Om vinterens kalde side.

Jeg er ikke noe vintermenneske. Greit nok, jeg synes absolutt at en hvit vinter er triveligere enn en grå vinter, og kan gjerne stå på slalåm (som er en av de få idrettene hvor jeg er relativt god, sånn i all beskjedenhet). Men kulden kan jeg godt stå over. Om jeg hadde fått tilbudet, hadde jeg gjerne kvittet meg med hele vinteren for å slippe kulda.

Derfor ser jeg lite frem til værprognosen til Aftenposten for neste uke (altså første uke i februar). Særlig førstkommende helg ser forferdelig ut:



Nei, takk og lov at neste helg blir det stort sett Magnifive-forberedelser. Speaking of which, her er promo-plakaten (førsteutkast, vel å merke):


Datoen er feil - konserten er 9.februar og ikke 9.mars. Klokkeslett? 20:00. Dermed er det bare å komme.

Om en grunn til å glede seg til 2010.

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves sies det. Dette tror jeg er tilfelle ved Final Fantasy XIII. Heldiggrisene i Japan får spillet allerede i løpet av året, mens resten av oss må vente helt til 2010 engang før vi kan oppleve det som ser ut til å bli et vidunderlig og magisk eventyr. Fordi ventetiden er lang, er det kjekt at Square Enix tenker litt på oss i Europa også, og slipper en ny HD-trailer av spillet. Eller kanskje den bare gjør vondt verre?



Historien ser ut til å ta opp noe av arven fra FFVII. Musikken gir inntrykk av å være vesentlig bedre enn i FFXII, takket være bytte av komponist (selv om de aller helst skulle fått tilbake Uematsu til serien). Joda, dette ser virkelig ut til å bli et bra spill. Skjønt jeg styrer entusiasmen noe. Square Enix er meget flinke på å lage CGI-filmsekvenser, uten at det nødvendigvis ikke er representativt for spillet. Men, på en annen side, det vi får se av gameplay i traileren lover bra.

PS: Jeg oppdaget i etterkant at traileren ikke har tekst, så for dem som ikke er like stå i japansk og som ønsker å forstå hva som blir sagt er dette stedet å gå.

Om Max Manus.

Filmen om den norske motstandshelten Max Manus har vært på de flestes lepper denne vinteren. Den er en av norsk filmhistories dyreste filmer med et budsjett på 55 millioner, publikumsrekordene for kinobesøkende til en norsk film ser ut til å bli slått, og eksport av filmen til utlandet er aktuelt. Det er tydelig at norsk krigshistorie fenger kinopublikum. Får de valuta for pengene?

Historien om en helt.
Max Manus skildrer den norske motstandshelten ved samme navn, og er i all hovedsak basert på hans egne beretninger fra krigens dager. Etter å ha deltatt som frivillig soldat under Vinterkrigen i Finland 1940, reiser Max Manus tilbake til et naziokkupert Norge. Det tar derimot ikke lang tid før Max gjennom noen venner får høre om en gruppe menn som ikke ønsker å bare se på okkupasjonen av sitt fedreland. De går sammen og starter opp motstandsavisen Sønner av Norge. Max er likevel ikke fornøyd med bare å lage avis, og ønsker å gå mer direkte til verks. Etterhvert tvinger omstendighetene Max til å forlate Norge, han drar over til Skottland og blir en del av Kompani Linge og deltar i deres motstandsaksjoner. Gjennom filmens gang blir flere sabotasjeaksjoner og mostandshandlinger skildret, som Operasjon Mardonius i 1943, sprengingen av Arbeidertjenestens arkiv i 1944 og ikke minst ødeleggelsen av det tyske transportskipet Donau i 1945 – alle under medvirkning av Max.
En krig har dog tap på begge sider, og selv motstandsfolk kunne gjøre feil og bli arrestert eller drept. Ved krigens slutt er Max Manus alene, motløs og sorgfull, og alle krigshandlingene fra Vinterkrigen av har begynt å tære på mannen – posttraumatisk stress ville vi nok kalt det i dag. Max begynner å klandre seg selv for at han lever når så mange av hans medarbeidere har mistet livet.
Den nyanserte skildringen av motstandsbevegelsen og omstendighetene rundt gir en vakker balanse til filmen. Krigens mørke sider kommer tett innpå publikum, samtidig som man får en forståelse for Max' og vennenes kall til å drive motstandskamp. Krigsfilmer forteller gode historier i den forstand at de har klart definerte helteskikkelser. Vår helt Max er derimot ikke uten sine dårlige og mindre begavede sider, noe filmen ikke er redd for å vise.

