søndag, desember 12, 2010

Assassin's Creed: Brotherhood


Innledningsvis må jeg komme med en aldri så liten notis: Anmeldelsen er kun en refleksjon over inntrykkene jeg sitter igjen med for enspillerdelen. Flerspillerdelen, som utgjør en større del av spillets konsept, er ikke testet. Grunnen til dette er at jeg sitter med et studentboliginternett som ikke klarer å tilby et godt og stabilt internett som min PS3 kan benytte seg av.

Etter at Ubisoft gav ut det første spillet i serien i 2007, har Assassin's Creed-spillene gått sin seiersgang blant spillere (spill)verden over. Nylig passerte serien 20 millioner solgte enheter, og det sier dermed seg selv at spillene har blitt en solid inntektskilde for selskapet. Og hvorfor ikke? Kombinasjonen av enorme byer, akrobatiske parkour-bevegelser, viktige historiske epoker, konspirasjonsteorier og ninja-sniking har absolutt et underholdende potensiale. Likevel har ikke Assassin's Creed-spillene vært feilfrie, noe enkelte spillkritikerne har vært i overkant flinke til å poengtere. Ubisoft lyttet til kritikken de fikk for det første spillet før de produserte det andre, og produserte et jevnt over bedre produkt. Har selskapet gjort det samme i forbindelse med oppfølgeren?

Til byen mellom de syv fjell
Det er viktig å merke seg innledningsvis at Assassin's Creed: Brotherhood ikke er en form for spill nr. tre i serien, men er en direkte fortsettelse av Assassin's Creed II. Spillet begynner hvor forgjengeren slutter, og igjen er det Ezio Auditore da Firenze og hans eventyr i renessansens Italia som er hovedtema. Etter en aldri så liten konfrontasjon med en viss Rodrigo Borgia (bedre kjent som pave Alexander VI) i Vatikanets saler og blitt vitne til en mystisk åpenbaring under Peterskirkens saler, vender Ezio og hans onkel Mario hjem til deres skjulested i vakre Monteriggioni. Snikmorderbrorskapet er overbevist om at deres fiender har lidd et knusende nederlag og ikke vil reise seg igjen på flere år, men naturligvis skal dette vise seg å bli en fatal antagelse. Det drøyer ikke lenge før tempelridderne under kommando av pavens sønn, Cesare Borgia, stormer Monteriggioni med overveldende militærmakt. Ezio blir bokstavlig talt tatt på senga av angrepet og kan lite gjøre når Borgia-hæren entrer Monteriggioni, og blir dermed vitne til Marios henrettelse ved Cesares hånd. Ezio selv flykter såret i retning Roma, hvor andre snikmordere under ledelse av filosofen Macchiavelli skjuler seg. Her, i kjernen av pavedømmets og Borgia-slektens domene, må Ezio i det skjulte frigjøre og gjenoppbygge et forfallende Roma, skaffe seg utstyr og våpen, rekruttere og administrere medhjelpere til sin sak samt slå til mot Borgias nye høyteknologiske våpen. Det er med andre ord duket for et forestående storoppgjør mellom tempelridderne og snikmorderne i samtidens maktpolitiske og kulturelle hovedstad.

Høres det spenennde ut? Det burde det virkelig, for den sosial-politiske atmosfæren som de to siste Assassin's Creed-spillene har vært plassert i har et enormt potensiale. Kirkehistorisk sett er Europa i en forfallstid, politisk sett er det mange store endringer og intrigene skorter det ikke på. Likevel klarer aldri Assassin's Creed: Brotherhood å utnytte dette potensiale fullt og helt. Ubisoft forsøker, og de skal ha ros for å ha gjort et høyst rederlig forsøk. Men likevel er det ikke nok. De store aha-momentene mangler. Detaljnivået føles til tider grunnt. Der tempelridderne forsøkes skildres som skikkelig onde og utspekulerte, ender en dessverre bare opp med et platt og typisk slemming-bilde ispedd farskomplekser. På det mest sentrale i spillet, historiedelen, er sørgelig nok Brotherhood et lite steg frem og to kraftige steg tilbake på en og samme tid. Ikke rart spillet snubler.


