Assassin's Creed

Det tok sin tid før jeg omsider fikk sømmet meg til å skrive denne anmeldelsen, og til dere som har gitt uttrykk for å ha ventet på den må jeg bare beklage. Håper bare jeg har deres tilgivelse.

Assassin's Creed er et spill som, helt siden det ble annonsert og kom ut i 2007, har fått svært variert omtale. Noen digger den frie spillestilen, de store miljøene og den historiske stilen. Andre igjen kjenner en sterk vemmelse mot de gjentakende oppdragene, lite varierte figurene og diverse bugs. Personlig tror jeg at jeg lander et sted midt imellom, og sier som Ole Brumm: "Tusen takk, begge deler."

Året er 1191, og Assassin's Creed tar oss med til det hellige land under det tredje korstoget (ja, for du visste vel at det var mer enn ett, sant?). I en skjult dal i landet holder The Brotherhood til, et kollektiv av snikmordere løslig basert på de virkelige hashshashinene. Brorskapet opererer under parolen "Nothing is true: Everything is permitted" (som også var kodeksen til hashshashinene), men har på tross av dette noe som minner om en æreskodeks: Ikke drep uskyldige, ikke tiltrekk deg oppmerksomhet, adlyd ordre osv.

I The Brotherhood er snikmorderen Altaïr Ibn La-Ahad (den flyvende/fuglen, sønn av ingen) den fremste av alle. Hans egenskaper har gjort han nokså ovenpå, og han blir strippet for sin rang. Nå må Altaïr ta livet av ni menn - som etterhvert viser seg å være av tempelridderordenen - for å gjenvinne The Brotherhoods tillit. Oppdragene tar Altaïr med til Jerusalem, Acre (Akko på norsk) og Damaskus, og hele tiden blir Altaïr konfrontert med spørsmålet om hva som egentlig er sannheten bak oppdragene hans og mennene han møter.


Assassin's Creed er et stort spill. Veldig stort. Da snakker jeg ikke om tidsmessig; tror jeg spilte gjennom spillet med de fleste sideoppdrag på rundt 15 timer. Men miljøene er store. Det hellige land ligger åpent for din utforskende sans, og både i det åpne landskapet og i byene skal du klatre opp til flere utkikkspunkt for å skue ut over landskapet. Idet du skuer ut over et 360-graders panoramabilde, slår det deg at det hellige land er utrolig godt gjengitt. Ubisoft har brukt mye tid på landskapet, og det skal de ha skryt for. Selve byene ser svært historisk troverdige ut, og man får boltre seg fritt i tre store byer. Altaïr er også litt av en akrobat: I det ene øyeblikk klatrer han opp et 70 meter høyt kirkespir, for deretter å stupe ned i en høystakk på gateplan. Alle gater, tak, tårn og vegger i byene står til din frie disposisjon, men man kan ikke gå inn i noen hus. I Assassin's Creed gjelder det å finne veier, og å finne dem raskt, så bevegelsesfrihet kommer godt med. For de som ikke har reist til Israel/Midtøsten noen gang, tror jeg Assassin's Creed er noe av det nærmeste du kommer. Dessuten ligger det et herlig historisk preg over spillet.

Som snikmorder skal du ikke bare ta livet av folk. Du skal helst gjøre det så diskret som mulig. Det er dermed flere måter å angripe målet ditt på. Kastekniver, en skjult dolk eller et sverd er blant fremgangsmåtene du kan bruke. Ellers gjelder det å bruke miljøet rundt deg til din fordel. For å unngå å bli oppdaget eller for å gjemme deg, kan du f.eks. skjule deg blant hvitkledde munker (som pga draktene sine ligner veldig på Altaïr), sette deg på en benk eller gjemme deg i en høystakk. Det gjelder å være kreativ, og ikke minst å være diskret. Det siste er ikke alltid like enkelt: Vakter kan være ekstra oppmerksomme, noen sivile kan avsløre deg, eller du er rett og slett ikke forsiktig nok. Om dette skjer, må du løpe og gjemme deg.

Historien som gradvis blir fortalt er svært spennende. Bare idet jeg nevner ordene hashshashin/snikmorderorden og tempelriddere, begynner antakeligvis de konspiratoriske bjellene å ringe hos noen. Og det med rette. I Assassin's Creed går konspirasjonsteorier, hemmelige ordener, skatter og verdensherredømme hånd i hånd. Historien bæres også godt av godt stemmeskuespill, selv om karakterene i seg selv noen ganger kan bli litt vel stive i ansiktsuttrykk o.l. (særlig hvis man sammenligner med senere spill som f.eks. Resident Evil 5). Noen vil muligens bli plaget av den brå slutten spillet har, mens andre vil føle det som en spennende cliffhanger til neste spill (jeg er i sistnevnte kategori).


Men så var det de negative tingene, da. Og her vil jeg hovedsaklig trekke frem tre ting: Repetisjon, repetisjon og bugs.

Første repetisjonsproblem er musikken. Musikken er stemningsfull nok, det er ikke det. Den passer godt inn i både anledning og tiden den representerer. Men i lengden savner jeg større variasjon og dybde. Det blir for mye av det samme, rett og slett.

Det andre repetisjonsproblemet er likheten i oppdragene. Når du først har lært deg hvordan et oppdrag og et sideoppdrag fungerer, så vet du egentlig hva du har i vente resten av spillet. Her hadde det ikke skadet med noen variasjoner i oppdragsformer og utfordringer. Det blir ikke så mye bedre av at alle sivile du kan hjelpe ser likedan ut og sier akkurat det samme til deg når du hjelper dem.

Det tredje problemet, som ble til stor irritasjon for meg, var at spillet har sine bugs. I mitt tilfelle hang spillet seg opp ca 20 ganger tilsammen, slik at jeg måtte skru av og på maskinen. Jeg har også hørt om andre problemer folk har hatt med spillet. Dette blir utrolig irriterende i lengden, og Assassin's Creed er første PS3-spillet jeg har et slikt problem med. Det gir deg en følelse av halvferdighet, og selv om dette med henge-seg-opp kanskje bare er et problem jeg har hatt, så ødelegger det for helhetsinntrykket.


Assassin's Creed er for all del et stemningsfult spill. Det gir deg en følelse av Kingdom of Heaven og GTA blandet med Umberto Eco'isj-konspirasjoner. Det kunne bare vært så mye, mye bedre. Det er med håp jeg ser frem til Assassin's Creed 2, som kommer i november. Jeg har tro på at så sant Ubisoft gjør noe med de overnevte problemene, kan oppfølgeren virkelig bli en klassiker. Eneren når dessverre ikke helt opp til klassiker-stempelet, men er et stykke spennende spillhistorie for det.

Oppdatert: Under E3-messen har Ubisoft ifølge VG tatt kritikken av det repetative kampsystemet til seg, og i forbindelse med oppfølgeren "tatt det fra hverandre og kastet det i søpla." Vi blir lovet mer variasjon i Assassin's Creed 2. Dette blir spennende.