Storslått og debattskapende.
Max Manus er en høyt budsjettert film, og det merkes. Her er det ikke spart på noe, og filmen kan lett måle seg med større og mer ambisiøse filmer fra Hollywood. Det stilistiske er tidsriktig, de historiske detaljene er i all hovedsak på plass (selv om noen har blitt godt diskutert i etterkant av filmen), den vakre musikken glir i ett med filmen og skuespillet er svært godt. Man tenker at det er sannelig på tide at norsk krigshistorie får en slik film, især når det ikke er mange gode norske krigsfilmer i utgangspunktet. Også i Norge har man spennende historier fra krigen å komme med, og forhåpentligvis kan Max Manus være starten på en ny trend.
De historiske detaljene i filmen har vært diskutert. Noen karakterer blir introdusert tidligere enn de skulle i filmens kronologi. Max' rolle under Vinterkrigen er svært debattert. Den diskusjonen som kanskje er mest interessant, er hvorvidt man kan forsvare en motstandskamp. Hvor i motstandskampen går skillet mellom patriotisme og fordømmelse? Kan enhver motstandshandling forsvares etisk og moralsk? Opphever krig alle slike rammer? Max Manus har skapt mange diskusjoner rundt disse spørsmålene, og de bør ønskes velkommen i en tid der de fremdeles er aktuelle.


«Undervurder ikke fienden!»
En som er kristen er også i en motstandskamp, en kamp mot synden og dens herre. Å stå på vinnersiden betyr ikke at man er utenfor rekkevidde og usårbar. I Max Manus blir vi vitne til en seremoni hvor H.K.H. Haakon VII sier til sine menn i Kompani Linge: «Undervurder ikke fienden!» Det samme kan de kristne minne hverandre om. Synden kan ofte virke så forlokkende, selv om man vet at den leder til fall og er imot Guds vilje. Derfor er det viktig å kjenne sin egen begrensning, hjelpe hverandre frem mot det evige liv og be Gud om kraft til å stå fast imot syndens krefter. For selv om denne krigen har hatt sin D-dag, er den fremdeles ikke ferdig utkjempet.
Max Manus har fortjent den rosen den har fått. Den vil gå inn i norsk filmhistorie som en storslagen film, en tittel den har gjort seg fortjent til. Forhåpentligvis kan filmen være med på å skape interesse for lokal historie blant både store og små nordmenn, en interesse som kanskje ikke alltid blir like tilfredsstilt på skolen. Så får det da heller våge seg at Aksel Hennie trolig er den i Norge som ligner minst på Max Manus selv.

Anmeldelse skrevet for Fisk #1.2009. Takk til Vidar Pettersen og Bjørn Are Davidsen for et par gode poeng jeg har tatt meg frihet til å låne/stjele.

Om bergpreken-assosiasjoner.

I dag var det etter skolen tid for å analysere morgendagens gresk-tekst, som er Matt 5 og saligprisningene. Etter å ha analysert en god del linjer som begynner med ordene makarioi (som da er gresk for salig), er det kanskje ikke så rart at Monty Pythons Brians tolkning av bergprekenen begynte å surre i hodet.



Ellers: Er du i Oslo 6.feb mellom kl 17:00 og 22:00 er du hjertelig velkommen til restaurantkveld på Fjellhaug skoler. God mat, god stemning og forhåpentligvis god musikk - jeg spiller fra halv åtte og utover kvelden på et nokså dårlig flygel, men skal gjøre mitt beste.

9. februar.

Har du ingen planer for kvelden 9.februar, sier du? Og er du tilfeldigvis i Oslo, sier du? Da kan du ta deg en tur opp til Fjellhaug og få med deg litt god musikk. For da blir det Magnifive-konsert. Oboy!


Pris: 30 kr, tror jeg (til inntekt for misjonsprosjektet).
Tid: Det kommer vi tilbake til. Kvelden en gang, ihvertfall.
Musikktype: Coverlåter. Noe 80-tall, noe 90-tall. Mykje blanda, mykje bra.

Dead Ingar Day: Murphys lov

Sammenligningspost av animeseriene One Piece og Naruto kommer senere. Ikke i dag ihvertfall. I dag er all energi som sugd ut av meg. Noen dager erfarer man bare Murphys lov så altfor godt i praksis. D'oh!

And now for something completely different. It's...!

Metal Gear Solid 3: Snake Eater.

Metal Gear-serien er en spillserie jeg kommer meg dypere og dypere inn i. Det er også en serie som ser ut til å fascinere meg stadig mer etterhvert som bekjentskapet fortsetter. Metal Gear Solid 3: Snake Eater ser ut til å følge opp denne trenden.

