The Dark Knight.

Det er faktisk ikke så lenge siden jeg så den forrige Batman-filmen, Batman Begins. Og til tross for at denne filmen har blitt lovprist av de fleste, var ikke jeg like entusiastisk. God var den absolutt, men ikke så god.

Min favoritt av alle Batmanfilmene er uten tvil Tim Burtons versjon fra 1989. Ikke bare har denne filmen Jack Nicholson som Joker, den har også den lekreste av alle Batmobilene opp igjennom filmhistorien. Når da den nyeste Batmanfilmen som hadde premiere igår skulle ta for seg en del av de samme historieelementene som i 1989-utgaven, var det med spenning jeg gikk for å se filmen igår ettermiddag. Kunne Heath Ledger være så god som folk ville ha det til, og kunne han overgå Jack Nicholsons tolkning av den mest bisarre av alle Batman-skurker?



Det skal sies at The Dark Knight tar tak i noen av de samme elementene som 1989-Batman, men likevel snakker vi to vidt forskjellige filmer og to ganske forskjellige stilarter. The Dark Knight må være en av de mest ikke-typiske superheltfilmer jeg har sett på lenge (overgår Iron Man med klar margin på den fronten). Det er mye nærmere en blockbuster actionfilm enn en superheltfilm, og dette er antakelig det som gjør at regissør Christopher Nolan har fått så mye skryt. Nolan viser at superheltfilmer trenger ikke være så stereotypiske som vi har sett dem de siste årene. Samtidig må det sies at Nolan har også valgt en av de superheltene som gir rom for slik utypiskhet, både med tanke på karakterenes psykologi og den mørke fremstillingen Gotham ofte får. Tim Burton valgte jo i sin tid noe av den samme mørke fremstillingen, men Nolan overgår likevel Burton på flere måter. Ved å vinkle det over i en mer actionstemt retning blir Gotham ikke lenger fremstilt som en mørkt dystopisk by, men som en yngleby for farlige gangstere og eksentriske superhjerner.

Hva skal jeg så si om Joker? Med tanke på at Joker tross alt er Batmans erkenemesis (av vidt forskjellige grunner i forhold til de to filmene han opptrer i) er det viktig at han portretteres på en god, gal og sær måte. Nicholson klarte dette bra i sin tid, ved å gi Joker en komisk, men dødelig, fremtoning. Heath Ledger, på sin side, velger å gå mer i en galskapens retning. Ledgers Joker er mentalt ustabil, irrasjonell og mindre komisk av seg. Likevel har han sine spøkende sider, og her ser vi klart hvor Ledger har hentet sin hovedinspirasjon fra. Ledgers Joker tar helt klart i Nicholsons fremstilling fra 1989, men står likevel som en selvstendig og egenutviklet karaktertolkning. Så på spørsmålet om noen av dem er bedre enn den andre, blir mitt svar: Nei, for begge fremstillingene gir oss et bilde av Joker som den andre ikke gir. Ledger fullender på mange måter Nicholsons Joker, mens Nicholson vil alltid være den lattermilde galningen som ler opp i fjeset på sine ofre.

Filmen i sin helhet er bedre enn den forrige. Mye bedre. Det kan ha flere årsaker. Flere gode skuespillere. Nytt Batkostyme. Psykoanalytisk vinkling. Store helters fall. Strålende pompøs musikk fra Hans Zimmer (sannelig sannelig sier jeg dere: Den mannen er genial). Et klarere mål om hvor man vil med filmen. At filmens utvikling svinger frem og tilbake som en orkanutsatt palme. Eller alt sammen på en gang. Uansett, skrytet som Nolan, Ledger, Bale og Caine får for denne filmen er berettiget. Dette er en film man gjerne ser på kino, hvor bassen blåser deg av stolen og Joker ler deg i widescreen opp i ansiktet. Superheltfilmer blir aldri helt det samme igjen etter 2008, det kan vi takke Batman og Iron Man for.
Men la det være sagt: Hvis du av en eller annen grunn bare skal se én film på kino i sommer, så ville jeg kanskje gått for denne.

Karakter: 5/6. Velfortjent.

Bilder: Filmweb.no