Om Max Manus.

Filmen om den norske motstandshelten Max Manus har vært på de flestes lepper denne vinteren. Den er en av norsk filmhistories dyreste filmer med et budsjett på 55 millioner, publikumsrekordene for kinobesøkende til en norsk film ser ut til å bli slått, og eksport av filmen til utlandet er aktuelt. Det er tydelig at norsk krigshistorie fenger kinopublikum. Får de valuta for pengene?

Historien om en helt.
Max Manus skildrer den norske motstandshelten ved samme navn, og er i all hovedsak basert på hans egne beretninger fra krigens dager. Etter å ha deltatt som frivillig soldat under Vinterkrigen i Finland 1940, reiser Max Manus tilbake til et naziokkupert Norge. Det tar derimot ikke lang tid før Max gjennom noen venner får høre om en gruppe menn som ikke ønsker å bare se på okkupasjonen av sitt fedreland. De går sammen og starter opp motstandsavisen Sønner av Norge. Max er likevel ikke fornøyd med bare å lage avis, og ønsker å gå mer direkte til verks. Etterhvert tvinger omstendighetene Max til å forlate Norge, han drar over til Skottland og blir en del av Kompani Linge og deltar i deres motstandsaksjoner. Gjennom filmens gang blir flere sabotasjeaksjoner og mostandshandlinger skildret, som Operasjon Mardonius i 1943, sprengingen av Arbeidertjenestens arkiv i 1944 og ikke minst ødeleggelsen av det tyske transportskipet Donau i 1945 – alle under medvirkning av Max.
En krig har dog tap på begge sider, og selv motstandsfolk kunne gjøre feil og bli arrestert eller drept. Ved krigens slutt er Max Manus alene, motløs og sorgfull, og alle krigshandlingene fra Vinterkrigen av har begynt å tære på mannen – posttraumatisk stress ville vi nok kalt det i dag. Max begynner å klandre seg selv for at han lever når så mange av hans medarbeidere har mistet livet.
Den nyanserte skildringen av motstandsbevegelsen og omstendighetene rundt gir en vakker balanse til filmen. Krigens mørke sider kommer tett innpå publikum, samtidig som man får en forståelse for Max' og vennenes kall til å drive motstandskamp. Krigsfilmer forteller gode historier i den forstand at de har klart definerte helteskikkelser. Vår helt Max er derimot ikke uten sine dårlige og mindre begavede sider, noe filmen ikke er redd for å vise.

Storslått og debattskapende.
Max Manus er en høyt budsjettert film, og det merkes. Her er det ikke spart på noe, og filmen kan lett måle seg med større og mer ambisiøse filmer fra Hollywood. Det stilistiske er tidsriktig, de historiske detaljene er i all hovedsak på plass (selv om noen har blitt godt diskutert i etterkant av filmen), den vakre musikken glir i ett med filmen og skuespillet er svært godt. Man tenker at det er sannelig på tide at norsk krigshistorie får en slik film, især når det ikke er mange gode norske krigsfilmer i utgangspunktet. Også i Norge har man spennende historier fra krigen å komme med, og forhåpentligvis kan Max Manus være starten på en ny trend.
De historiske detaljene i filmen har vært diskutert. Noen karakterer blir introdusert tidligere enn de skulle i filmens kronologi. Max' rolle under Vinterkrigen er svært debattert. Den diskusjonen som kanskje er mest interessant, er hvorvidt man kan forsvare en motstandskamp. Hvor i motstandskampen går skillet mellom patriotisme og fordømmelse? Kan enhver motstandshandling forsvares etisk og moralsk? Opphever krig alle slike rammer? Max Manus har skapt mange diskusjoner rundt disse spørsmålene, og de bør ønskes velkommen i en tid der de fremdeles er aktuelle.