Handlingsmessig finner spillet sted i 1964, og er etter seriens kronologi det første spillet i handlingen. I de sørlige russiske provinser (visstnok ikke langt fra Pakistan) skal man i rollen som Naked Snake - senere (i seriens kronologi, vel å merke) kjent som Big Boss og "far" til Solid Snake - infiltrere fiendens base for å redde ut en overløpende våpenforsker, Sokolov. Oppdraget mislykkes derimot når Naked Snakes læremester, The Boss, deserterer over til den russiske siden og stanser Snake. Dermed blir det nye oppdraget å på ny infiltrere basen, redde Sokolov, ødelegge hans nyutviklede atomvåpen Shagohod samt stanse The Boss og hennes medhjelpere. Blant dem finner vi flere kjenninger fra tidligere i serien, deriblant en ung Ocelot og en dårlig kamuflert gjesteopptreden av Raiden.

Metal Gear Solid 3: Snake Eater skiller seg noe ut fra sine forgjengere. Fremdeles er det spionasje, infiltrering, paranormale bosser og kamp mot det ultimate våpenet Metal Gear (her under navnet Shagohod) som står i fokus. Men settingmessig og stilistisk har det skjedd store endringer siden Sons of Liberty. Borte er de (relativt) små miljøene med lukkede kameravinkler, nær-futuristisk setting og overlegen teknologi. Snake Eater er satt til 1964, tar fokus i den kalde krigen og atommaktbalansen som eksisterte etter Cuba-krisen, og de teknologiske hjelpemidlene er vesentlig enklere. Miljøet er ikke lenger utelukkende en militær base av betong; i Snake Eater starter man i en jungel, og mye av spillets handling finner sted nettopp i jungelen. Og en jungel har som kjent andre farer enn bare GRU- og KGB-vakter. En jungel gir derimot uante muligheter til å unngå fienden ved hjelp av kamuflasje, og å gå i ett med omgivelsene er en viktig del av spillet. Til enhver tid har man en prosentvis kamuflasjemåler: Jo høyere prosenttall, jo mindre synlig er man for fienden og kan snike seg forbi. Forskjellige kamuflasjedrakter og ansiktsmaling er også nødvendig for forskjellige omgivelser. Denne utvidelsen i snikeaspektet ved Metal Gear-serien, samt en fri 360º-kameravinkel, hever kvaliteten vesentlig i Snake Eater sammenlignet med sine forgjengere. Om du likevel er en serienostalgiker som sverger til å bruke en stor pappeske over deg som kamuflasje, har du fremdeles denne muligheten. Men som vanlig er sistnevnte stort sett nokså inneffektivt.

Det er også andre nye element i serien, hvorav de fleste er ganske så festlige. Cure Screen er hvor man går inn for å operere på seg selv ved skader, som f.eks. sy kuttsår, bruke kniven for å ta ut kuler, samt ta motgift dersom man får gift i seg. Det mest interessante er kanskje likevel Stamina Gauge, som gradvis synker ved aktivitet, og raskere ved krevende aktiviteter, som f.eks. å løpe i fjellområder. For at Stamina Gauge skal holde seg høyt (slik at Life Gauge går raskere opp til maks) må man spise underveis i spillet. Mat kommer i forskjellige former: Russiske rasjoner holder seg lenge, men smaker elendig. Jungelen derimot byr på mange forskjellige retter man kan jakte på: Fugler, frosker, frukt og selvsagt slanger, hvorav sistnevnte ofte smaker best. Problemet med jungelmaten er at den råtner fort, hvilket skaper dårlig mage. Det er med andre ord mye å passe på. Hva slags mat holder seg best og smaker godt? Joda, japanske nudler selvsagt:-)

Fremdeles er det likevel historieformidlingen som står i fokus, hvor spillet nærmest til tider minner mer om film enn spill med sine lange klippscener. For de som ikke liker Metal Gears tendens til å dra klippscener ut i det evinnelige, er ikke Snake Eater noen forbedring. Men for min del, som alltid setter pris på en god historie uansett medium, er Snake Eater ikke noe unntak. Snake Eater er en spionthriller på sitt beste, med kontraspionasje, politikk, trussel om atomkrig, romantisk intrige og ære vevd nydelig sammen av godt skuespill og meget vakre scener. Stilistisk sett er spillets klippscener kanskje ikke like pene å se til som Final Fantasy XII, men så er spillet tross alt to år eldre og har en litt annen stil. Dårlig grafikk er det uansett ikke, noe siste bosskamp i spillet viser tydelig.

Musikken kan vi selvsagt ikke glemme. Igjen trår Harry Gregson-Williams (mannen bak bl.a. Prince Caspian-filmmusikken) frem som hovedkomponist, med flere mindre kjente japanske artister under seg. Introduksjonstemaet er en ekstremt catchy sang skrevet i ekte James Bond-stil, og bakgrunnsmusikken passer som hånd i hanske hele spillet igjennom. Selve hovedtemaet til Metal Gear Solid, som først ble introdusert som åpningstema i Sons of Liberty, kommer dessverre ikke noe særlig frem i spillet før siste klippscene og rulletekst i forskjellige variasjoner. Setter man derimot det til side sitter jeg igjen som godt fornøyd med Snake Eater rent musikkmessig.

Metal Gear Solid 3: Snake Eater er et spill som på alle måter er godkjent, og som for meg kan ende opp som en favoritt i serien, da jeg synes at 60-tallssettingen passer spillet og serien utmerket. Det er alt det vi har lært oss å like i Metal Gear-serien, samt litt til. Og fremdeles er Snake en av spillverdenens tøffeste, røffeste og overlegne helter.

Oppdatering: Og mens vi snakker om Snake og Metal Gear Solid, kan kanskje denne artikkelen være av interesse.

Om Cowboy Bebop-filmatisering.

At Hollywoods filmatisering av Dragonball virker noe så-som-så er en kjent sak. Derimot var det nytt for meg at Hollywood planlegger en storfilmatisering av enda en animeserie, og det en serie jeg har mye mer til overs for. VG melder at Cowboy Bebop er den neste animeserien hvor det er duket for en Hollywoodfilm. I hovedrollen som Spike Spiegel: Keanu Reeves.

Keanu Reeves har absolutt visse likhetstrekk med Spike, både i spillestil og utseendemessig. Likevel har steinansiktet Reeves en ganske variert CV, så det blir spennende å se. At Peter Craig skal skrive manus kan også vippe begge veier. Forhåpentligvis unngår vi en ny Dragonball fra Hollywood.

Om 17.januar og hva det står for.

For tredje gang siden denne blogen ble etablert er tiden kommet for markering av 17.januar. For mange av oss Japanmisjonærbarna står jordskjelvdagen 17.01.1995 som noe spesielt i våre liv. På denne dagen viste ikke bare Japan seg fra sin desidert verste side. På denne dagen ble ikke bare vår tilværelse snudd på hodet. På denne dagen ble Kobe by rammet slik at det satte spor i alle dem som opplevde skjelvet.

Kobeskjelvet, eller Hanshin Daijinsai som det heter på japansk, inntraff kl.05:46 den 17.01.1995. Skjelvet varte i ca.20 sekunder. Over 6.400 mennesker omkom som følger av jordskjelvet; kun én av dem ble aldri funnet. Branner fulgte jordskjelvet som følger av sprukne gassledninger, og det var mye røyk å se i Kobe by dagene etter skjelvet.

Skjelvet satte sine spor i vi som opplevde det. Ikke bare på grunn av det som skjedde og det vi opplevde, men også på grunn av hvordan vi så at livet fortsatte selv i mørket. Den dag i dag slår tanken meg når jeg er i Kobe hvordan byen reiste seg igjen som en fugl Føniks av asken, og at livet har klart å fortsette der hvor døden en gang rådet så sterkt. Det er da du lærer noe av styrken som bor i en som menneske, hvordan man lærer å gå videre fordi man bare må det. Man lærer å se gleden i det små, og håpe der hvor lite håp er.

Bildet viser jordskjelvmuseet i Kobe. Museet fungerer også som et forskningssenter for jordskjelv, og bygget er konstruert med den sikreste teknologien og teknikken som finnes for å kunne takle jordskjelv. Wikipedia har også en god side om skjelvet, samt bilder (her).

Dead Ingar Day: Skole.

Manglende oppdateringer skyldes effektive(?) og intense(?) gresk-studier. Når det ikke er gresk, så er jeg gjerne så sliten at det bare blir avslapning i form av One Piece eller Metal Gear Solid 3.

Hadde jeg hatt mer tid, skulle jeg skrevet en post om One Piece kontra Naruto. Men den får vente til senere, hvis det er interesse for å lese sånt. Nå skal jeg øyeblikkelig på en bedre middag hos Fjellhaugkokken Rolv. Gjesten stiller med The Dark Knight i Blu-Ray, altså underholdning.

Om grammatikk.

For tida er det gresk og greske bøyningsparadigmer som gjelder. Det finnes de som synes gresk er vanskelig. "Neida," sier jeg da, "ihvertfall ikke i forhold til latin." Følgende Monty Python-sekvens viser hva jeg mener:



Forresten: I dag kom denne i posten:

Mega Man 9.

Det å være hjemme i feriene har sine fordeler. Man kan f.eks. koble Wii'en sin opp til naboens trådløse nettverk for å få den oppdatert (Wii'en, altså, ikke nettverket). Når man så har nettilgang kan man også benytte seg av Wii Channel og handle over nettet. Slik som f.eks. Mega Man 9, et spill som kun selges over nett til Wii, PS3 og X360.

