-versjonen av Star Wars: The Force Unleashed er en mer solid og mer moro fornøyelse enn Wii-versjonen var. Historien er ikke så aller verst, grafikken er skarp og mulighetene for å gå amok med Kraften har aldri vært mer underholdende. Men i lengden blir det hele som en god radiolåt som blir spilt litt for mange ganger på rad: "Det er greit det, vi har fått det med oss nå. Kan vi gi oss nå, er du snill?"

Det blir spennende å se om The Force Unleashed II blir en bedre fornøyelse.

Om små tiltak man kan ta mot kulde.

Det snakkes mye om været om dagene. Folk fryser, får jeg inntrykk av. Og det er kanskje ikke så rart: Det er kaldere nå enn det har vært på noen måneder. Utrolig nok synes jeg ikke det er så veldig kaldt. Dermed tar jeg på meg det store ansvar og deler fem små råd for hvordan man takler kjølige vinterdager:

1) "Ut på tur, aldri sur!" - Mange snakker i disse dager om at de har lyst å reise til varmere strøk. Nonsens, sier jeg. Da blir det bare fælt å komme tilbake igjen. Trikset er å reise et sted hvor det er enda kaldere enn hvor du befinner deg. Røros kan f.eks. melde om -40 grader. Indre Mongolia, Nordpolen og Sibir er andre steder som skulle være absolutt ypperlig for slike utflukter. Da blir -20 ikke så ille likevel når du kommer tilbake.

2) "Jeg er feit, og det er greit!" - Fett gjør ikke bare folk store. Det isolerer også. Eskimoene er et folkeslag som er kjent for å fryse mindre, fordi fettet fra selkjøttet skaper et naturlig isolerende lag i dem. Så fryser du, betyr det bare mest sannsylig at du er for tynn. Slutt å trimme, et sjokolade og brownies og legg på deg ti kilo. Da fryser du nok mindre, skal du se.

3) "Klipp deg!" - Nei, forresten, ikke gjør det. Folk med kort hår fryser mer enn folk med langt hår, særlig hvis de går ute. Ved -10 grader har folk med kort hår 50% mer varmetap via hodet enn folk med langt hår. Ved -20 grader er forskjellen hele 75%. Om det samme gjelder for skjeggvekst vet jeg ikke, men det er bare å prøve seg frem mine damer og herrer.

4) "Without TV, it's hard to tell when one day ends and another begins!" - Er det for kaldt etter din smak å være ute, foreslår jeg at du holder deg inne. Ta et pledd, finn en å holde rundt slik at dere kan dele på kroppsvarmen og se noe på TV. Har du ikke TV selv, kan du jo banke på hos en venn som har TV (og stereo...og spill...og masse filmer...). Filmer og TV-serier er kjekke ting å putle med når det er for kaldt ute, og 2009 var dessuten et knakende sterkt spillår for de som sysler med slikt.

5) "Kle på deg, mann!" - Det letteste rådet av dem alle. Det er ikke rart folk fryser, så lite klær de har på seg. Varme lag i flere lag er stikkordet her. Godt undertøy gjør underverker. Tjukke sokker er en gave. Har du godt med klær på deg innendørs kan du dessuten skru ned på ovnen og spare strøm samtidig - man klarer seg ypperlig med en romtemperatur på 19-20 grader hvis man har en god genser og tøfler.

Om gammel og ny musikk.

Som vanlig får Pondus sagt det så fint: Det låter helt dynge.

Om medieåret 2009.

Årskavalkader er en populær greie ved slutten av ett år og begynnelsen på et annet. For min egen del er ikke behovet for å oppsummere mine egne opplevelser i 2009 noe særlig stort - livet mitt er uansett svært lite interessant i det store og det hele (mitt personlige 2009 kan uansett dessuten oppsummeres i ett ord: Japantur). Jeg har likevel lyst til å ta et tilbakeblikk på medieoppslag i 2009, og hvordan disse har gjort inntrykk av ett eller annet slag.

Krig og demonstrasjoner: Årsskifte 2008/2009 ble sterkt preget av krigen på Gazastripen, og også på Fjellhaug var dette et aktuelt samtaletema. For min del markerte denne krigen et endelig brudd med ensidig patriotisme i debatten: Å "holde" med noen i denne saken som om en skulle snakke om en fotballkamp ble rett og slett noe jeg ikke kunne ta del i (uten at jeg på noe tidspunkt har vært ensidig tilhenger av noen som helst side i saken). Ikke minst fikk vi som bodde i Oslo en liten mak av anarkistiske tilstander, da pro-israel-demonstranter ble møtt av illsinte motdemonstranter og oppviglere og Oslo rett og slett kokte over i opptøyer. Smakløse demonstrasjoner provoserte meg dessuten like mye som voldelige.

Jeg skrev mer om saken her og her.

Teologiske diskusjoner: Oppslag av denne karakter unngår som regel de største medieoppslag (med unntak av kirkevalget, som vi kommer tilbake til), men selvsagt har disse vært med å prege 2009 for min del. I England kjørte man svære ateistiske kampanjer på bussene, og flere kirkesamfunn svarte med samme mynt. Lesere av Fast Grunn (et teologisk tidsskrift utgitt av NLM) har kunne følge med på en skapelse-/evolusjonsdebatt som etterhvert bevegde seg ut i det smakløse og usaklige. Debatter om aktiv dødshjelp, ekteskapsloven, salmebokrevisjon, dåp utenfor kirkerommet og Baasland-saken er også lignende saker som har preget 2009-bildet og som vil bli husket.

Dataspill og vold: Også 2009 opplevde sine tragiske skytedrama på skoler, denne gangen i Tyskland. Også denne gangen ble gjerningsmannens dataspillinteresse trukket frem, og i Tyskland førte dette til heftig debatt om forbud og sensur av spillmediet. Også i Norge har anklagene om sammenhengen mellom dataspilling og voldsbruk vært indidert i forbindelse med Kongsvingerdrapet (drapsmannen spilte visstnok World of Warcraft før han gikk for å drepe, melder VG Nett). Debatten er viktig, men blir ofte feil vinklet, og selv tok jeg opp saken ved flere anledninger (her og her).

NLM og Den norske kirke: NLM har i mangfoldige år diskutert deres forhold til Den norske kirke og NLMs egen struktur. Under årets generalforsamling var dette den helt klart største og viktigste saken som skulle avgjøres: Skal NLM etablere seg som et eget trossamfunn? Svaret for denne gang ble nei, men saken kommer definitivt opp igjen på neste generalforsamling om tre år.

Kirkevalget og Stortingsvalget 2009: Omtrentlig 98% av den norske befolkingen hadde fått med seg at det var kirkevalg parallelt med Stortingsvalget, dersom jeg husker min statistikk riktig. Et valg som ble svært omdiskutert for sin struktur, forvirrende valgkort, mangelfull informasjon og "snikinnmeldelser i kirka." For min del ble kirkevalget svært aktuelt, ettersom jeg i sommer arbeidet på det lokale kirkekontoret. Å motta sinte telefoner var en del av arbeidet (om enn en liten del, heldigvis). Stortingsvalget 2009 vil bli husket som et jevnt og spennende valg, og dessuten det valgåret vi så Lars Sponheim trekke seg fra politikken som en slagen mann.

Politiske omveltninger i Japan: For folk flest gikk dette trolig hus forbi, men også i Japan var det parlamentsvalg i år. Resultatet var historisk: LDP, partiet som har sittet med makten de siste 50 årene, måtte vike for motkandidaten DPJ.

Kongo - raskt funnet, raskt glemt: Kongo havnet i nordmenns søkelys i 2009. Men fokuset fra konfliken i landet forsvant raskt da to suspekte nordmenn ble arrestert og dømt øst i landet. Da ble den langvarige konflikten med titusenvis av ofre og flyktninger plutselig mindre viktig. Hvorfor forsvant medias fokus så snart fra konflikten?