«Undervurder ikke fienden!»
En som er kristen er også i en motstandskamp, en kamp mot synden og dens herre. Å stå på vinnersiden betyr ikke at man er utenfor rekkevidde og usårbar. I Max Manus blir vi vitne til en seremoni hvor H.K.H. Haakon VII sier til sine menn i Kompani Linge: «Undervurder ikke fienden!» Det samme kan de kristne minne hverandre om. Synden kan ofte virke så forlokkende, selv om man vet at den leder til fall og er imot Guds vilje. Derfor er det viktig å kjenne sin egen begrensning, hjelpe hverandre frem mot det evige liv og be Gud om kraft til å stå fast imot syndens krefter. For selv om denne krigen har hatt sin D-dag, er den fremdeles ikke ferdig utkjempet.
Max Manus har fortjent den rosen den har fått. Den vil gå inn i norsk filmhistorie som en storslagen film, en tittel den har gjort seg fortjent til. Forhåpentligvis kan filmen være med på å skape interesse for lokal historie blant både store og små nordmenn, en interesse som kanskje ikke alltid blir like tilfredsstilt på skolen. Så får det da heller våge seg at Aksel Hennie trolig er den i Norge som ligner minst på Max Manus selv.

Anmeldelse skrevet for Fisk #1.2009. Takk til Vidar Pettersen og Bjørn Are Davidsen for et par gode poeng jeg har tatt meg frihet til å låne/stjele.

9. februar.

Har du ingen planer for kvelden 9.februar, sier du? Og er du tilfeldigvis i Oslo, sier du? Da kan du ta deg en tur opp til Fjellhaug og få med deg litt god musikk. For da blir det Magnifive-konsert. Oboy!


Pris: 30 kr, tror jeg (til inntekt for misjonsprosjektet).
Tid: Det kommer vi tilbake til. Kvelden en gang, ihvertfall.
Musikktype: Coverlåter. Noe 80-tall, noe 90-tall. Mykje blanda, mykje bra.

Metal Gear Solid 3: Snake Eater.

Metal Gear-serien er en spillserie jeg kommer meg dypere og dypere inn i. Det er også en serie som ser ut til å fascinere meg stadig mer etterhvert som bekjentskapet fortsetter. Metal Gear Solid 3: Snake Eater ser ut til å følge opp denne trenden.

Handlingsmessig finner spillet sted i 1964, og er etter seriens kronologi det første spillet i handlingen. I de sørlige russiske provinser (visstnok ikke langt fra Pakistan) skal man i rollen som Naked Snake - senere (i seriens kronologi, vel å merke) kjent som Big Boss og "far" til Solid Snake - infiltrere fiendens base for å redde ut en overløpende våpenforsker, Sokolov. Oppdraget mislykkes derimot når Naked Snakes læremester, The Boss, deserterer over til den russiske siden og stanser Snake. Dermed blir det nye oppdraget å på ny infiltrere basen, redde Sokolov, ødelegge hans nyutviklede atomvåpen Shagohod samt stanse The Boss og hennes medhjelpere. Blant dem finner vi flere kjenninger fra tidligere i serien, deriblant en ung Ocelot og en dårlig kamuflert gjesteopptreden av Raiden.

Metal Gear Solid 3: Snake Eater skiller seg noe ut fra sine forgjengere. Fremdeles er det spionasje, infiltrering, paranormale bosser og kamp mot det ultimate våpenet Metal Gear (her under navnet Shagohod) som står i fokus. Men settingmessig og stilistisk har det skjedd store endringer siden Sons of Liberty. Borte er de (relativt) små miljøene med lukkede kameravinkler, nær-futuristisk setting og overlegen teknologi. Snake Eater er satt til 1964, tar fokus i den kalde krigen og atommaktbalansen som eksisterte etter Cuba-krisen, og de teknologiske hjelpemidlene er vesentlig enklere. Miljøet er ikke lenger utelukkende en militær base av betong; i Snake Eater starter man i en jungel, og mye av spillets handling finner sted nettopp i jungelen. Og en jungel har som kjent andre farer enn bare GRU- og KGB-vakter. En jungel gir derimot uante muligheter til å unngå fienden ved hjelp av kamuflasje, og å gå i ett med omgivelsene er en viktig del av spillet. Til enhver tid har man en prosentvis kamuflasjemåler: Jo høyere prosenttall, jo mindre synlig er man for fienden og kan snike seg forbi. Forskjellige kamuflasjedrakter og ansiktsmaling er også nødvendig for forskjellige omgivelser. Denne utvidelsen i snikeaspektet ved Metal Gear-serien, samt en fri 360º-kameravinkel, hever kvaliteten vesentlig i Snake Eater sammenlignet med sine forgjengere. Om du likevel er en serienostalgiker som sverger til å bruke en stor pappeske over deg som kamuflasje, har du fremdeles denne muligheten. Men som vanlig er sistnevnte stort sett nokså inneffektivt.