Jeg skrev i forrige spillanmeldelse, Fire Emblem: Shadow Dragon, at jeg hadde vært fan av den serien ganske lenge. Det er likevel ingenting imot Mega Man-serien (som i Japan heter Rockman, by the way). Bekjentskapet mellom Mega Man og jeg går tilbake så lenge jeg kan huske, og jeg mener å huske at det første Mega Man-spillet jeg forsøkte meg på var Mega Man 3. Senere fikk vi også Mega Man 2, 4 og 6, og takket være *host*emulator*host* har jeg også spilt gjennom Mega Man 5 og 7 samt forsøkt meg på det første spillet i serien. Mega Man-serien har siden NESs dager fortsatt på Super Nintendo og diverse andre konsoller i form av seriene Mega Man X, Mega Man Z, Megaman Battle Network og Mega Man ZX. Likevel står den originale serien som den beste i mitt sinn, og er absolutt den jeg har best minner fra.


Nok mimring om Mega Man-serien. Mega Man 9 er et spill som ble utgitt i september 2008, men som er designet slik at grafikken ser eksakt ut slik den gjorde på gamle NES 8-bitkonsollen. Det er en direkte oppfølger til de forrige spillene i den originale serien, og er derfor laget slik at den skal stå i stil til disse spillene. Nostalgifølelsen blir med andre ord noe å ta og føle på langt inn i marg og bein, enten du har spilt mye NES eller bare litt. Musikken og lydeffektene står i stil til nostalgifølelsen. Alt i alt minner spillet mest om en kombinasjon av Mega Man 2 og 3, bare med karakterer som ble introdusert senere i serien, slik som Eddie og Beat. Den rent estetiske utformingen minner først og fremst om Mega Man 2 den første halvdelen, mens den andre halvdelen minner mer om Mega Man 3. Lyd og musikk har for det meste hentet sin inspirasjon fra Mega Man 2. I tillegg er funksjoner Power Shot (oppladbare skudd) og Slide (skli) borte fra spillet, hvilket forsterker Mega Man 2-følelsen. Som nostalgisk fremkallende spill er Mega Man 9 en suksess. Den klarer absolutt å fremkalle gode, gamle spillelementer slik vi kjenner dem fra tiden hvor grafikk og velutviklede historier var en mangelvare.

Historien er det ikke så mye å si på. Den fortelles stort sett gjennom tekst og korte cut-scenes i 8-bitgrafikk, akkurat som i gamle dager. Som vanlig er det Dr.Wily som er på ferde med sine roboter, og Mega Man må kjempe mot robotene, overta deres egenskaper og dra til Dr.Wilys slott for å hamle opp med ham. Slik sett har ikke Capcom fjernet seg fra originalformelen, og det er kanskje like greit. Det er jo tross alt dette som gjør Mega Man til den serien den er/var. Det mest uvanlige er at man for første gang slåss mot en kvinnelig robot, Splash Woman. Ellers er det flere av bossene som minner om tidligere bosser fra gamle Mega Man-spill.

Mega Man 9 er vanskelig. Ekstemt vanskelig. Det er antakelig det aller mest vanskelige spillet jeg har spilt i serien. Her gjelder det å være presis og trykke akkurat riktig på hoppeknappen, hvis ikke bærer det rett i de spisse pælene (og alle retrogamere vet at pæler kverker deg med én gang). Banene er ekstremt krevende, minibossene er utfordrende, og Dr.Wily er vanskeligere enn noen gang tidligere. Noen vil kanskje si spillet er litt for vanskelig. Jeg vil derimot si at spillet er utfordrende og krevende, men også dette bidrar til nostalgifølelsen. Når alt kommer til alt, så husker jeg veldig godt at Mega Man-spillene var alltid vanskelige når man spilte gjennom dem første gang.


Mega Man 9 er svært underholdende og god valuta for pengene. Hvorvidt folk som ikke har bånd til den gamle serien vil like spillet kan jeg ikke svare på, det får en bare prøve seg frem til selv. Men dersom du er gammel kjenning av Mega Man-serien er Mega Man 9 et spill du vil kose deg med.

Om demonstrasjoner, part deux.

En sjelden gang i livet hender det at selv jeg innser at klesskapet trenger et tillegg som ikke lar seg handle over internett (som jo er min boltreplass for å handle t-skjorter). Derfor skulle jeg ned på byen idag og handle meg en genser. Da jeg gikk av T-banen på Stortinget ca halv to, var det flere mennesker som gikk av som tydelig skulle i demonstrasjonstog for Gaza og Palestina. Blant dem ser jeg også noen guttunger med sine foreldre, antakelig ikke eldre enn 4-5 år, med palestinsk flagg i hånda.

