Om Mine homofile venner

I går var det en spennende begivenhet som fant sted på Fjellhaug. Den profilerte NLM-mannen Espen Ottosen har nylig skrevet boka Mine homofile venner, og i den forbindelse hadde han et gjesteseminar på Fjellhaug.

Et seminar som jeg var så dum at jeg ikke fikk med meg. Det angrer jeg litt på i etterkant, etter å ha snakket med flere som var der. For seminaret gjorde tydeligvis inntrykk på folk. Og samtaler med de som var der har til gjengjeld gjort litt inntrykk på meg. Det er vel det man kaller ringvirkninger.

Boka tar for seg syv mennesker som Espen Ottosen har intervjuet. Alle syv er homofile kristne som fremfor å leve ut sin legning har valgt å leve i sølibat. Boka virker spennende på mange måter, og jeg håper jeg får mulighet til å lese den (og dersom det skjer, kommer det selvsagt et lite(?) notis om det her).

For det første virker boka spennende fordi den øker forskjellsmangfoldet i den norske homofilidebatten, som i det store og det brede har vært svært ensidig (i det minste i landets største medier). Den norske debatten har stort sett vært fokusert på de homofile som har valgt å leve ut sin legning i et homoseksuelt samliv, enten de er troende eller ikke. Den nye boka fokuserer på de menneskene som har valgt en annen livskurs, en som man ikke hører noe særlig om og som ofte blir fordummende fremstilt (ikke minst i P4s intervju med Bjørn Helge Sandvei, et av intervjuobjektene). At boka så langt har fått liten oppmerksomhet, er dermed litt trist.

For det andre er boka spennende fordi den setter spørsmåltegn ved tanken om "å finne den rette" som øverste rettesnor i livet, både for en svært seksualfokusert populærkultur og også i unge kristne kretser (i det minste i NLM). Her møter vi mennesker som har valgt å leve livet alene, uten at det av den grunn skal kalles et mindreverdig liv. Selv om det å leve livet gjennom uten å gifte seg på ingen måter er et mindreverdig liv, har det blitt en tendens i vår kultur å fremstille enslige og ugifte som nærmest både utstøtte og sosiale tapere. Ja, selv i NLM er ikke slike tanker fraværende, selv om Bibelen på ingen måter spiller på slike tangenter - 1.Kor 7 taler f.eks mye om dette (noe jeg i en periode var en litt overivrig forkjemper for). Også unge kristne lar seg prege av verden og tenker at det fremste målet i livet er å finne seg den rette. Erik Jansson, en av de syv personene i boka og som var til stede på seminaret i går, skal ha sagt noe slikt: Meningen med livet (om man kan kalle det for det) er faktisk ikke å gifte seg og pleie et kjærlighetsforhold til denne, selv om det er en vakker ting. Meningen med livet er derimot å bygge og pleie sitt kjærlighetsforhold til Gud.

Greit nok at sistnevnte poeng ikke nødvendigvis vil slå noe særlig igjennom blant sekulære kretser, men det er kanskje ikke så nøye. For bokas bidrag virker å være historier som har vært lite fremme så langt. Så blir det spennende å se hvordan disse historiene blir mottatt.

Og inntil jeg selv får lest boka, lar jeg det ligge med det.