Det er også andre nye element i serien, hvorav de fleste er ganske så festlige. Cure Screen er hvor man går inn for å operere på seg selv ved skader, som f.eks. sy kuttsår, bruke kniven for å ta ut kuler, samt ta motgift dersom man får gift i seg. Det mest interessante er kanskje likevel Stamina Gauge, som gradvis synker ved aktivitet, og raskere ved krevende aktiviteter, som f.eks. å løpe i fjellområder. For at Stamina Gauge skal holde seg høyt (slik at Life Gauge går raskere opp til maks) må man spise underveis i spillet. Mat kommer i forskjellige former: Russiske rasjoner holder seg lenge, men smaker elendig. Jungelen derimot byr på mange forskjellige retter man kan jakte på: Fugler, frosker, frukt og selvsagt slanger, hvorav sistnevnte ofte smaker best. Problemet med jungelmaten er at den råtner fort, hvilket skaper dårlig mage. Det er med andre ord mye å passe på. Hva slags mat holder seg best og smaker godt? Joda, japanske nudler selvsagt:-)

Fremdeles er det likevel historieformidlingen som står i fokus, hvor spillet nærmest til tider minner mer om film enn spill med sine lange klippscener. For de som ikke liker Metal Gears tendens til å dra klippscener ut i det evinnelige, er ikke Snake Eater noen forbedring. Men for min del, som alltid setter pris på en god historie uansett medium, er Snake Eater ikke noe unntak. Snake Eater er en spionthriller på sitt beste, med kontraspionasje, politikk, trussel om atomkrig, romantisk intrige og ære vevd nydelig sammen av godt skuespill og meget vakre scener. Stilistisk sett er spillets klippscener kanskje ikke like pene å se til som Final Fantasy XII, men så er spillet tross alt to år eldre og har en litt annen stil. Dårlig grafikk er det uansett ikke, noe siste bosskamp i spillet viser tydelig.

Musikken kan vi selvsagt ikke glemme. Igjen trår Harry Gregson-Williams (mannen bak bl.a. Prince Caspian-filmmusikken) frem som hovedkomponist, med flere mindre kjente japanske artister under seg. Introduksjonstemaet er en ekstremt catchy sang skrevet i ekte James Bond-stil, og bakgrunnsmusikken passer som hånd i hanske hele spillet igjennom. Selve hovedtemaet til Metal Gear Solid, som først ble introdusert som åpningstema i Sons of Liberty, kommer dessverre ikke noe særlig frem i spillet før siste klippscene og rulletekst i forskjellige variasjoner. Setter man derimot det til side sitter jeg igjen som godt fornøyd med Snake Eater rent musikkmessig.

Metal Gear Solid 3: Snake Eater er et spill som på alle måter er godkjent, og som for meg kan ende opp som en favoritt i serien, da jeg synes at 60-tallssettingen passer spillet og serien utmerket. Det er alt det vi har lært oss å like i Metal Gear-serien, samt litt til. Og fremdeles er Snake en av spillverdenens tøffeste, røffeste og overlegne helter.

Oppdatering: Og mens vi snakker om Snake og Metal Gear Solid, kan kanskje denne artikkelen være av interesse.

Mega Man 9.

Det å være hjemme i feriene har sine fordeler. Man kan f.eks. koble Wii'en sin opp til naboens trådløse nettverk for å få den oppdatert (Wii'en, altså, ikke nettverket). Når man så har nettilgang kan man også benytte seg av Wii Channel og handle over nettet. Slik som f.eks. Mega Man 9, et spill som kun selges over nett til Wii, PS3 og X360.

Jeg skrev i forrige spillanmeldelse, Fire Emblem: Shadow Dragon, at jeg hadde vært fan av den serien ganske lenge. Det er likevel ingenting imot Mega Man-serien (som i Japan heter Rockman, by the way). Bekjentskapet mellom Mega Man og jeg går tilbake så lenge jeg kan huske, og jeg mener å huske at det første Mega Man-spillet jeg forsøkte meg på var Mega Man 3. Senere fikk vi også Mega Man 2, 4 og 6, og takket være *host*emulator*host* har jeg også spilt gjennom Mega Man 5 og 7 samt forsøkt meg på det første spillet i serien. Mega Man-serien har siden NESs dager fortsatt på Super Nintendo og diverse andre konsoller i form av seriene Mega Man X, Mega Man Z, Megaman Battle Network og Mega Man ZX. Likevel står den originale serien som den beste i mitt sinn, og er absolutt den jeg har best minner fra.


Nok mimring om Mega Man-serien. Mega Man 9 er et spill som ble utgitt i september 2008, men som er designet slik at grafikken ser eksakt ut slik den gjorde på gamle NES 8-bitkonsollen. Det er en direkte oppfølger til de forrige spillene i den originale serien, og er derfor laget slik at den skal stå i stil til disse spillene. Nostalgifølelsen blir med andre ord noe å ta og føle på langt inn i marg og bein, enten du har spilt mye NES eller bare litt. Musikken og lydeffektene står i stil til nostalgifølelsen. Alt i alt minner spillet mest om en kombinasjon av Mega Man 2 og 3, bare med karakterer som ble introdusert senere i serien, slik som Eddie og Beat. Den rent estetiske utformingen minner først og fremst om Mega Man 2 den første halvdelen, mens den andre halvdelen minner mer om Mega Man 3. Lyd og musikk har for det meste hentet sin inspirasjon fra Mega Man 2. I tillegg er funksjoner Power Shot (oppladbare skudd) og Slide (skli) borte fra spillet, hvilket forsterker Mega Man 2-følelsen. Som nostalgisk fremkallende spill er Mega Man 9 en suksess. Den klarer absolutt å fremkalle gode, gamle spillelementer slik vi kjenner dem fra tiden hvor grafikk og velutviklede historier var en mangelvare.

Historien er det ikke så mye å si på. Den fortelles stort sett gjennom tekst og korte cut-scenes i 8-bitgrafikk, akkurat som i gamle dager. Som vanlig er det Dr.Wily som er på ferde med sine roboter, og Mega Man må kjempe mot robotene, overta deres egenskaper og dra til Dr.Wilys slott for å hamle opp med ham. Slik sett har ikke Capcom fjernet seg fra originalformelen, og det er kanskje like greit. Det er jo tross alt dette som gjør Mega Man til den serien den er/var. Det mest uvanlige er at man for første gang slåss mot en kvinnelig robot, Splash Woman. Ellers er det flere av bossene som minner om tidligere bosser fra gamle Mega Man-spill.

Mega Man 9 er vanskelig. Ekstemt vanskelig. Det er antakelig det aller mest vanskelige spillet jeg har spilt i serien. Her gjelder det å være presis og trykke akkurat riktig på hoppeknappen, hvis ikke bærer det rett i de spisse pælene (og alle retrogamere vet at pæler kverker deg med én gang). Banene er ekstremt krevende, minibossene er utfordrende, og Dr.Wily er vanskeligere enn noen gang tidligere. Noen vil kanskje si spillet er litt for vanskelig. Jeg vil derimot si at spillet er utfordrende og krevende, men også dette bidrar til nostalgifølelsen. Når alt kommer til alt, så husker jeg veldig godt at Mega Man-spillene var alltid vanskelige når man spilte gjennom dem første gang.


Mega Man 9 er svært underholdende og god valuta for pengene. Hvorvidt folk som ikke har bånd til den gamle serien vil like spillet kan jeg ikke svare på, det får en bare prøve seg frem til selv. Men dersom du er gammel kjenning av Mega Man-serien er Mega Man 9 et spill du vil kose deg med.

Fire Emblem: Shadow Dragon.

Årets første spillanmeldelse blir av det siste spillet jeg kom meg igjennom i fjoråret, nemlig Fire Emblem: Shadow Dragon til DS. Spillet er en remake av det første spillet i Fire Emblem-serien. Ettersom serien først kom til Europa med det sjuende spillet i serien (2004), blir dette spillet det første møtet med originalen for mange (originalen kom ut på NES i 1990).

Fire Emblem er en Nintendo-ekslusiv serie, og de som har spilt sin dose med Nintendo og prøvd Super Smash Bros-spillene kjenner garantert Marth, Roy og Ike fra spillserien. Siden spillet Fire Emblem (det sjuende i serien) ble sluppet i 2004 har jeg vært en trofast fan av serien. Hvordan var så møtet med originalen?

Historien i spillet danner mye av basisen slik vi møter det i andre spill i serien: Dragen Medeus lanserer en kontinental invasjon av Akaneia. Ansvaret hviler dermed på prins Marth, etterkommeren av helten som overvant Medeus forrige gang, å mønstre sin hær og fri Akaneia fra Medeus. Underveis vokser hæren seg stadig større og får flere støttespillere - noen av dem blir automatisk med deg, mens andre må rekrutteres på slagmarken ved å føre samtaler med konkrete karakterer. En prinsesse i nød og en ung, populær helt er selvsagt også elementer i historien.

Fire Emblem særpreg er dens fokus på rollespillelementer i det turbaserte krigsmiljøet, hvor soldatene får Exp og går opp i level. Her er Shadow Dragon intet unntak. Karakterene i spillet har alle sin personlighet og sine egenskaper, og dersom han/hun dør i kamp er de borte for godt. Rollespillelementet er på plass, selv om det ikke er like godt utarbeidet og engasjerende som i andre FE-spill. Shadow Dragon er trolig det svakeste i serien til dags dato når det kommer til karakteroppbygging; det er først i spillets andre halvdel at denne faktoren tar seg noe opp. I tidligere spill har man hatt mulighet for å styrke relasjonen mellom karakterene gjennom såkalte support conversations, men ikke i dette spillet. Dette er også trolig noe av årsaken til den litt grunne karakteroppbyggingen vi er vitne til i Shadow Dragon. Dette kan selvsagt være et resultat av tidens tann og de litt enklere krav man stilte til spill i 1990, men noe utdypende arbeid på denne fronten tviler jeg på ville ødelagt helhetsopplevelsen.

Gameplayet er lite annerledes fra tidligere titler i FE. Man utfører sine trekk, og venter dermed på fiendens. Dette skjer på den trykkfølsomme skjermen på DS, og gir dermed mulighet for å styre enhetene med styrepennen, hvilket fungerer bra. Den øverste skjermen gir karakterinformasjon og oversiktsbilder. Det er nok liten tvil om at FE-formelen fungerer utmerket håndholdt; ja, kanskje best som håndholdt sådan. Så har også utviklerne Intelligent Systems god erfaring med håndholdt strategi, da de også har laget de mer populære Advance Wars-spillene. Noen funksjoner fra eldre spill savner man dog, som muligheten for kavaleri å plukke opp "lettere" enheter. Men dette er vel for å beholde noe av helhetsfølelse fra originalen, tenker jeg.

FE-spillene har alltid tilbudt mange karakterer og klasser. I Shadow Dragon er det nesten litt for mange, særlig av førstnevnte. Jeg teller over 50 enheter, og da har jeg ikke rekruttert alle engang (skjønt jeg rekrutterer alltid alle jeg klarer å få med). Når du på et standardbrett kan bruke 15 karakterer, sier det seg selv av over 50 karakterer blir fort i det meste laget, og man får problemer med å velge ut hvem man vil ha med videre. Klassesystemet er også verdt en kommentar. Når som helst kan man skifte klasse hos de fleste karakterene, om enn bare skifte innenfor "lavklassene" og "høyklassene." Noen nye klasser ønskes velkommen, som Ballistician, mens andre klasser som Chameleon bare er sære. Derimot er det verre med de klassene som aldri blir oppgraderte, nemlig Lord- og Thief-klassene. Lord-klassen er grei nok, siden det bare gjelder hovedpersonen Marth som får supersverdet Falchion i løpet av spillets gang. Men Thief-klassene på sin side er svært sårbare, i motsetning til deres oppgraderte klasse, Assasin (som har vært favorittklassen min i tidligere FE-spill). En oppgradering til Assasin er det likevel ikke snakk om i Shadow Dragon. Da hjelper det lite at både Lord og Thief-klassene kan gå opp til level 30 (level 20 er vanligvis max i FE).

Totalt sett er likevel helhetsinntrykket av spillet positivt. Dette er Fire Emblem slik vi liker det: I elegant og vanedannende håndholdt form. Da får det heller være at det ikke er det beste spillet i serien (jeg rangerer spillet som nr.fem av de seks spillene i serien jeg har spilt).