Idet dette synet møter meg, kan jeg ikke annet enn å kjenne hvor vondt det gjør meg å se slikt. Jeg kan ikke si at jeg kjente på sinne, men snarere på det jeg kanskje vil karakterisere som en dårlig gjennomtenkt handling fra foreldrenes side. Demonstrasjonene i forbindelse med Midtøsten her i Oslo den siste tida har ikke akkurat gått rolig for seg. Aksjonen i dag ble heller intet unntak, og Aftenposten melder om redde, gråtende barn som blir evakuert fra fremst i toget.

Jeg blir sittende igjen og fundere på hvilket inntrykk slike opplevelser gjør på barn. Å kjenne på et slikt kollektivt sinne der man står ubeskyttet midt i en stor folkemengde. Å bli ikledd hvite klær med blodflekker for å symbolisere de døde barna i Gaza og sør-Israel (som bildet viser). Å oppleve at mennesker rundt deg begynner å slåss mot politiet når man skal demonstrere for fred. Hvordan opplever et barn noe slikt? Og er det fornuftig gjort av foreldre å ta med seg barna på noe som med god sannsynlighet kan ende i urolighet og opptøyer? Dersom dette skaper en traumatisk barndomsopplevelse, ville det ikke vært best om barnet var hjemme eller hos en barnevakt mens de vokse handlet på de voksnes arena? Jeg lar spørsmålet stå åpent, selv om jeg trolig ikke har lagt noe særlig skjul på min egen mening.

At de vokse vil videreformidle sine verdier til barna, har jeg ingen problemer med å forstå. Det er jo derfor jeg selv gikk på søndagsskole når jeg var liten (og vil gjøre likeens dersom jeg kommer dithen i livet). Men man kan kanskje tenke gjennom midlene man bruker for å gjøre dette. Barn er skjøre, sårbare mennesker. Vi trenger ikke flere traumatiserte barn enn det krigen i Gaza allerede skjenker oss.

PS: Broder Harald henviste til denne kommentaren i Aftenbladet, som kan være interessant lesning for mange. Tema: Vårt Land og Gazakrigen.

Foto: Aftenposten.no

Om kjøreegenskaper.

Da jeg først leste overskriften "US boy takes car in school dash" på BBCs sider, trakk jeg først på smilebåndet. Etterhvert, når jeg leste saken grundigere, gikk smilet ganske raskt bort i møte med en sak som må kunne karakteriseres som grov forsømmelse av forelderansvar.

Da den seks år gamle gutten fra Virginia ikke rakk skolebussen sin, tok han liksågodt foreldrenes bil og kjørte hele ni-ti kilometer før ferden endte i en stolpe. Utrolig nok ble gutten knapt nok skadet, til tross for å ha foretatt to 90-graderssvinger og forbipassert flere biler. At det gikk bra, karakteriseres som et under. Foreldrene er nå siktet for å ha satt sønnens liv i fare, og barna i familien er overlatt til barnevernet.

Så langt kunne man gjerne tenke at det var en litt vel hard straff for foreldrene fordi sønnen knabbet bilen. Mitt syn på saken ble derimot ganske klart når gutten forklarte hvor han hadde lært å kjøre bil: Gjennom bilspill som GTA.

GTA-spillene har, som meget godt kjent er, mye mer innhold utover det rent bilførermessige, og (sågodt som) alle spillene i serien har med god grunn fått 18-årsgrense. Da melder spørsmålet seg: Hva slags foreldre lar en seksåring spille et spill med 18-årsgrense og innholdsmessig ikke passer en plass for en seksåring? For meg vitner det om dårlig forelderskap.

Kilder:
*BBC.co.uk
*Dagbladet.no

Om demonstrasjoner.

Det måtte omsider komme: En blogpost vedrørende Gazakrigen. Men jeg tenkte ikke å skrive så mye om selve konflikten. Til det er konflikten for komplisert og langvarig, mediebildet for unyansert og jeg selv for lite partisk til noen side. Sistnevnte har sin forøvrig sin forklaring: For meg blir det helt feil å snakke om "hvilken side" man står på i forhold til Midtøsten; vi snakker om kriger og konflikter hvor mennesker dør, ikke et sportsarrangement mellom to lag der man velger en side å holde med. Reflekterte, nyanserte kommentarer der man setter seg grundig inn i situasjonen på begge sider tar jeg gjerne imot - uforbeholden patriotisme til den ene siden gjør meg bare kvalm, uansett om en er pro-Palestina eller pro-Israel (og med denne uttalelsen har jeg antakelig provosert halve Fjellhaug, hele palestinakomitéen og en stor del av media, men det får så være).

Nei, med denne posten vil jeg gå noe nærmere i geografi enn som så. Jeg tenker på demonstrasjonen som var i Oslo i kveld. Her skulle den første skikkelige pro-Israeldemonstrasjonen holdes, og det møtte anslagsvis opp noen hundre mennesker. Demonstrasjonen varte derimot ikke lenge, for motdemonstranter dukket tidlig opp med høylytte protester. Etterhvert gikk det hele ut av kontroll, demonstrasjonen måtte avlyses og politiet måtte bruke tåregass mot motdemonstrantene, melder NRK (og når NRK melder noe som faktisk kan sette israelsvennlige i "godt lys," må det jo være noe i det).

Det hele begynner å høres kjent ut. Tidligere demonstrasjoner mot Israel foran den israelske ambassaden denne måneden har endt i bråk og opptøyer. Da var det ikke fordi motdemonstranter stod på sidelinja. Nei, den gang var det demonstrantene selv som kom ut av kontroll. Dennen gangen var det motdemonstrantene, som demonstrerer mot krig, som begynte å aggere mot politiet og som nå står og kaster flasker på dem. Man begynner å ane et mønster.

Politiet selv sier at slike voldelige demonstrasjoner har ingenting med Gaza å gjøre, noe man sikkert langt på vei kan si seg enig i. Det er alltid mennesker som er ute etter å få utløp for aggresjoner under demonstrasjoner (noe man ofte ser f.eks. i Kina). Samtidig er det faktisk ekstremt påfallende hvordan de voldelige handlingene alltid blusser opp fra den pro-palestinske siden (ihvertfall slik jeg kjenner til det). At troverdigheten synker når folk som demonstrerer for fred bruker vold for å få frem sin mening og tie andres, er også noe som må tas i betraktning.

Det er godt å lese at det fredelige, multiorganisasjonelle fakkeltoget, hvor fokuset var de rammede og etterlatte på begge sider av konflikten, gikk rolig for seg noen få hundre meter unna. Men slaget foran Stortinget i dag om folkets sympati og forståelse tapte pro-Palestina-demonstrantene. Med glans. Beklager.

Foto: Aftenposten.no

Om "tidenes beste rockevokalist."

Det meldes om dagene at lytterne av Planet Rock, Storbritannias radiostasjon for "klassisk rock," nylig har sagt sin mening om hvem de mener er tidenes beste rockevokalist. Lista finner vi her (fritt kopiert fra VG.no):

1. Robert Plant (Led Zeppelin)
2. Freddie Mercury (Queen)
3. Paul Rodgers (Free/Bad Company)
4. Ian Gillan (Deep Purple)
5. Roger Daltrey (The Who)
6. David Coverdale (Whitesnake)
7. Axl Rose (Guns N' Roses)
8. Bruce Dickinson (Iron Maiden)
9. Mick Jagger (The Rolling Stones)
10. Bon Scott (AC/DC)
11. David Bowie
12. Jon Bon Jovi (Bon Jovi)
13. Steven Tyler (Aerosmith)
14. Jon Anderson (Yes)
15. Bruce Springsteen
16. Joe Cocker
17. Ozzy Osbourne (Black Sabbath)
18. Bono (U2)
19. Peter Gabriel
20. James Hetfield (Metallica)

Hva kan vi vel si? Jeg er selvsagt skuffet. Greit nok at Robert Plant er stor, for ikke å snakke om dyktig innen sitt felt. Men slår han Freddie? Høyst tvilsomt; vi snakker tross alt om mannen som har fått en planet oppkalt etter seg...

Om Sveriges roligsta mann.

Nå er jeg tilbake til Oslo, klart for å gi meg i kast med nytestamentlig gresk. Jeg gleder meg: I'm just that weird.

Oslo ligger nær Sverige. Sverige har mange rolige mennesker (rolig i den svenske betydningen). Den fremste av dem er Robert Gustafsson, i Norge antakelig mest kjent som karakteren Bertil. Men Robert har mange andre gode sketsjer, her følger et lite utvalg.

Fire Emblem: Shadow Dragon.

Årets første spillanmeldelse blir av det siste spillet jeg kom meg igjennom i fjoråret, nemlig Fire Emblem: Shadow Dragon til DS. Spillet er en remake av det første spillet i Fire Emblem-serien. Ettersom serien først kom til Europa med det sjuende spillet i serien (2004), blir dette spillet det første møtet med originalen for mange (originalen kom ut på NES i 1990).

Fire Emblem er en Nintendo-ekslusiv serie, og de som har spilt sin dose med Nintendo og prøvd Super Smash Bros-spillene kjenner garantert Marth, Roy og Ike fra spillserien. Siden spillet Fire Emblem (det sjuende i serien) ble sluppet i 2004 har jeg vært en trofast fan av serien. Hvordan var så møtet med originalen?

Historien i spillet danner mye av basisen slik vi møter det i andre spill i serien: Dragen Medeus lanserer en kontinental invasjon av Akaneia. Ansvaret hviler dermed på prins Marth, etterkommeren av helten som overvant Medeus forrige gang, å mønstre sin hær og fri Akaneia fra Medeus. Underveis vokser hæren seg stadig større og får flere støttespillere - noen av dem blir automatisk med deg, mens andre må rekrutteres på slagmarken ved å føre samtaler med konkrete karakterer. En prinsesse i nød og en ung, populær helt er selvsagt også elementer i historien.

Fire Emblem særpreg er dens fokus på rollespillelementer i det turbaserte krigsmiljøet, hvor soldatene får Exp og går opp i level. Her er Shadow Dragon intet unntak. Karakterene i spillet har alle sin personlighet og sine egenskaper, og dersom han/hun dør i kamp er de borte for godt. Rollespillelementet er på plass, selv om det ikke er like godt utarbeidet og engasjerende som i andre FE-spill. Shadow Dragon er trolig det svakeste i serien til dags dato når det kommer til karakteroppbygging; det er først i spillets andre halvdel at denne faktoren tar seg noe opp. I tidligere spill har man hatt mulighet for å styrke relasjonen mellom karakterene gjennom såkalte support conversations, men ikke i dette spillet. Dette er også trolig noe av årsaken til den litt grunne karakteroppbyggingen vi er vitne til i Shadow Dragon. Dette kan selvsagt være et resultat av tidens tann og de litt enklere krav man stilte til spill i 1990, men noe utdypende arbeid på denne fronten tviler jeg på ville ødelagt helhetsopplevelsen.

Gameplayet er lite annerledes fra tidligere titler i FE. Man utfører sine trekk, og venter dermed på fiendens. Dette skjer på den trykkfølsomme skjermen på DS, og gir dermed mulighet for å styre enhetene med styrepennen, hvilket fungerer bra. Den øverste skjermen gir karakterinformasjon og oversiktsbilder. Det er nok liten tvil om at FE-formelen fungerer utmerket håndholdt; ja, kanskje best som håndholdt sådan. Så har også utviklerne Intelligent Systems god erfaring med håndholdt strategi, da de også har laget de mer populære Advance Wars-spillene. Noen funksjoner fra eldre spill savner man dog, som muligheten for kavaleri å plukke opp "lettere" enheter. Men dette er vel for å beholde noe av helhetsfølelse fra originalen, tenker jeg.

FE-spillene har alltid tilbudt mange karakterer og klasser. I Shadow Dragon er det nesten litt for mange, særlig av førstnevnte. Jeg teller over 50 enheter, og da har jeg ikke rekruttert alle engang (skjønt jeg rekrutterer alltid alle jeg klarer å få med). Når du på et standardbrett kan bruke 15 karakterer, sier det seg selv av over 50 karakterer blir fort i det meste laget, og man får problemer med å velge ut hvem man vil ha med videre. Klassesystemet er også verdt en kommentar. Når som helst kan man skifte klasse hos de fleste karakterene, om enn bare skifte innenfor "lavklassene" og "høyklassene." Noen nye klasser ønskes velkommen, som Ballistician, mens andre klasser som Chameleon bare er sære. Derimot er det verre med de klassene som aldri blir oppgraderte, nemlig Lord- og Thief-klassene. Lord-klassen er grei nok, siden det bare gjelder hovedpersonen Marth som får supersverdet Falchion i løpet av spillets gang. Men Thief-klassene på sin side er svært sårbare, i motsetning til deres oppgraderte klasse, Assasin (som har vært favorittklassen min i tidligere FE-spill). En oppgradering til Assasin er det likevel ikke snakk om i Shadow Dragon. Da hjelper det lite at både Lord og Thief-klassene kan gå opp til level 30 (level 20 er vanligvis max i FE).

Totalt sett er likevel helhetsinntrykket av spillet positivt. Dette er Fire Emblem slik vi liker det: I elegant og vanedannende håndholdt form. Da får det heller være at det ikke er det beste spillet i serien (jeg rangerer spillet som nr.fem av de seks spillene i serien jeg har spilt).

Åpningspost, 2009

Bryllupet den 31.12.2008 vil bli husket som et fint bryllup. De ble lykkelig gift, alt gikk bra og folk så ut til å kose seg.

Baksiden: Vi i familien er ganske så slitne etterhvert, etter fire dager med rigging, bryllup, rydding og nedrigging. For noen har det til og med vært mer enn fire dager. Men vi gjør det så gjerne. Det er jo tross alt det familien er til for.

Siden jeg er såpass sliten, skal jeg nyte de siste feriedagene i ro. Bare treffe noen venner og lignende. Så det blir bare bilder her på blogen i dag. Poster av den dypere(?) sorten får vi vente litt med ennå. Og det er jo tross alt noen familiemedlemmer som ikke var i bryllupet som kan ha interesse av bildene.













Igjen gratulerer til Johanne Pauline og Torgeir