En smakløs italiener: 2009 ble på mange måter også Italias statsminister Silvio Berlusconis år, uten at det må regnes som positivt. Mannen har pådratt seg medias oppmerksomhet flere ganger i det forrige året, og hovedsaklig på en negativ måte. Jeg tenker ikke i hovedsak verken på rettssaken, kvinneskandalene eller katedralkastingen mannen har opplevd, men på hans usedvanlige smakløse kommentar om jordskjelvofrene i nord-Italia etter skjelvet 6.april:

"De har alt de trenger, de har helsestell, varm mat. Selvfølgelig er bostedet deres noe midlertidig, men de burde se for seg at de er på campingtur."

Etter å selv ha opplevd jordskjelv på kloss hold, kunne jeg knapt annet enn å riste på hodet av en slik uttalelse.

Dagen da musikkverden stod stille: Mange vil også trekke frem popkongen Michael Jacksons død som noe de kommer til å huske fra 2009. Og med all medieoppmerksomheten dødsfallet fikk, er det kanskje ikke så rart. Mannen "alle" visste hvem var, og som skulle sette et fenomenalt punktum på sin karriere senere på året, var plutselig gått bort. Musikken hans solgte brått mer enn den noensinne hadde gjort før, og for min egen del ble det en periode i løpet av sommeren hvor Michael Jackson var den mest spilte artisten på datamaskinen og mp3-spilleren.

Barack Obamas første år: USAs 44.president ble innsatt i sitt embete 20.januar. Mannen som i begynnelsen nærmest ble opphyllet som verdens frelser (ikke minst av norske media), har etterhvert måtte tåle mye kritikk. Ord som helsereform og Nobels fredspris har stått i sentrum for mye av kritikken. At mannen blir stemplet som alt fra sosialist til antikrist (noe som i USA er tilnærmet det samme) for helsereformen, er likevel for meg en gåte. Men en ting skal ekteparet Obama ha: Takket være Barack Obamas presidentsete, har USA fått en førstedame med usedvanlig god klesstil.

Barcelona: 2009 ble dessuten året da Barcelona tronet på fotballens podium. Laget vant stort sett alt de kom over, og Champions League-finalen var et stort øyeblikk (bortsett fra for United-fansen). Man kunne bli Barcelona-fan av mindre.

Hva kommer du til å huske best fra medieåret 2009?

Om en pianoentertainer.

Klassisk musikk er bra. Piano er bra. Morsomme, gamle menn med sjarm er bra. Når Victor Borge vever alle disse tre sammen kan det bli ganske så underholdende.

Om tallkluss.

Årets første post på World of Ingar er herved et faktum. Året vi nå har gått inn i ser ut til å skape forvirring. Folk virker nemlig temmelig usikre på hvordan årstallet 2010 egentlig skal uttales. Mens noen sier "totusenogti," er det andre som nærmest med amper stemning går imot og holder på "tjueti." Hva er egentlig den korrekte termen?

Vi spiller ballen videre til Norsk Språkråd og Sylfest Lonheim, som sier følgende til aftenposten.no om saken:

"-NRK er pålagt å følge det som Språkrådet har sagt om den saken, det står i reglene til NRK, det, sier Sylfest Lomheim, som ikke har sans for det litt kortere tjueti, som mange foretrekker å si.

- Det kommer nok fra svenskene, men de er ikke noe godt forbilde i denne saken. Jeg har sjekket med alle europeiske språk, og alle bruker formen totusenogti: fransk, engelsk, tysk, nederlandsk og dansk. Men folk flest kan jo gjøre som de vil, selvsagt, sier Lomheim. Det kan også alle private TV- og radiokanaler, som TV 2 og P4.

- Men jeg vil jo råde alle journalister til å følge det Språkrådet sier, formaner Lomheim."

Begrunnelsen for utfallet er ikke bare ut ifra å se hva "alle andre gjør," men også ved å se litt på forrige årtusenskifte:

"-Tidsperioden 2000–2099 kaller vi totusentallet (eller 2000-tallet, også kalt det 21. århundret). Det blir parallelt med at vi sier tusentallet om århundret fra år 1000 og utover, som i setningen «kristendommen ble innført på tusentallet», ifølge Språkrådet."

Så skulle altså den saken være avklart, og vi kan gå totusenogti litt sikrere i møte.