Nedgangstider
Essensen i kontrollsystemet i spillet, som er fri akrobatikk i svære og åpne områder, er heldigvis ivaretatt. Denne gangen består spillet bare av en eneste by, Roma, som til gjengjeld er svært stor og variert i konstruksjon. Utenfor bykjernen finner man store, åpne sletter med spredt befolkning, og overalt finner man rester av Romas fordum storhet. Viktige bygninger som Colosseum og Pantheon er selvsagt med, i tillegg til et hav av kirker. Det er selvsagt noe vanskelig å bedømme, men det ser ut som at grafikken har blitt hakket skarpere siden forrige spill. I Roma er det så opp til deg å ta på deg forskjellige kontrakter og oppgaver som kan bekjempe Borgia-slektens makt. Etterhvert som Borgia mister makten i Roma kan man restaurere bygninger og monumenter slik at Romas totalinntekt øker (og du får tilgang til flere og bedre varer). Som før har man en viss valgfrihet i de forskjellige oppgavene man kan ta på seg, men man kommer ikke bort ifra at flere av oppdragene er litt for like hverandre, og noen er direkte kjedelige. Et større tap er det likevel at valgfriheten føles innsnevret i forhold til hvordan man løser oppgavene om man sammenligner med forgjengeren. I Assassin's Creed II kunne man leie kurtisaner, tyver og leiesoldater for å distrahere vaktene. Dette kan man forsåvidt også i Brotherhood, men for det første er disse sjelden lett tilgjengelige og for det andre oppfordrer spillet sjelden til det. Spilllere som foretrekker å spille Rambo-style og hugge ned alt som står lagelig til for hogg vil trolig bry seg lite om dette, men de av oss som setter pris på valgfrihet og å unngå drap når vi kan vil sitte igjen med en følelse om at vi blir påtvunget en konkret løsning. Ironisk nok, ettersom snikmordernes motto er Nothing is true, everything is permitted.

Ellers har kampsystemet gjennomgått en liten oppgradering i Brotherhood. Grunnprinsippene er de samme, og det tradisjonelle våpenhjulet er på plass med noen nye tilskudd (deriblant en kjærkommen armbrøst). Den største nyheten inkluderer en kjede-mulighet, hvor man idet man tar livet av en soldat kan gå direkte videre på nestemann og ta ham med ett slag dersom man styrer styrespaken riktig. Dette gjør at man får kamper som glir på en god måte og som ser grasiøse ut, men prisen er at kampene som regel blir altfor lette. Det er høyst sjelden i spillet man sliter fordi fienden er i overkant vanskelig eller smart. De store utfordringene mangler.

Heller ikke musikken er på noe tidspunkt utfordrende eller direkte engasjerende. OK, det var å ta for hardt i: Det engasjerer innimellom, og tjener ellers om et kurant bakteppe for begivenhetene. Likevel blir det mye av det samme med jevne mellomrom, og den helt store følelsen lar vente på seg. I tillegg savner Brotherhood i likhet med sine forgjengere en mer tidsriktig musikalsk stil. Hvor er renessansemusikken midt i en spill som foregår i renessansen? Hvor er 1500-tallets instrumenter? Hadde ikke dette vært naturlig å veve inn i spillet? Vanskelig burde det ihvertfall ikke være.


Kameraderi
Når Ezio ikke er ute på konkrete oppdrag og har befridd deler av Roma fra Borgias makt, kan han begynne å rekruttere andre mennesker til snikmordernes sak. Slik fremstår ikke Ezio lenger alene, men som en større leder for en esoterisk organisasjon. Når nye snikmordere er rekrutterte kan disse enten sendes på oppdrag rundt omkring i Europa (hvor noen av dem er direkte festlige; i ett av dem sørger du bl.a. for å legge grunnlaget for Martin Luthers reformasjon) eller tilkalles ved behov under kamper. Har du mange nok snikmordere tilgjengelig kan du endatil be om pilregn som treffer alle soldatene i nærheten. Tanken bak systemet er trolig velment, men igjen føles det hele som et unødvendig og direkte kjedelig element. Det er sjelden man faktisk trenger assistanse, ettersom spillet som sagt byr på få vanskelige situasjoner.


På tide å sikte mot fremtiden?
Alt dette tatt i betraktning fortoner Assassin's Creed: Brotherhood seg jevnt over som en liten skuffelse. Det har fremdeles mye av det som gjorde forgjengeren til et engasjerende og fengende spill, men ender totalt sett likevel opp som et kraftig tilbaketrinn for serien. Det skal mer enn en gigantisk by og sylskarp grafikk for å holde på spenningen. Kanskje Brotherhood er et tegn på at Ubisoft bør forlate renessansen og konsentrere seg om en ny tidsepoke i Assassin's Creed III? Ja, ihvertfall dersom alle spillene fremover som finner sted i renessansen skal fortone seg på denne måten.

Score: 7/10

Ingen kommentarer: