Om semantisk komedie.

Advarsel: Denne posten er sterkt preget av pro-eksamen-humør og humor. De som finner dette tørt og kjedelig bør dermed styre unna.

Det er eksamensstemning på Fjellhaug om dagene. M1 har i likhet med oss i M3 eksamen i morgen, M2 har hatt eksamen i dag, Master har hjemmeeksamen og MU har oppgaveuke. Slikt blir det spent stemning av, men noe moro blir det også.

Vi i M3 har eksamen i Missiologi og økumenikk. I økumenikk-delen har vi lest mye om arbeidet for sosial rettferdighet og rett forvaltning av økonomi og ressurser. Ved lunsjbordet i dag kunne vi formulere det slik: "Utenfor Fjellhaug er de mest opptatt av hermetikk og økonomikk, mens på Fjellhaug tenker vi mer på hermeneutikk og økumenikk."

(Dere kan le nå.)

Jeg snakket også med noen M1-studenter angående kritiske modeller. Her snakket vi om historisk-kritisk og form-kritisk metode. Historisk-kritisk fokuserer på de historiske omstendighetene rundt teksten, sa jeg, mens form-kritisk tar mer for seg de semantiske nyansene i teksten. Og da er det viktig å presisere at semantikk og romantikk er slettes ikke det samme. Jeg har f.eks. aldri sett en semantisk komedie, uttrykte jeg.

Ved nærmere ettertanke måtte jeg likevel erkjenne at jeg kanskje har det likevel. Tror i det minste jeg vil definere Monty Python som semantisk komedie. I så fall er det en langt bedre sjanger enn romantisk komedie.