torsdag, oktober 28, 2010

Star Wars: The Force Unleashed II

Jeg har en liten teori som lyder som følger: Alt Star Wars-relatert materiale som har II involvert i tittelen er forbannet med Kraftens mørke side og dermed dømt til å mislykkes. Premissene for teorien er følgende: Episode II er den klart dårligste av filmene, og Knight of the Old Republic II var en skuffelse i forhold til forgjengeren. Samtidig er ikke teorien vanntett: Battlefront II var mer underholdende og variert enn forløperen, og Jedi Knight II: Jedi Outcast er blant mange regnet som et av de beste Star Wars-spillene noensinne.

Det store spørsmålet er dermed: Kan The Force Unleashed II gi oss noe mer innsikt i denne teorien? Havner den i båsen The Light Side eller The Dark Side?

The memories of a dead man
[mindre spoilere om avslutningen i første spillet følger]
Når vi denne gangen tas med til galaksen langt, langt borte har det gått syv måneder siden forrige spill i serien. Starkiller er død, og hans tidligere allierte har opprettet Opprørsalliansen og kjemper innbitt mot Imperiets onde kontroll over galaksen. At Starkiller er død hindrer derimot ikke Darth Vader i å benytte seg av sin tidligere hemmelige lærlings potensiale. Ved hjelp av kloningsfasilitetene på Kamino forsøker Darth Vader å gjøre det som aldri har blitt gjort tidligere (men som har blitt gjort senere i det utvidere Star Wars-universet; skolerte Star Wars-fans kjenner historien om Palpatines tilbakekomst takket være klonede kropper som sjelen hans kan besette): Å klone en jedi, for dermed å skape en hær av lydige Kraft-beherskende krigere. Prosessen viser seg dog å være mer komplisert enn først antatt, og utallige mislykkede forsøk senere sitter den første noenlunde dugelige klonen i isolat på Kamino. Det tar derimot ikke lang tid før Starkiller flykter fra isolatet og Kamino. Med bare fragmenter av minner igjen om sitt ''forrige liv'' og usikkerhet om sin egen identitet drar Starkiller avsted på jakt etter to tidligere allierte: Jedimester Rahm Kota og sin store kjærlighet Juno Eclipse.

Starkiller er usikker på sin egen identitet. Er han en klone eller ikke? Denne usikkerheten som preger han ser også ut til å ha preget spillets utviklere og dermed også spillet i sin helhet. Der historien i The Force Unleashed var noenlunde underholdende og tålelig er oppfølgeren et kjedelig stykke spillhistorie som mangler engasjement, dybde og mål. Spillet mangler like mye sjel som en feilslått jedi-klone, og historien kan i beste fall beskrives som påtatt og nedprioritert, en følelse som ikke blir mindre av den uferdige avslutningen. Spillet er identitesmessig sett mer ufullkomment enn Episode II, hvor i det minste Natalie Portman sørget for å forhindre totalhavari.

Why are they doing this?
Formålet i The Force Unleashed var å gå amok med Kraften, la være å tenke på moralske valg og ødelegge alt som kommer i din vei. Etterhvert fikk man derimot en historie som tok noen av de moralske valgene for deg, så til slutt stod man igjen med gå amok- og ødelegge alt-delen. Selv om alle tre aspektene er til stede i oppfølgeren føler man at alle er nedtonet. Man oppfordres ikke like mye til å gå bananas som før, og det føles som om det er mindre å ødelegge nå enn før. Det er også lite moralsk refleksjon overhodet, slik at resultatet man sitter igjen med er et uinspirerende gå-fra-A-til-B-spill. Noe av det som bygger opp om dette er det latterlig kjedelige banedesignet som er viderført fra eneren, som særlig manifesteres på Dagobah-banen, årets mest unødvendige spillsekvens noensinne. Jeg mistenker at Dagobah er inkludert kun for å ha Yoda med i to minutter av spillet, for dermed å ha et ekstra salgstriks i ermet. Det samme gjelder Boba Fetts minimale opptreden: Om Yoda og Boba Fett hadde vært unnlatt fra spillet, hadde ikke spillets natur lidd særlig av den grunn. Folk får bedømme om konspirasjonsteorien min holder mål.

For å gjøre vondt verre har LucasArts bestemt seg for å gjøre spillet så lite variert som mulig. Det er lite tilskudd av nye fiender etter en time uti spillet, og bosskampene er det bare tre av tilsammen, den ene mer monoton etter den andre. Dette resulterer også i at spillet er overraskende enkelt, og selv på høyeste vanskelighetsgrad (unleashed) tar spillet ikke stort mer enn seks timer å fullføre. Om spillets korte natur er en velsignelse eller en forbannelse er jeg fremdeles i tvil om. Det store unntaket fra den monotone spillopplevelsen, og kanskje spillets største nyhet, er sekvenser hvor man skal styre Starkiller i fritt fall på tusenvis av meter (rene fallskjermjegeren, med andre ord). Men også disse oppdragene er få og blir fort kjedelige, så de er en mager trøst.

You're so...beautiful...
Helt katastrofalt er The Force Unleashed II heller ikke. Om ikke annet ser det stort sett bra ut gjennom hele spillet. Dessverre ser det ikke alltid like bra ut, og stundom virker spillets grafikk noe upolert. Heldigvis ser spillet aldri dårlig ut, og grafikkslavene burde dermed bli tilfredsstilt. Pause- og oppgraderings-menyene ser betraktelig bedre ut denne gangen enn før, og ekstra estetisk bonus er det å kunne åpne alternative kostymer som Boba Fett og Guybrush (fra gode gamle Monkey Island). Estetikken i spillet dras dessuten kraftig opp ved at Starkiller i spillet benytter seg av to lyssabler istedenfor én, noe som (om ikke annet) ser utrolig tøft ut. Beklageligvis følger dette i liten grad opp på kampteknikk-fronten, hvor det er få nyheter. De andre estetiske nyhetene er heller ikke den helt store nyheten, og gleden over å spille som Guybrush Threepkiller forsvinner fort.

Om ikke grafikken tilfredsstiller deg kan forhåpentligvis musikken gjøre det. Utvalget av John Williams' klassiske Star Wars-låter er valgt med større omhu denne gangen, og all ny musikk flyter bedre sammen med den gamle enn hva var tilfellet med forgjengeren. Det er dermed med stor sorg jeg må fortelle at audio-nivået ødelegges fullstendig av det som noen ganger ikke kan beskrives som annet enn latterlig stemmeskuespill. Starkiller høres stort sett bare uengasjert eller sint ut, men det er ingenting imot de konstant irriterende og latterlige intercom-meldingene man får fra Rahm Kota, som må være noe av det dårligste jeg har hørt på stemmeskuespillerfronten i år.

It's a trap!
Star Wars: The Force Unleashed II kunne nådd så langt. Hadde LucasArts rettet opp i forgjengerens feil og mangler kunne oppfølgeren blitt en svært underholdende affære og årets comeback. Istedenfor bringer den med seg gamle overtredelser og legger til nye misgjerninger. Et Force Unleashed i identitetskrise resulterer i årets mest unødvendige oppfølger, og undertegnede sitter derfor med et håp om at serien kan pakke seg vekk til en galakse langt, langt borte. Og bli der!

Score: 5/10

En ekstra takk til GameReactor, som gav meg i oppdrag å anmelde spillet. Anmeldelsen jeg skrev for GameReactor kan leses her.

Ingen kommentarer: